SENTRALSTYRING AV TEKNOLOGISK INNOVASJON OG ADOPSJON: ER DET MULIG? ER DET ØNSKELIG?

Den amerikanske tankesmien The Breakthrough Institute bruker mye av sine ressurser på å argumentere for en aktiv statlig sektor i finansiering av forskning og utvikling (FOU), og demonstrering og spredning av nye, umodne teknologier.

Et av hovedanliggende til The Breakthrough Institute er det globale klimaproblemet og ønsket om å finne alternative energiteknologier som gir mindre utslipp uten å gå på bekostning av å kunne dekke verdens fremtidige energibehov.

Blant annet har tankesmien publisert en rapport om den amerikanske statens rolle i utvikling og implementering av den såkalte skifergassteknologien (Where the Shale Gas Revolution Came From: Government's Role in the Development of Hydraulic Fracturing in Shale). Denne teknologien har som kjent bidratt til en dramatisk nedgang i klimautslipp per innbygger i USA over de siste årene.

Tankesmien The Breakthrough Institute favoriserer også intens satsing på vind, sol, og kald fusjon gjennom en aktiv offentlig sektor, i partnerskap med privat sektor.

Selv om denne sentralstyringstanken er interessant fra perspektivet at FOU har kollektivgode karakteristikker (og dermed med all sannsynlighet blir underprodusert i private markeder), ligger det en rekke ubesvarte spørsmål med hensyn til om dette i praksis er en god ide fra et samfunnsmessig perspektiv: Hva er suksessfrekvensen for offentlige versus private innovasjonsprosjekter? Hva er den langsiktige avkastningsraten på statlig finansiert FOU? Hvordan virker statlig FOU inn på private insentiver? Er denne strategien like egnet for både store nasjoner (som USA og Kina) og små nasjoner (som Norge og Finland)? Hva er de samfunnsøkonomiske effektene av produksjonsstøtte (altså subsidier)? 

Flere av disse viktige spørsmålene ble brakt på bane og diskutert i ett nylig webinar med Alex Trembath fra The Breakthrough Institute og David Zetland fra aquanomics.com som hoveddeltakere.

HER ER WEBINAR LENKEN. [Hopp et par minutter inn for å komme forbi lydproblemene i begynnelsen.]

OUCH! OUCH! OUCH!...OUCH!

Via artikkel i gårsdagens aftenposten.no:

Norske universiteter faller på rankinglistene

Universitetet i Bergen faller 24 plasser, NTNU 23 plasser, og Universitetet i Oslo går tre plasser ned på den ferske kåringen over verdens beste universiteter.

Massachusetts Institute of Technology er verdens beste universitet, ifølge den ferske rangeringen til Topuniversities.com.

På plassene bak ligger University of Cambridge og Harvard University.

For Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB) og NTNU i Trondheim er resultatene mindre optimistiske: alle tre har falt på årets rangering.

Falt 24 plasser
UiO ender på 111. plass - tre plasser dårligere enn fjorårets 108. plass. For UiB er årets rankfall enda større, universitetet må nøye seg med en 145. plass - mot fjorårets 121. plass.

NTNU i Trondheim er rangert som verdens 289. beste universitet, mens de i fjor lå på 266. plass.

Ja, ja...Vi er fortsatt det (nesten) rikeste, (nesten) mest produktive, og lykkeligste landet i hele verden. Vi har jo olje - vi trenger ikke human kapital - gjør vi?

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 3

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Ut og redde verden

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Regjeringens regnskogfond gjør det mulig for statsministerens kommunikasjonsrådgivere å framstille ham som miljøets frelser, andektig vandrende rundt i Amazonas’ tette grønnsfær.

Samtidig teller Interpols avdeling for bekjempelse av miljøkriminalitet ikke mer enn rundt femten ansatte. Hvis midlene som nå går til regjeringens regnskogsfond heller hadde blitt gitt til Interpol kunne en i framtiden ha gjort mye mer for å ta markedene fra dem som driver den ulovlige handelen med tømmer, fisk og truede dyrearter enn i dag.

Jeg tror imidlertid ikke at de bevilgende og utøvende myndighetene kommer til å se skogen for bare trær med det første, fordi den politiske lønnsomheten i å framstille Stoltenberg som et ikon for vår tilsynelatende uegennyttige miljøbevissthet er mye større enn å snakke om alt det ubehagelige som skjer ute i den store verden.

Den ubehagelige sannheten om rikdommen i Norge er imidlertid at den ikke er et produkt av vår egen fortreffelighet, men verdiskapingen i verdensmarkedet. Sett i forhold til de mørke skyene som hviler over økonomien i resten av verden kunne det etter min mening nå ha vært like greit å flytte en del av pengene i Statens pensjonsfond, utland fra finans-til realkapital.

For å vise at Norge er verdens beste land burde en nærmere bestemt investere i utbygging av solkraftverk på sydligere breddegrader enn våre, heller enn å subsidiere vindmøller her i nord. Fordi regjeringen har latt olje- og gassindustrien løpe løpsk er trykket i den norske økonomien allerede for høyt, og en investering i solkraft ute i stedet for subsidiering av vindmøller her hjemme kunne ha gitt oss noe å leve av i framtiden.

Et norsk krafttak i Middelhavsområdet kunne for eksempel ha gitt både elektrisitet, hydrogen og avsaltet havvann til både Europa, Afrika og Midt-Østen. Fordi Jens & Co i løpet av sin regjeringstid har vært mer opptatt av å bygge byråkratiske elfenbeinstårn enn noe annet er det nok ikke realistisk å håpe på at dette kommer til å skje, i alle fall ikke i den inneværende stortingsperioden.

Hvis noen plutselig finner opp et samtidig både miljøvennlig og kostnadseffektivt alternativ til fossile energikilder kan Norge plutselig befinne seg i et like dypt økonomisk uføre som Hellas, Spania og Italia er i nå, fordi bølgene fra Nordsjøen slår lenger inn over fastlandet for hvert år som går.

I neste innlegg vil jeg fortelle hvorfor det er bedre å være føre vàr enn etter snar i forhold til dette scenariet.

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 2

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Politisk lønnsomhet

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Logikken i miljøpolitikken er helt generelt at ingen vil ta kostnadene ved å kutte i utslippene av karbondioksid. I Norge har en imidlertid penger til å kjøpe seg kostbare plastre på såret.

Sett i forhold til de teknologiene for fangst og lagring av karbondioksid som allerede finnes er milliardene som har blitt og fortsatt sløses bort på Mongstad prisen vi alle må betale for at de rød-grønne trengte et miljøalibi i 2005.

Dette er imidlertid ikke en kritikk av den sittende regjeringen i seg selv. Det er slettes ikke sikkert at politikere av andre farger ville ha oppført seg på en annen måte enn Stoltenberg og de stadig skiftende medlemmene av hans ministerium.

Årsaken til dette er nærmere bestemt at størrelsen på det som nå kalles for Statens pensjons-fond, utland fører til at ingen her til lands tenker over den alternative kostnaden ved et slikt politisk sett lønnsomt prosjekt som arbeidet med å utvikle en ny metode for fangst av karbondioksid er.

Hvis det ikke hadde vært så om å gjøre for regjeringen å bygge et monument over vår egen fortreffelighet, kunne norsk kapital nå heller ha blitt brukt til å støtte de forskerne som jobber med å utvikle en slags sil for karbondioksid.

Med denne teknologien kan det bli mulig å fange karbondioksid i industriell skala, på en mye mindre kostbar måte enn det er mulig å gjøre dette i dag. Idéen til dem som vil produsere olje av karbondioksid er enda mer lovende.

Hvis den sistnevnte metoden viser seg å være brukbar kan en for det første resirkulere det karbondioksidet som allerede har blitt sluppet ut, i stedet for å utvinne enda mer fossil energi. For det andre kan en da også redusere mengden av karbondioksid i atmosfæren, ved å pumpe gjenvunnet olje ned i tomme reservoarer.

På grunn av den norske ideologien kan våre folkevalgte imidlertid ikke gjøre noe som er i strid med olje-og gassindustriens interesser, hvis de ønsker å bli gjenvalgt. På grunn av dette imperativet gir en heller støtte til vern og planting av skog i utlandet og subsidier til vindmøller her hjemme.

