OPPDRETT I LANDANLEGG

Luseproblematikk, rømming og forurensing av sjøbunnen er blant miljøproblemene som oppdrettsnæringen i Norge blir kritisert for. Løsninger som har vært foreslått for å få bukt med disse problemene har vært å flytte produksjonen av oppdrettslaks fra anlegg i fjordene og over i anlegg på land eller over i lukkede anlegg i sjøen. Men dette vil koste mer, og næringen er ikke villig til å betale denne regningen. Miljøkostnadene forbundet med produksjon av oppdrettslaks forblir dermed eksternalisert.

I Aftenposten fredag kan vil lese at oppdrettselskaper i Danmark, Canada, USA og Kina nå er i ferd med å starte oppdrett av laks i enorme tanker på land. For bedriftene koster det mer å produsere laks på denne måten, sammenliknet med kostnadene for laks som produseres i norske fjorder. Særlig vil høyere kraftforbruk som kreves for pumping og sirkulasjon av vann i landanleggene medfører en ekstra kostnad på 2-3 kr per kilo laks. Samtidig åpner produksjon i landanlegg for at laksen kan produseres på helt nye steder som ligger nærmere markedene. Det vil bidra til å redusere kostnadene forbundet med å transportere fisken til forbrukerne. Disse kostnadene er ikke ubetydelige. I følge artikkelen i Aftenposten er f.eks.  kostnaden per kilo laks transportert med fly fra Norge til USA rundt 8 kr.

Produsentene av landbasert oppdrettslaks vil markedsføre sitt produkt som mer miljøvennlig enn norsk laks og anslår at konsumentene kan være villig til å betale en pris som er opp mot 25 % høyere enn prisen norske oppdrettere oppnår for sitt produkt. Foreløpig foregår produksjon av laks i landanlegg bare i svært liten skala. Men viser det seg at dette er en effektiv produksjonsteknologi (og at den kan bli mer effektiv ved utprøving og læring) og  konsumentene vil ha den nye "basseng"-laksen, kan det bety større konkurranse for norsk opprettsnæring på lang sikt.

Hva vil økt konkurranse bety for viljen til å internalisere de eksterne kostnadene i produksjon av norsk oppdrettslaks?