Miljøforurensning og gjenvinning i Norge og utland
Tonje H. Landråk*
Miljøforurensning er ikke bare et nasjonalt problem, men et globalt problem som hele verden står ovenfor. Flere land, deriblant Norge, har gått i front for å øke fokuset av miljøforurensning ved blant annet å forandre forbruker vaner, organisasjonsholdninger og lovendringer. Dessverre er det en rekke land som ikke følger opp med tiltak som enkelt kunne forbedret miljøforurensningen.
I Norge har vi i senere tid fokusert mye på avfall sortering. For eksempel i Stavanger kommune sorterer man glass, metall, matavfall, farligavfall, papir og restavfall. I tillegg har man en stor avfalls- og gjenvinningsstasjon hvor alt avfall skilles og sendes videre. Ett eksempel på dette er plasten. Hva skjer egentlig med plasten vi sender til gjenvinning? Til tross for at gjenvinningsstasjonene her i langet ønsker å resirkulere avfallet forbrukerne sorterer, kjører hvert år 12 000 vogntog fra Norge til gjenvinningsstasjoner i Sverige fullastet med nettopp plast. Er dette lønnsomt?
Vi hører stadig om nye måter til å tenke miljøvennlig på, og kildesortering er et stadig voksende tema. Nrk hadde i 2010 en reportasje hvor de viser hva som skjer med avfallet vi kvitter oss med. Her tas vi med på en 894 kilometers tur fra Bergen til Linköping i Sverige hvor vi finner Nordens søppelhovedstad. Her produseres plasten om til drivstoff i tillegg til varme og strøm som til sammen dekker en by litt mindre enn Trondheim.
Årlig brennes ca 40 000 – 45 000 tonn norsk avfall på det moderne forbrenningsanlegget. Dette er avfall som gjøres om til miljøvennlig energi som kan, slik som i Linköping, brukes til drivstoff for bussene. Så hvorfor lykkes vi ikke med dette i Norge? Er det virkelig mer lønnsomt å sende all plasten vekk fremfor å gjenvinne den i nærområdet?
I Norge har vi i senere tid fokusert mye på avfall sortering. For eksempel i Stavanger kommune sorterer man glass, metall, matavfall, farligavfall, papir og restavfall. I tillegg har man en stor avfalls- og gjenvinningsstasjon hvor alt avfall skilles og sendes videre. Ett eksempel på dette er plasten. Hva skjer egentlig med plasten vi sender til gjenvinning? Til tross for at gjenvinningsstasjonene her i langet ønsker å resirkulere avfallet forbrukerne sorterer, kjører hvert år 12 000 vogntog fra Norge til gjenvinningsstasjoner i Sverige fullastet med nettopp plast. Er dette lønnsomt?
Vi hører stadig om nye måter til å tenke miljøvennlig på, og kildesortering er et stadig voksende tema. Nrk hadde i 2010 en reportasje hvor de viser hva som skjer med avfallet vi kvitter oss med. Her tas vi med på en 894 kilometers tur fra Bergen til Linköping i Sverige hvor vi finner Nordens søppelhovedstad. Her produseres plasten om til drivstoff i tillegg til varme og strøm som til sammen dekker en by litt mindre enn Trondheim.
Årlig brennes ca 40 000 – 45 000 tonn norsk avfall på det moderne forbrenningsanlegget. Dette er avfall som gjøres om til miljøvennlig energi som kan, slik som i Linköping, brukes til drivstoff for bussene. Så hvorfor lykkes vi ikke med dette i Norge? Er det virkelig mer lønnsomt å sende all plasten vekk fremfor å gjenvinne den i nærområdet?
Å sende så mange tunge vogntog nesten 900 kilometer for å kunne gjenvinne plast kan ikke være miljøvennlig. Tenk på all den forurensingen som kommer fra disse store kjøretøyene i tillegg til stor slitasje på veinettet. I tillegg sender Norge ut store mengder miljøvennlig energi til nabolandet. Det må finnes bedre måter å gjenvinne på som er mer miljøvennlige enn dette, hvor Norge kan få nytte av denne miljøvennlige energien selv.
