Hvorfor er det større politisk interesse for elektrifisering enn for økt satsing på kollektivtrafikk?
Dette spørsmålet åpner innlegget "De dyreste tiltakene" som professor Petter Osmundsen skriver i Aftenposten onsdag 27.april.
Mens elektrifisering av norsk sokkel bare innebærer flytting av utslipp til andre land via kvotehandel og dessuten medfører store oppofrelser av finans- og naturkapital, er økt satsing på kollektivtrafikk et høyst lønnsomt og effektivt tiltak allerede før eventuelle klimagevinster er tatt høyde for (i følge Klimakur). I tillegg følger det av økt satsing på kollektivtrafikk at lokale miljøproblemer og køkostnader vil bli mindre. Likevel foretrekker altså politikerne å satse på elektrifisering.
Osmundsens analyse tyder på at handlingsregelen kan være årsaken til denne uheldige prioriteringen. Handlingsregelen legger føringer på politikernes pengebruk, og bare 4% av oljefondets verdi kan hvert år føres over til statsbudsjettet. Gjennom skattlegging av ressursrenten på sokkelen og eierskap i oljeselskaper som Petoro og Statoil, betaler staten i realiteten omtrent 90 % av kostnadene forbundet med elektrifisering. Av handlingsregelen følger det at bare 4 % av disse kostnadene vil virke inn på neste års statsbudsjett. Elektrifisering innebærer derfor at man bruker av oljeformuen uten at dette vil ha særlig stor innvirkning på statsbudsjettet på kort sikt.
Til sammenlikning vil satsing på kollektivtiltak løpende finansieres fullt ut over statsbudsjettet. For politikerne fremstår derfor elektrifisering som mer attraktivt sammenliknet med tiltak som må finansieres løpende over budsjettet.
Men som Osmundsen påpeker er et slikt opplegg for finansiering av elektrifisering langt i fra å være noen gratis lunsj. For selv om kostnadene ved å elektrifisere ikke vil påvirke statsbudsjettet på kort sikt innebærer denne formen for finansiering fortsatt kostnader i den forstand at oljeformuen vil bli mindre. Av dette følger det at rammene i fremtidge statsbudsjetter vil måtte være mindre enn hva de kunne vært.
Osmundsen viser at handlingsregelen kan gi politikerne incentiver for å tenke kortsiktig. Dette er motsatt av hva intensjonen med denne reglen var.
Dette spørsmålet åpner innlegget "De dyreste tiltakene" som professor Petter Osmundsen skriver i Aftenposten onsdag 27.april.
Mens elektrifisering av norsk sokkel bare innebærer flytting av utslipp til andre land via kvotehandel og dessuten medfører store oppofrelser av finans- og naturkapital, er økt satsing på kollektivtrafikk et høyst lønnsomt og effektivt tiltak allerede før eventuelle klimagevinster er tatt høyde for (i følge Klimakur). I tillegg følger det av økt satsing på kollektivtrafikk at lokale miljøproblemer og køkostnader vil bli mindre. Likevel foretrekker altså politikerne å satse på elektrifisering.
Osmundsens analyse tyder på at handlingsregelen kan være årsaken til denne uheldige prioriteringen. Handlingsregelen legger føringer på politikernes pengebruk, og bare 4% av oljefondets verdi kan hvert år føres over til statsbudsjettet. Gjennom skattlegging av ressursrenten på sokkelen og eierskap i oljeselskaper som Petoro og Statoil, betaler staten i realiteten omtrent 90 % av kostnadene forbundet med elektrifisering. Av handlingsregelen følger det at bare 4 % av disse kostnadene vil virke inn på neste års statsbudsjett. Elektrifisering innebærer derfor at man bruker av oljeformuen uten at dette vil ha særlig stor innvirkning på statsbudsjettet på kort sikt.
Til sammenlikning vil satsing på kollektivtiltak løpende finansieres fullt ut over statsbudsjettet. For politikerne fremstår derfor elektrifisering som mer attraktivt sammenliknet med tiltak som må finansieres løpende over budsjettet.
Men som Osmundsen påpeker er et slikt opplegg for finansiering av elektrifisering langt i fra å være noen gratis lunsj. For selv om kostnadene ved å elektrifisere ikke vil påvirke statsbudsjettet på kort sikt innebærer denne formen for finansiering fortsatt kostnader i den forstand at oljeformuen vil bli mindre. Av dette følger det at rammene i fremtidge statsbudsjetter vil måtte være mindre enn hva de kunne vært.
Osmundsen viser at handlingsregelen kan gi politikerne incentiver for å tenke kortsiktig. Dette er motsatt av hva intensjonen med denne reglen var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar