KOSTBAR ENERGIPOLITIKK*

Regjeringen, ved olje- og energiminister Ola Borten Moe, varsler en energipolitikk med omfattende nye utbygginger av vannkraft, vindkraft, småkraft og ”monstermaster”. Sentrale drivkrefter for de omfattende utbyggingsplanene er EUs fornybardirektiv og innføring av såkalte ”grønne sertifikater” samt energiministerens ambisjoner om lik strømpris over hele landet og kutt i nasjonale utslipp av klimagasser. En slik energipolitikk vil opplagt medføre betydelige kostnader for Norge, både i form av rene finansielle kostnader, men også i form av en ikke ubetydelig oppofrelse av naturkapital. Kostnadene har vi så langt hørt svært lite om. Mye tyder imidlertid på at kostnadene i mange sammenhenger ikke står i et rimelig forhold til nyttevirkningene som politikken vil innebære.

For eksempel viser Klimakur-rapporten at elektrifisering av sokkelen er blant de mest kostbare tiltakene som kan gjennomføres for å redusere nasjonale klimagassutslipp. Når det ikke er dokumentert at elektrifisering bidrar til å redusere de globale utslippene av CO2 og energiministeren i tillegg leker med tanken på å forsyne slike elektrifiseringer med elkraft fra utbygging av ulønnsom vindkraft, blir regnestykket bare verre. Og enda er ikke miljøkostnadene som følger av flere vindkraftutbygginger og nye kraftlinjer tatt med i beregningene.

Mens de rene finansielle kostnadene ved energipolitikken burde være nokså rett fram å gjøre rede for byr verdsetting av naturinngrepene på større utfordringer. I et samfunnsøkonomisk regnestykke, eller i samfunnsregnskapet om man vil, må imidlertid også kostnadene forbundet med tapte naturverdier tas i betraktning før man kan konkludere om en utbygging er lønnsom eller ikke. Hensynet til slike kostnader er derfor av betydning for hvilke kraftverk og linjer som bør bygges og ikke bygges, valg av trase for bygging av linjer og hvorvidt linjene bør gå i luftspenn eller i sjø- eller jordkabel. Energiministeren er tilsynelatende ikke interessert i dette. I stedet har han valgt en strategi som går ut på å konfrontere de som mener miljøhensyn veier tungt også ved utbygginger av fornybar energi og kraftlinjer.

Hovedproblemet med utbygginger som har konsekvenser for naturmiljøet er at det ikke eksisterer noe marked hvor verdien av miljøulempene fanges opp. Utbyggingsprosjekter som fremstilles som fornuftige og med god lønnsomhet fra utbyggingsinteressenes hold er derfor ufullstendig belyst og tar bare høyde for den bedriftsøkonomiske siden av regnestykket. De øvrige kostnadene, miljøulempene, er eksterne for utbyggerne og derfor uinteressante for disse å ta i betraktning. Problemet med sviktende markedsinformasjon fritar imidlertid ikke samfunnsplanleggeren fra ansvaret med å evaluere og å ta slike kostnader i betraktning. For å sikre samfunnsøkonomisk gode energiprosjekter er jo nettopp disse vurderingene av sentral betydning.

Engasjementet rundt den kontroversielle Hardanger-saken understreker at befolkningen er svært opptatt av naturinngrepene slike utbygginger medfører. Hvor høyt miljøulempene ved slike naturinngrep er verdsatt har vi i dag imidlertid begrenset kunnskap om. En rik befolkning og utsikter til fortsatt økonomisk framgang i Norge, sammen med økt etterspørsel etter miljøgoder og rekreasjon, kan imidlertid tyde på at miljøulemper vil prises høyere i fremtiden. I lys av muligheten for en slik utvikling burde Borten Moe, heller enn å tvinge naturinngrepene fram, sørge for at miljøkostnadene forbundet med energiutbygginger blir utførlig belyst. Bare slik kan vi få et fullstendig bilde av de samlede kostnadene ved den offensive energipolitikken.

Oppfordring fra energiministeren om aksept av energipolitikken og de miljøinngrepene den vil forårsake er en utilstrekkelig tilnærming. Målsetninger og virkemidler i energipolitikken bør på nytt under lupen og redegjøres for på en helhetlig og skikkelig måte. Først og fremst må de samlede kostnadene ved energipolitikken belyses og veies opp mot de nyttevirkninger politikken medfører. Trolig vil en slik gjennomgang vise at energipolitikken hverken er kostnadseffektiv eller særlig godt innrettet mot oppnåelse av målsetninger om et bedre miljø.

*Enkelte ting kan ikke gjentas ofte nok. Gorm og jeg hadde denne på trykk i Klassekampen mandag 3. oktober 2011.