Men det er ikke alle land som er like miljøbevist. I sørligere land som Hellas, Tyrkia og lignende sorterer de ikke avfallet sitt. Alt avfallet havner på samme søppeldynge blandet om en annen. Her tas det ikke hensyn til forskjellige behandlingsalternativer av de ulike avfallene. Dette fører til at store mengder avfall som kunne blitt resirkulert blir forkastet, og unødvendig bruk av forurensende ressurser. Bare ved å innføre pant på flasker og bokser i alle land ville resultert i redusert miljøforurensningen i en stor grad. I Norge har denne ordningen eksistert siden 1902, men ble for alvor innført i 1999.
Bilforurensning er også et gjentagende tema. For Europasonen er det innført EU-kontroll av alle kjøretøy som må være bestått for å få lov til å kjøre på veien. Denne kontrollen kontrollerer ikke bare at bilen er i stand i henhold til sikkerhetsregler, men også luftforurensningen bilen medfører. Denne type kontroll, som kontrollerer utslippene av bilen, finnes ikke i alle land i verden. Flere land tillater transportmidler som er svært ineffektive, med høy forurensingsfaktor, som igjen er veldig miljøskadende. Med enkle tiltak kunne alle transportmidler bli kontrollert i henhold til forurensing, og samtidig som farlige kjøretøy kunne blitt fjernet fra veiene. Tiltaket er lite mens gevinsten er stor.
Generelt sett kan man se en sammenheng ved størrelsen av de økonomiske ressursene hvert enkelt land har i henhold til hvor mye ressurser de bruke på å forbedre miljøforurensningen. Land med store resurser, spesielt vestlige land, er svært opptatt av å forbedre miljøkvaliteten. De har ressursene, kunnskapen og muligheten til å forbedre miljøet. Et annet faktum er at land og organisasjoner med gode resurser ofte tenker litt mer langsiktig, og ønsker en bærekraftig utvikling av resursene. I tillegg blir land ”benchmarked” på forskjellige miljøfaktorer som hvor mye de forurenser og hvor mye de har klart å redusere utslippene sine med. Dette er igjen med på å motivere landene til å bidra i kampen om en mer miljøvennlig verden, som igjen er med på å skape en bærekraftig utvikling med tanke på fremtiden.
*Tonje er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har hun tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
Men det er ikke alle land som er like miljøbevist. I sørligere land som Hellas, Tyrkia og lignende sorterer de ikke avfallet sitt. Alt avfallet havner på samme søppeldynge blandet om en annen. Her tas det ikke hensyn til forskjellige behandlingsalternativer av de ulike avfallene. Dette fører til at store mengder avfall som kunne blitt resirkulert blir forkastet, og unødvendig bruk av forurensende ressurser. Bare ved å innføre pant på flasker og bokser i alle land ville resultert i redusert miljøforurensningen i en stor grad. I Norge har denne ordningen eksistert siden 1902, men ble for alvor innført i 1999.
Bilforurensning er også et gjentagende tema. For Europasonen er det innført EU-kontroll av alle kjøretøy som må være bestått for å få lov til å kjøre på veien. Denne kontrollen kontrollerer ikke bare at bilen er i stand i henhold til sikkerhetsregler, men også luftforurensningen bilen medfører. Denne type kontroll, som kontrollerer utslippene av bilen, finnes ikke i alle land i verden. Flere land tillater transportmidler som er svært ineffektive, med høy forurensingsfaktor, som igjen er veldig miljøskadende. Med enkle tiltak kunne alle transportmidler bli kontrollert i henhold til forurensing, og samtidig som farlige kjøretøy kunne blitt fjernet fra veiene. Tiltaket er lite mens gevinsten er stor.
Generelt sett kan man se en sammenheng ved størrelsen av de økonomiske ressursene hvert enkelt land har i henhold til hvor mye ressurser de bruke på å forbedre miljøforurensningen. Land med store resurser, spesielt vestlige land, er svært opptatt av å forbedre miljøkvaliteten. De har ressursene, kunnskapen og muligheten til å forbedre miljøet. Et annet faktum er at land og organisasjoner med gode resurser ofte tenker litt mer langsiktig, og ønsker en bærekraftig utvikling av resursene. I tillegg blir land ”benchmarked” på forskjellige miljøfaktorer som hvor mye de forurenser og hvor mye de har klart å redusere utslippene sine med. Dette er igjen med på å motivere landene til å bidra i kampen om en mer miljøvennlig verden, som igjen er med på å skape en bærekraftig utvikling med tanke på fremtiden.
*Tonje er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har hun tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar