Flere gruveselskaper har søkt om å benytte fjorder i Norge som deponi for gruveavfall. Som vi har omtalt tidligere i forbindelse med et omsøkt gruvedeponi i Repparfjorden i Finnmark er lokalbefolkning og miljøbevegelsen bekymret for konsekvensene dette vil ha for økosystemene og mangfoldet av arter i fjordene. En slik bekymring er også tilfellet andre steder i landet hvor gruvedeponier er aktuelt.
Bergens Tidene skriver i dag at Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) ber om at et omsøkt gruvedeponi i Førdefjorden må utredes grundigere med hensyn til miljøkonsekvenser, før en konsesjon gis. Saken går nå videre til politisk behandling i flere departementer. Miljø- og utviklingsministeren er den som til syvende og sist ansvaret for saken.
Interessene bak gruveprosjektet og Naturvernforbundet har stikk motsatt forståelse av hva anmodningene fra DN og Klif betyr for prosjektet. Mens gruveinteressene vurderer anmodningen fra de to direktoratene som positivt for prosjektet mener Naturvernforbundet at DNs innsigelser innebærer full slakt av gruveprosjektet.
Naturvernforbundet trekker fram at DN i sin rapport påpeker at den samfunnsøkonomiske risikoen ved å forringe økosystemtjenestene i Førdefjorden må veies opp mot nyttevirkningene av gruvedriften.
Tilsynelatende foreligger altså ingen samfunnsøkonomisk nytte- kostnadsanalyse av dette prosjektet. I så fall er det en åpenbar mangel og brudd på gode forvaltningsprinsipper.
En systematisk gjennomgang av nytte- og kostnader må på plass før myndighetene beslutter om gruvedeponiet får konsesjon eller ikke. Dette gjelder også andre prosjekter hvor slike deponier er aktuelt.
Gruvedrift i Norge ser igjen ut til å få et oppsving. Vi ser fram til lese flere nytte- kostnadsutredninger knyttet til denne virksomheten.
India vedtok ein ny gruvestrategi i 2008, med ei nasjonal målsetting om gruver utan avfall. Ut i frå ein ressursøkonomisk langsiktig tankegang er det viktig å ta vare på og bruke alle ressursane ein tek ut av fjellet.
SvarSlettIndiske styresmakter arbeider no med å få på plass eit lovverk som sikrar at ein ikkje gir konsesjon til selskap som ikkje er villige til å bruke vesentleg større delar av ressursane.
Noko å tenkje på også i Noreg. Nordic Minings planar i Engebø er så omfattande at det blir 6 millionar tonn avgangsmasse i året som dei i hovudsak ønskjer å behandle som avfall og sleppe mesteparten ut i Førdefjorden. Dei er berre i stand til å finne alternative bruksområde for ein mindre del av avgangen.
Dersom dei reduserer utvinningstakten til 1/5 og mengden avgang til 1,2 mill tonn i året, så vil det vera mogleg å finne alternative bruksområde for all avgangen (eventuelt fylle resten attende i gruva). Dette vil vera godt for miljøet og godt for ei langsiktig ressursøkonomisk utnytting av verdiane i norske fjell.
Kva skal til for at slike strategiar skal bli styrande for gruvedrift i Noreg?
Mads Løkeland, Naturvernforbundet
Hei Mads,
SvarSlettog takk for kommentar!
Det du skriver om kravene til gruvevirksomhet i India har paraleller til forvaltningen av petroleumsressursene i Norge. Så vidt jeg kan huske satte myndighetene tidlig som krav at oljeselskapene måtte sikre utnytting av gassen, og ikke bare utvinne oljen fra reservorarene. På tidspunktet denne bestemmelsen kom hadde gassen lav økonomisk verdi. I dag er situasjonen som kjent en annen.
Er det en reell mulighet for at en større del av det som anses som avfall fra gruvene og som ikke har økonomisk verdi i dag, kan bli en verdifull ressurs i framtiden?
I så fall kan det ligge en verdi i å vente med å hente ut mineraler fra gruvene.
Jeg har ingen kunnskap om hva disse avfallsmassene inneholder. Men tydeligvis har avfallet lav alternativ verdi i dag.
Det er viktig å tenke langsiktig når mineralressursene skal forvaltes. Det er derfor hensiktsmessig at det gjennomføres solide nytte-kostnadsanalyser som også tar høyde for opsjonsverdier som kan realiseres i fremtiden. Videre må miljøulempene av virksomheten veies opp mot nytten den gir.
Så langt jeg forstår er det ikke gjort et tilstrekkelig arbeid for å kartlegge samfunnsøkonomisk nytte og kostnader i forbindelse med dette prosjektet. Ut fra DNs merknader til prosjektet kan vi håpe at slike analyser nå er i emning.
hilsen Petter
Hei Petter
SlettFyrst ein honnør til bloggen. Dette med ressursøkonomi, samfunnsøkonomisk og overordna miljømessig planlegging er uhyre viktig.
Eg har to eksempel på andre norske gruver, med store verdiar i avgangen, men der den likevel blir behandla som avfall og med miljømessige konsekvensar blir dumpa i næraste fjord.
På Stjernøy i Finnmark blir det vunnet ut nefelinsyenitt, som mellom anna blir brukt i glasproduksjon. Oppreiinga skjer tørt ved hjelp av magnetseparasjon, slik at det ikkje blir blanda inn kjemikaliar.
Avgangen, 300.000 tonn i året, er godkjend av Debio som kaliumgjødning i økologisk landbruk, og kan dekke halvparten av kaliumbehovet i norsk landbruk.
Gruveselskapet klarte å selje 8 tonn før dei gav opp, og held fram med dumping av avgangen i Stjernøysundet på relativt grunt vatn.
Det gir nedslemming av botn, og held alt botnliv borte så lenge dumpinga skjer.
Hustadmarmor, nord for Molde, dumpar 5 - 700.000 tonn kalkhaldig avgang i året på grunt vatn i Elnesvågen. Denne avgangen kan dekke det totale behovet for landbrukskalk i Noreg eit par gongar.
Eit av bruksområda for avgangen frå Engebø er også knytt til jordbruk/ hagebruk, som jordforbetringsmiddel.
I desse tilfella kan nok interessene til både Yara, Franzefoss og andre lure i bakgrunnen, og det er alvorleg at avgang med store verdiar for landbruket blir dumpa som avfall i næraste fjord, med dei store negative konsekvensane det har.
Kva skal til for å endre dette, og kople gruveindustri til landbruk og andre næringar.
Eit sentralt spørsmål for miljøet er å få på plass eit forbod mot bruk av sjødeponi, men ein må også tenkje i retning av tiltak for å presse fram alternativ bruk av avgang lagt i store landdeponi også. Pålegg om ein viss andel alternativ/ utvida bruk er ein veg å gå og avgift for avgang lagt i deponi er ein annan.
Ein tredje metode kan vera avgift på pukk, grus, sand som blir produsert i steinbrot og grustak til vegbygging, betongproduksjon m.m., mens ein ikkje legg avgift på bruk av avgang og gråberg frå gruveverksemd. Også masseuttak til bruk som gjødning/ råstoff til gjødningsindustri må koma inn under dette der det er alternativ avgang frå bergindustrien.
Denne metoden er i bruk i England, og fører til at det blir meir lønsamt å bruka avgang, gråberg og avfall frå smelteverk til konstruksjonsformål, slik at ein reduserer deponimengdene.
Forsking og politikkutvikling på slike emne er miljømessig og samfunnsmessig viktig å koma i gang med.
Helsing Mads
www.laukeland.no