EN GOD MILJØHISTORIE

Den 16. september i år var det 25 år siden 197 land ble enige om å undertegne Montrealprotokollen.

Formålet med denne miljøavtalen var å redusere bruken av gasser som bidro til å lage hull i ozonlaget. Ifølge Klif-direktør Ellen Hambro viser overvåkningsdata at nedbrytingen av ozonlaget nå har stoppet opp. Montrealprotokollen er derfor et eksempel på at det er mulig å komme til internasjonal enighet om å sette inn effektive tiltak for å bekjempe globale miljøproblemer.

Gir denne suksesshistorien grunn optimisme med hensyn til at det også må være mulig å komme fram til en internasjonal løsning på klimaproblemet? Det er ikke utenkelig. Men i alle fall to forskjeller mellom de to miljøproblemene peker på at det fortsatt er grunn til å være pessimist mht en internasjonal løsning på klimaproblemet:

1) forbrenning av fossil energi og klimagassutslipp henger nøye sammen med produksjon og økonomisk vekst. Alternativer til fossil energi er dessuten kostbare.  Klimaproblemet  er dermed langt mer gjennomgripende og vil bli langt dyrere å bekjempe, sammenliknet med ozonproblemet.

2)  mens nedbrytingen av ozonlaget var en prosess som skjedde raskt og hvor både de negative virkningene og effekten av å sette inn tiltak ville få betydning i relativt nær fremtid, er klimaproblemet et snikende problem hvor både  konsekvenser og tiltak først vil få betydning for fremtidige generasjoner. Tilbøyeligheten til å utsette klimatiltak er derfor stor.

I så måte vil det å komme fram til internasjonal enighet om en effektiv løsning på klimaproblemet være en større bragd enn det at vi klarte å komme til enighet om å redde ozonlaget.

Det er noe å strekke seg etter.

GJESTEBLOGG: OM DEN NORSKE TORSKEN

Norske fiskebestander:

Kvotesystem og samarbeidet mellom Norge og Russland

Kristoffer Solland Wermundsen*

Den nordøst arktiske torsken er Norges kommersielt viktigste fiskebestand, og er vurdert som en av de viktigste torskebestandene i verden. Hoveddelen av bestanden deles mellom Norge og Russland, mens ca 15% deles av andre land. Fisket etter torsken har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter, og de Norske kvotene var dette året på 345 000 tonn. I løpet av 1980-tallet ble kvotene sterkt redusert som en konsekvens av en kraftig reduksjon i bestandene. Bestandsgrunnlaget var på et tidspunkt helt nede i 0,8 millioner tonn, men streng regulering ga resultater og bestanden var i 1994 oppe i 2,8 millioner tonn. I dag er bestanden igjen oppe på et bærekraftig nivå.

Det er flere hensyn som må tas når fiskekvotene fastsettes. Svingninger i fiskebestandene skyldes flere faktorer, og sammen med fangst spiller også naturlige svingninger en stor rolle. Det er viktig at bestanden holdes innenfor det som kalles den biologiske trygge grensen, som betyr at gytebestanden er høy nok til å sikre jevn reproduksjon.

Forskning har vist at de Norske fiskekvotene holder et godkjent nivå, og bøtene for å fiske mer enn kvotene har vist seg å være høye nok. Fiskeriene maksimerer sin nytte ved å ikke bryte fiskekvotene, ettersom straffen ved å bryte er høyere enn nytten ved å bryte (Hannesson, 2011).

Det finnes likevel problemer knyttet til fangsten av torsken. Som nevnt deles store deler av bestanden med Russland, og det hjelper lite at vi overholder våre fiskekvoter dersom Russerne konsekvent overfisker. Rögnvaldur Hannesson (2007) har forsket på samspillet mellom Norge og Russland, og han vurderte hva som var Norges beste respons på Russlands overfiske. Analysen hans viste at Norges beste respons på et eventuelt russisk overfiske er å selv overfiske. Russisk overfiske fører til at Norge går glipp av avkastning ved at de fremtidige kvotene blir redusert, og kostnaden ved å fiske fra en mindre bestand blir større. Faktum er at desto mindre Russland overfisker, desto mer bør Norge overfiske. Dette samspillet mellom de to landene kan sammenlignes med det spillteoretiske konseptet ”The game of chicken”.

Grafen over er hentet fra Fiskeridirektoratet og viser russisk overfiske i prosent av torsk i forhold til kvote i perioden 2002-2008. Grafen viser at det russiske overfisket var særdeles høyt i 2003, men det har blitt gradvis redusert frem til 2008 hvor det ble registrert et overfiske på 8% av kvoten. Det Norske overfisket var i perioden 2003-2005 på omtrent 3-11% av kvoten. Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av torskebestandene i Barentshavet er styrket siden 2005, men det er fremdeles utfordringer innenfor ressurskontroll og sanksjonering. I en pressemelding fra riksrevisjonen i 2011 vises det til at det antakeligvis ikke har blitt funnet en permanent løsning på problemet med ulovlig, urapportert og uregistrert fiske. Det er gjort store fremskritt, men det er viktig at et godt samarbeid mellom de to landene opprettholdes i fremtiden.

Kilder:
Hannesson, R. (2007): Cheating about the cod. Marine Policy 31: 698-705.

Hannesson, R. (2011): When is fish quota enforcement worth while? A study of the Northeast Arctic cod, Journal of Bioeconomics 13: 139-160.

*Kristoffer er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har han tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.

MANAGING THE ARCTIC COMMONS

Fra nyhetsbyrådet Associated Press via Yahoo News:

TROMSO, Norway (AP) — U.S. Secretary of State Hillary Rodham Clinton is trekking north of the Arctic Circle, a region that could become a new international battleground for resources.

Clinton's trip Saturday to the northern Norwegian city of Tromso is her second to the area in a year. She is bringing a message of cooperation to one of the world's last frontiers of unexplored oil, gas and mineral deposits and underscoring the region's rising significance as melting icecaps accelerate the opening of new shipping routes, fishing stocks and drilling opportunities.

To safely exploit the riches, the U.S. and other countries near the North Pole are trying to work together to combat harmful climate change, settling territorial disputes and preventing oil spills.

"From a strategic standpoint, the Arctic has an increasing geopolitical importance as countries vie to protect their rights and extend their influence," Clinton said Friday in the Norwegian capital of Oslo. Governments should "agree on what would be, in effect, the rules of the road in the Arctic, so new developments are economically sustainable and environmentally responsible toward future generations."

At the least, the U.S. and the other Arctic nations hope to avoid a confrontational race for resources. Officials say the picture looks more promising than five years ago when Russia staked its claim to supremacy in the Arctic and its $9 trillion in estimated oil reserves by planting a titanium flag on the ocean floor.

The United States does not recognize the Russian assertion and has its own claims, along with Denmark, Norway and Canada, while companies from Exxon Mobil Corp. to Royal Dutch Shell PLC want to get in on the action. China also is keeping a close eye on the region.

MANAGING THE COMMONS: LAKS OG LIDENSKAP

Laksesesongen 2012 er i gang!

TRAGEDY OF THE COMMONS: ALLMENNINGENS TRAGEDIE

Race for the Bieber!

TRAGEDY OF THE COMMONS: MIDDELMÅDIGHETENES TRAGEDIE

Partiene på Stortinget er i gang med forhandlingene om et nytt klimaforlik.