GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 3

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Ut og redde verden

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Regjeringens regnskogfond gjør det mulig for statsministerens kommunikasjonsrådgivere å framstille ham som miljøets frelser, andektig vandrende rundt i Amazonas’ tette grønnsfær.

Samtidig teller Interpols avdeling for bekjempelse av miljøkriminalitet ikke mer enn rundt femten ansatte. Hvis midlene som nå går til regjeringens regnskogsfond heller hadde blitt gitt til Interpol kunne en i framtiden ha gjort mye mer for å ta markedene fra dem som driver den ulovlige handelen med tømmer, fisk og truede dyrearter enn i dag.

Jeg tror imidlertid ikke at de bevilgende og utøvende myndighetene kommer til å se skogen for bare trær med det første, fordi den politiske lønnsomheten i å framstille Stoltenberg som et ikon for vår tilsynelatende uegennyttige miljøbevissthet er mye større enn å snakke om alt det ubehagelige som skjer ute i den store verden.

Den ubehagelige sannheten om rikdommen i Norge er imidlertid at den ikke er et produkt av vår egen fortreffelighet, men verdiskapingen i verdensmarkedet. Sett i forhold til de mørke skyene som hviler over økonomien i resten av verden kunne det etter min mening nå ha vært like greit å flytte en del av pengene i Statens pensjonsfond, utland fra finans-til realkapital.

For å vise at Norge er verdens beste land burde en nærmere bestemt investere i utbygging av solkraftverk på sydligere breddegrader enn våre, heller enn å subsidiere vindmøller her i nord. Fordi regjeringen har latt olje- og gassindustrien løpe løpsk er trykket i den norske økonomien allerede for høyt, og en investering i solkraft ute i stedet for subsidiering av vindmøller her hjemme kunne ha gitt oss noe å leve av i framtiden.

Et norsk krafttak i Middelhavsområdet kunne for eksempel ha gitt både elektrisitet, hydrogen og avsaltet havvann til både Europa, Afrika og Midt-Østen. Fordi Jens & Co i løpet av sin regjeringstid har vært mer opptatt av å bygge byråkratiske elfenbeinstårn enn noe annet er det nok ikke realistisk å håpe på at dette kommer til å skje, i alle fall ikke i den inneværende stortingsperioden.

Hvis noen plutselig finner opp et samtidig både miljøvennlig og kostnadseffektivt alternativ til fossile energikilder kan Norge plutselig befinne seg i et like dypt økonomisk uføre som Hellas, Spania og Italia er i nå, fordi bølgene fra Nordsjøen slår lenger inn over fastlandet for hvert år som går.

I neste innlegg vil jeg fortelle hvorfor det er bedre å være føre vàr enn etter snar i forhold til dette scenariet.