ANGRENDE MILJØPOLITIKER

Heidi Sørensen, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet (MD) og nå stortingsrepresentant for SV, skriver på sin blogg at hun angrer på at hun i sin tid stemte for å innføre ordningen med såkalt grønne sertifikater. I innlegget med tittelen "Det store bekkerøveriet" skriver Sørensen at hovedårsaken til at hun angrer på dette er at grønne sertifikater har vist seg å være subsidier til nedbygging av norsk natur, en nedbygging som finner sted uten at det kan vises til at den nye fornybare energiproduksjonen vil bidra til at klimagassutslippene går ned.

Det er befriende å høre at en sentral miljøpolitiker endelig ser ut til å ha forstått at grønne sertifikater bare vil bidra til å øke miljøbelastningen. Like tilfredsttillende er det at saken får relativt mye oppmerksomhet i mediene. For problemene med grønne sertifikater er noe samfunnsøkonomer har påpekt over lang tid. Også her på bloggen har vi skrevet flere innlegg om grønne sertifikater og andre meningsløse former for energipolitikk.

Etter å ha stått fram som angrende "miljøsynder", er Sørensen nå blitt skyteskive for blant annet Bellona og Småkraftforeningen. Disse hevder at det finnes nok fosser og uberørt natur i Norge og at Sørensens innlegg tyder på at det har eksistert en kultur i MD som har bidratt til å trenere utbygging av fornybar energi. Dette er en meningsløs kritikk. Men vi kan ikke vente annet enn at en aktør som Småkraftforeningen som har økonomiske egeninteresser i at den dårlige klimapolitikken vedvarer, forarger seg over Sørensens bekjennelser. Det overasker heller ikke at Bellona er av samme oppfatning. De var jo sterke pådrivere for at ordningen med grønne sertifikater skulle blir opprettet. Men når det nå går opp for folk flest at miljøretorikken som sertifikatmarkedet er basert på er en bløff, kan det bli utfordrende for Bellona å holde på sitt omdømme som en seriøs miljøorganisasjon.

MDs oppgave må være å finne de mest hensiktsmessige løsningene for miljøet. Og alle seriøse analyser peker på at grønne sertifikater ikke er en hensiktsmessig miljøløsning. Tvert i mot bidrar ordningen til, som Sørensen nå erkjenner, at mye uberørt natur blir ofret til ingen klimanytte. Dette er en meningsløs og pervers ressursbruk. Skal MD ha kritikk må det derfor være fordi de ikke har vært tydelige på hvordan sertifikatene vil bidra til å forsterke ødeleggelsene av naturen.

Det er håp om at den store oppmerksomheten rundt Sørensens bekjennelser nå avstedkommer en debatt som bidrar til å opplyse flere politikere om hvordan grønne sertifikater er som gift i klima- og miljøpolitikken. Når et tilstrekkelig antall mennesker forstår dette kan vi kanskje få stanset den grønne galskapen.