I neste innlegg vil jeg skrive om hvilke rolle slike miljøtiltak spiller i produksjonen av den norske ideologien, innenfor det en kan kalle for et mytologisk-industrielt kompleks.

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 1

Miljøtanker fra en ikke-økonom

Den norske ideologien

Leidulf Grude

Masterstudent i historie, UiO

Det spanske firmaet Torresol har utviklet et solkraftverk som kan produsere elektrisitet hele døgnet. Dette klarer Torresol nærmere bestemt ved å bruke buede metallplater til å rette solstråler mot et system av oljefylte rør. Når oljen har fått høy nok temperatur brukes energien den bærer med seg enten til å koke opp vann, som så driver en dampturbin, eller til å varme opp et salt. Ved å bruke dette saltet som et slags batteri blir det mulig for Torresol å levere elektrisitet også når solen ikke skinner.

I det ellers så miljøbevisste Norge er det imidlertid ingen som snakker om Torresols nyvinning innenfor produksjonen av fornybar energi. Etter rundt regnet førti år med utvinning av olje og gass i havet utenfor vår langstrakte kyst har inntektene fra disse naturressursene blitt den viktigste måten å tenke på her til lands.

Den norske ideologien gjør tanken på at det finnes miljøvennlige alternativer til fossile energikilder uutholdelig. Slik sett er den såkalte månelandingen på Mongstad et religiøst rituale, hvor våre politiske yppersteprester framsier profetier om hva forskerne skal få til.

Hvis testanlegget på Mongstad viser seg å holde det politikerne har lovet vil det kreve store subsidier å drive det, som vi alle må være med og betale. Det er heller ikke sikkert at karbondioksidgassen som en gang skal fanges vil holde seg i ro der den etter planen skal lagres.

Så lenge dette prosjektet gjør det mulig å innbille seg at Norge skal redde resten av verden, er det ingen som snakker om utgiftene ved det. Handlingslammelsen i resten av verden viser imidlertid at politikerne ikke er i stand til å redde oss ut av klima-krisen, fordi de tenker mer på å bli gjenvalgt enn noe annet.

Når det kommer til stykket er våre folkevalgte da heller ikke et hår bedre enn sine artsfrender i utlandet: Siden sin tiltredelse i 2005 har den sittende regjeringen latt virksomheten på norsk sokkel løpe fullstendig løpsk, for å finansiere valgløftene sine. Det ingen her på berget klarer å tenke på er at inntektsstrømmen fra Nordsjøen kommer til å tørke opp så snart miljøvennlige alternativer til olje og gass kan produseres på en kostnadseffektiv måte, fordi det da vil bli moralsk umulig å fortsette som før.

I neste innlegg vil jeg skrive mer om den merkverdige logikken i den norske og internasjonale miljøpolitikken.

REBLOGG: COLLABORATIVE CONSUMPTION

D2 hadde nettopp en veldig fin dybde artikkel om collborative consumption og andre alternative livsstiler med hensyn til konsumentadferd. Her er reprise av innlegget "SAMARBEIDENDE FORBRUK" & MILJØVENNLIGHET som jeg skrev tilbake i mars:

I går fikk jeg et par bacheloroppgavestudenter på kontordøren som ønsket å snakke om begrepet Collaborative Consumption ("samarbeidende forbruk") og hvordan det muligens kan være korrelert med miljønormer og miljøbevissthet blant folk (dersom jeg forstod dem riktig).

Før samtalen visste jeg lite (ingenting) om collaborative consumption (nå vet jeg litt), men jeg har noe kunnskap om og erfaring med måling av individers grad av miljøvennlighet. Som samfunnsøkonom foretrekker jeg nok kartlegging av miljøvennlig adferd over flere dimensjoner som deretter blir sammenfattet på ett eller annet vis (i en indeks, skala, eller faktor). I disse studentenes tilfelle er nok det litt meningsløst, eller mot sin hensikt, fordi det er sannsynlig at collaborative consumption vil være en del av dette adferdsuniverset.

En annen tilnærming, antagelig foretrukket av ikke-økonomer, som sosiologer, sosialpsykologer, antropologer, er å kartlegge holdninger. Jeg foreslo derfor for studentene å GOOGLE konseptet "The New Environmental Paradigm" (som er relatert til Schwartz's Norm Activation Theory). Her er noen gode litteraturlenker:

1. Toward a Coherent Theory of Environmentally Significant Behavior

2. The New Environmental Paradigm and Personal Norms

3. Internal and External Influences on Pro-Environmental Behavior

4. Social Interaction in Responsibility Ascription

Studentene skriver for øvrig oppgave innefor markedsføringsfeltet og blir veiledet av HHUiS professor-eminente Håvard Hansen.

Dette er en god påminnelse om at jeg må huske å spørre Håvard hvordan det gikk med studentenes analyse. Kanskje de kunne vært interessert i å skrive en kommentar eller gjesteblogg hos MILJØØKONOMENE?

DESILLUSJONERT

Den norske miljøbevegelsen deltar ikke på Rio+20 møtet:

MITT LILLE LAND

SSB melder at vi ble 5 millioner innbyggere i Norge i løpet av 19.mars 2012. Byrået opplyser videre at de ikke kjenner innbygger nummer 5 millioner. Og godt er det.

Det er ikke særlig mye som er oppsiktsvekkende med denne nyheten. På samme måte som at vi kan si at norske klimagssutslipp er ubetydelige i den store sammenhengen, er også antallet innbyggere i landet vårt og veksten i den norske befolkningen neglisjerbart i verdensmålestokk. Vi var, er og forblir et lite land.

Befolkning og befolkningsvekst er langt mer interessante størrelser på det globale plan. Antall mennesker på jorden har passert 7 milliarder og framskrivinger tyder på at vi kan være så mange som 9,2 milliarder mennesker i 2050. Alle disse menneskene har behov for tilgang på energi. Samtidig vet vi at klimagassutslippene må reduseres betydelig dersom målsetningene til klimapanelet skal nås. Å løse begge disse problemene på samme tid vil være en formidabel, om ikke umulig oppgave.

På nettsiden Worldometers - real time world statistics kan du følge i sanntid hvordan verdens befolkning vokser fra sekund til sekund. Men her er også mye annet interessant. For eksempel kan du se hvor mye penger verdens regjeringer bruker på militære formål per dag, eller hvor mye de samme regjeringene bruker på å produsere offentlige helsetjenester per dag. Også kan du se hvor mange biler eller sykler som produseres i verden per år. All denne informasjonen får du i sanntid.

Og det finnes mer. Du kan følge økningen i de årlige CO2 utslippene, hvor mye olje som pumpes opp akkruat nå og bli med på å telle ned hvor lenge det er igjen til oljereservene tar slutt. Totalt finnes et førtitalls ulike slike sanntidsmålere på denne nettsiden. Hver av målerne er dessuten mer eller mindre godt beskrevet med hensyn til hvilke forutsetninger som ligger til grunn for beregningene.

Worldometers byr i det hele tatt på mange interesante opplysninger om tall og størrelser som er i stadig endring. Mens noen av opplysningne er mest for morro er mange av størrelsene du kan følge med på her av langt viktigere betydning enn størrelsen på eller veksten i den norske befolkningen. Norge er og blir et lite land.

DEN GLEMTE OLJEKATASTROFEN

Aftenbladet skriver tirsdag 13.mars om "Den glemte oljekatastrofen" som i disse dager utspiller seg i Nigeria. Den foreløpig siste ulykken, en større gasslekasje med påfølgende brann, har pågått her siden midten av januar. Aftenbladet skriver:

"Da brannen slokket i forrige uke på Chevrons borerigg KS Endeavor på Funiwa-feltet utenfor Nigeria i forrige uke, hadde den lekket gass siden midten av januar.Endeavor holdt på med å bore en gassbrønn på rundt 10 kilometer utenfor Nigeria da brannen startet. 154 personer jobbet på riggen og en lekter. Mens 152 av dem ble reddet i sikkerhet, omkom to personer i brannen. For høyt gasstrykk som følge av boringen skal ha forårsaket eksplosjonen, som igjen satte fyr på boreriggen.Ifølge non-profit organisasjonen Oil Spill Preparedness Africa (OSPA) Nigeria, frykter folk i den nigerianske landsbyen Koluama at forurensingen skal få store konsekvenser i lang tid, både for miljøet og folks helse. OSPAs Oko-Oboh Orukpe Samsom sier til Aftenbladet at det amerikanske oljeselskapet Chevron sendte befolkningen noen pakker med mat, men at selskapet ikke har noen intensjoner om å gi lokalbefolkningen kompensasjon."

Mens mediene var direkte inne fra Mexico-gulfen da Deep-Water-Horizon katastrofen pågikk, hører vi lite eller ingen ting om liknende katastrofer som pågår i den fattigere delen av verden. Det sørgelige i Nigeria er at denne hendelsen bare føyer seg inn i en rekke av flere liknende hendelser i det samme området. Dette vitner om at oljevirksomheten i det Nigerianske deltaet er fullstendig ute av kontroll. Som Aftenbladet skriver forårsaker dette betydelige problemer og sykdom i lokalbefolkningen.

Det er prisverdig at Aftenbladet skriver om slike glemte katastrofer. Problemet er trolig så stort at norske medier burde skrevet mye mer om dette. Langt fra alle land som er rike på naturressurser opplever at denne rikdommen blir forvaltet på en måte som bidrar til økt velstand og en positiv utvikling for landets befolkning. Mangler landene institusjoner som fastsetter fornuftige rammer for virksomheten kan ressursrikdommen heller enn å være en velsignelse for landet bli til en forbannelse, hvor noen få aktører beriker seg på å ødelegge livsgrunnlaget for det store felleskapet. I mange slike tilfeller medfører trolig miljøulempene og utstrakt tilkarringsvirksomhet at det ville vært mer lønnsomt for felleskapet å la oljen ligge i bakken enn å tappe den ut.

Jeg oppfordrer våre lesere til å lese hele saken i Aftenbladet om forholdene i Nigeria. Samtidig er vi interessert i å høre om dere kjenner til liknende katastrofer som bør fram i dagens lys.

EFFEKTIVITETSPOLITI: YES!

E24 skriver onsdag at OECD mener Norge bør innføre et statlig effektivitetspoliti for å føre kontroll med bruken av nytte-kostnadsanalyser i offentlige budsjettprioriteringer. Paul O'Brien i Economics Department i OECD uttaler følgende: "Norge har generelt gode retningslinjer for kost-nytte-analyser av offentlig forbruk, men det ser ikke alltid ut til at de følges. Det fremstår som underlig."

I nytte-kostnadsanalyser sammenstilles fordeler og ulemper av offentlige prosjekter på en systematisk og oversiktelig måte. Det er vanskelig å se for seg mer bruk av slike analyser vil lede til mindre effektiv bruk av samfunnets knappe ressurser. Det er derfor underlig dersom retningslinjene for slike analyser ikke følges.

Det offentlige forbruket i Norge er høyt. Målt som andel av Fastlands-BNP har Norge det høyeste offentlige forbruket (omlag 55% av Fastlands-BNP) av alle OECD land. Målt som andel av totalt BNP ligger det offentlige forbruket i Norge omlag på gjennomsnittet for OECD-landene (i overkant av 40 % av BNP).

At alle prioriteringer over offentlige budsjetter gjøres til gjenstand for nytte-kostnadsavveininger er derfor en ønskelig utvikling. Siden slike analyser legger til rette for at alle får tilgang til beslutningsgrunnlaget for offentlige tiltak og prosjekter kan vi få en langt mer opplyst og rasjonell debatt om myndighetenes budsjettprioriteringer.

MILJØØKONOMENE er enige: Innføring av et "effektivitetspoliti" som kan si ifra når slike analyser mangler helt eller er mangelfulle er en glimrende ide.

DINE MENINGER

Hva er den viktigste samfunnssaken i Norge? Hva er det viktigste miljøproblemet i Norge? Gi din stemme i de nye meningsmålingene lagt ut på MILJØØKONOMENE i dag!