KLIMAVEIVISER

I ett nylig DN innlegg (Norge Som Klimaveiviser, 03.04.12) tar Sparkebanken Vest-professor i miljøøkonomi ved Norges Handelshøgskole Gunnar S. Eskeland til orde for at Norge skal gå foran som "klimaveiviser".

I innlegget argumenterer han at Norge (og Europa) er for små i verdenssammenheng til å kunne påvirke det globale totalutslippet av klimagasser. På grunnlag av dette konkluderer han at "det gir ingen mening å spørre hvor vi får mest utslippskutt igjen for hver krone." 

En kan saktens være enig i at det er rart å snakke om såkalt kostnadseffektivitet rundt tiltak som i praksis vil ha tilnærmet null effekter på det totale nivået av miljøgodet som ønskes oppnådd (begrensing eller fravær av klimaendringer). Men at man dermed resonerer videre at Norge ikke bør sammenlikne prislappene på sine utslippsreduserende tiltak - enten de er produsert innenlands eller kjøpt utenlands - virker mildt sagt underlig.

Argumentasjonen som professor Eskeland bruker er todelt, den ene delen er eksplisitt og den andre delen er implisitt. Det første elementet er et signaliseringsargument. Dersom Norge frivillig tar på seg økonomiske oppofrelser, så vil andre land følge etter. Under den logikken vil valget av dyrere løsninger signalisere større oppofrelse og dermed sette et sterkere eksempel for andre land til å følge. Med andre ord, våre handlinger vil ha størst effekt dersom vi plukker de høyest hengende fruktene først. [Og dermed kan vi redde verden fra den forestående klimaundergangen!]

Det andre elementet er et first-mover-advantage argument. Før eller siden vil alle land, inkludert Norge, måtte ta på seg større klimaforpliktelser. Det globale regnskapet går ikke opp dersom alle land skal oppnå sine reduksjoner utenlands. Dersom Norge (og Europa) går foran med frivillig satsing på innenlandske reduksjonstiltak nå, vil vi stå bedre rustet når de faktisk bindende kravene kommer. [Og dermed kan vi også tjene milliarder på å selge klimavennlige teknologier til andre land!]

Begge disse aspektene av professor Eskelands argumentasjon er høyst spekulative og mangler empirisk belegg. Det som han kaller for et lederskapsperspektiv (som alternativ til kostnadseffektivitet) likner mer på en Hollywood-aktig "if you build it, he will come" hallusinasjon enn en vitenskaplig sannsynlighet.

Skal en påberope seg nytteverdier fra slik signalisering eller veivisning, eller fremtidig avkastning fra å være først ute, må en kunne fremvise eller referere til estimater på deres størrelsesorden. I det minste må en kunne trekke paralleller til andre eksempler i verdenshistorien hvor et lite land som Norge har brukt slik strategi med suksess i forhold til egeninteresse og internasjonale likevektsutfall. Det finnes ikke.

I det hele tatt er innlegget til professor Eskeland skuffende fraværende samfunnsøkonomisk analyse. Han går tilsynelatende i samme fellen som mange ekstreme klimarøster i dette landet og glemmer eller ignorerer de uunngåelige alternativkostnadene - som er forbundet med enhver handling med ressursanvendelse, som klimapolitiske valg - inkludert de som dreier seg om massive inngrep i norsk natur.

Det som er sikkert er at innlegget vil gi professor Eskeland oppmerksomhet som en miljøøkonomisk contrarian og popularitet blant proponentene av kostbare investeringer i fornybar energi og elektrifisering. Hva nå det måtte være verdt.