tirsdag 22. mai 2012

TRENGER VI EGENTLIG BØNDER I NORGE?*

I et innlegg noen måneder tilbake (Weekendblogg: Bønder i Byen, 28.01.2012) fortalte jeg om et avisintervju jeg gav i anledning et lokalpolitisk forslag om å legge ned alle gårdene i Stavanger kommune for dermed å frigjøre landarealer til bolig- og næringsutbygging.

I en kronikk i Aftenposten for ca et år siden (Ti myter om jordbruk, 04.05.2011) - perfekt timet med jordbruksoppgjøret - stilte tre forskere indirekte et enda større spørsmålet: Trenger vi jordbruksproduksjon i Norge? Dette spørsmålet ble stilt gjennom diskusjon av de følgende ti påståtte myter:
1. Den norske selvforsyningsgraden av mat er på bare 50 prosent.
2. Alle land bør ha som mål å produsere sin egen mat.
3. Norge kan bli avstengt fra verdensmarkedet, som under annen verdenskrig.
4. Jordbruksstøtten er avgjørende for sysselsettingen i distriktene.
5. Dagens jordbrukspolitikk gir et vakkert kulturlandskap.
6. Norsk mat er billig. Mens vi i 1980 brukte 20 prosent av inntekten på mat, brukes nå under 12 prosent.
7. Norsk jordbrukspolitikk skader ikke u-land. Det er EU og USAs eksportsubsidier som gjør det – ikke norsk produksjon for eget befolkning.
8. Norge fremmer utvikling, siden vi tillater fri import fra de aller fattigste landene.
9. Det nytter ikke å importere fra u-land, siden bare rike godseiere vil profitere og ikke fattige bønder.
10. Av hensyn til miljøet bør vi spise kortreist mat, altså norsk mat.
Omtrent et år seinere følger en av kronikk forfatterne opp med nok et kontroversielt debattinnlegg - igjen strategisk timet med dette årets jordbruksoppgjør. I følge analyser foretatt av UiB Post doc Ivar Gaasland, rapportert i Dagbladet (Kravstore bønder, 16.05.2012), utgjør samlet støtte siden midten av 70-tallet (starten på det norske oljeeventyret) 2400 milliarder kroner i alternativkostnader, basert på utregning av hva de årlige støttebeløpene ville ha vokst til dersom de hadde blitt satt inn i et investeringsfond i stedet. Til sammenlikning er verdien av Statens Pensjonsfond utlandet (det såkalte oljefondet) i dag på ca 3400 milliarder kroner.

Les hele Aftenposten kronikken fra i fjor her. Les debattinnlegget i Dagbladet her. Få full dekning av årets jordbruksoppgjør i avisen Nationen her.

Så hva er svaret på spørsmålet: Trenger vi/bør vi ha bønder i Norge? Svaret mitt vil være det samme som det jeg gav til journalisten i ovenfornevnte intervju: Det er avhenging av om dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det hersker ingen tvil om at norsk landbruk, eller mer bestemt norsk matproduksjon, ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Men landbruksvirksomhet og jordvern er assosiert med en rekke allmenngoder med nytteverdier som ikke er reflekterte i matproduktmarkedene. Disse inkluderer faktorer som et minimum matvareberedskap, sikring av utmarkstilgang og bruk, levende bygder og vakre kulturlandskap, og bevaring av særnorske landbrukstradisjoner og kulturarv.

Dersom disse allmenngodeverdiene er av tilstrekkelig størrelsesorden, og de ikke kan bli kostnadseffektivt sikret på annet vis, er det mulig at opprettholdelse av norsk landbruk gjennom statlige støtteoverføringer kan rettferdiggjøres fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Hvor store må disse allmenngodeverdiene være for at norsk jordbruk kan sies å være samfunnsøkonomisk lønnsomt? I følge Gaaslands innlegg i Dagbladet utgjorde direkte og indirekte jordbruksstøtte ca 24 milliarder kroner i 2011. I år ønsker bøndene et oppgjør som innebærer to milliarder ekstra, altså 26 milliarder kroner total. Fordelt på de ca 2.2 millioner skattebetalende husholdningene i Norge er dette ca Kr 12 000 kroner per år. Med andre ord, dersom allmenngodene assosiert med opprettholdelse av landbruket er verdt minst 1000 kroner per husholdning per måned, kan jordbruksstøtten rettferdiggjøres samfunnsøkonomisk.

*Takk for flott sakstips og avisreferanser til Leidulf Grude!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar