MILJØØKONOMENE MED NY AVISKRONIKK

Den følgende analysen av Petter Gudding og Gorm Kipperberg ble publisert som kronikk i papirutgave av avisen Klassekampen på tirsdag (med noe endret tittel). Den oppsummerer til stor grad mye av det vi har skrevet om her på MILJØØKONOMENE det siste året.*   

NORGE TRENGER EN MER MILJØVENNLIG KLIMAPOLITIKK 

Den storstilte satsingen på fornybar energi i Norge er svært kostbar og har negativt miljøregnskap. Et billigere og miljøvennlig alternativ til klimapolitikk for Norge kan være å la noe av oljen bli liggende i bakken. 

Med klima som alibi, og utrolig nok med støtte fra store deler av norsk miljøbevegelse, har myndighetene lagt opp til en energipolitikk som har store negative miljøkonsekvenser; innføring av såkalte "grønne sertifikater", elektrifisering av oljeinstallasjoner, aksept av EUs fornybardirektiv, samt andre typer stimuli til fornybar energi er politikk som vil bidra til økt kraftbruk og irreversible energiutbygginger i norsk natur. I sin iver etter å fremstå som handlekraftige i klimasaken har politikerne havnet i en miljøpolitisk blindgate, hvor høye kostnader forbundet med å ofre norsk naturkapital neglisjeres til fordel for tvilsomme klimagevinster. Klimapolitikken er stort sett kun symbolpolitikk.

...

Hovedbegrunnelsen for at Norge likevel skal fortsette å bygge mer fornybar energi er at dette kan ha en forbildeeffekt. Men oss bekjent foreligger ingen analyser som dokumenterer at Norges fornybarsatsing har eller kan forventes å gi en slik effekt. At Norge har hatt CO2 avgifter i over 20 år uten at mange andre land har valgt å gjøre det samme tyder på at forbildeeffekter er ikke-eksisterende eller svært svake. Tilhengere av fornybarsatsingen legger altså store finansielle ressurser og norsk natur i potten i et veddemål hvor sjansen for å lykkes trolig er svært liten eller null. Innsatsen vi spiller med i dette veddemålet er urimelig. Skal Norge stå ved ambisjonen om å gjøre noe ekstra i klimasaken bør myndighetene tilpasse virkemidlene slik at kostnadene ikke blir urimelig høye.

Gitt at myndighetene fortsetter å vedde på at Norge kan utgjøre en forskjell for klimaet, hvilke alternativer til dagens uheldige fornybarsatsing har vi? I en kommentar i Aftenposten 28.september 2012 redegjorde professor Bård Harstad (UiO) for en politikk som innebar at enkeltland, eller koalisjoner av land, med ambisjoner om å gå foran i klimapolitikken, kunne kjøpe oljefelt i utlandet for så å la oljen bli liggende urørt nede i bakken. Som oljenasjon trenger imidlertid ikke Norge å søke utenlands for å gjennomføre denne typen tiltak. For mens de årlige direkte klimagassutslippene i Norge bare er noe i overkant av 50 millioner tonn, og dermed utgjør kun 0,1 prosent av verdens samlete utslipp av klimagasser, forårsaker forbrenning av den oljen og gassen som Norge selger til utlandet omtrent ti ganger så høyt utslipp. Ett reelt alternativ til klimapolitikk er derfor at vi kan la noe av oljen som finnes i uåpnede områder på norsk sokkel forbli liggende urørt.

Ved for eksempel ikke å tillate oljeutvinning i Lofoten-området vil Norge, ut fra dagens ressursanslag, holde tilbake olje som tilsvarer et utslipp på om lag 500 millioner tonn CO2. Dette er 10 ganger Norges årlige utslipp. I følge en utredning av Vista Analyse er forventet nåverdi av oljen i Lofoten-området anslått til 105 milliarder kroner. Basert på dette verdianslaget vil kostnaden per tonn CO2 holdt tilbake, dersom Lofoten ikke åpnes for oljeutvinning, være om lag 200 kroner. Er verdien av oljen dobbelt så høy blir kostnaden per tonn CO2 som holdes tilbake 400 kroner per tonn. Til sammenlikning er de direkte kostnadene med å elektrifisere oljeinstallasjoner beregnet til å være alt fra 700 til 4000 kroner per tonn CO2, før miljøulempene som følger av økt kraftbruk er tatt i betraktning. Skulle det vise seg at det finnes dobbelt så mye olje i Lofoten-området som dagens anslag tilsier, vil også mengden CO2 være dobbelt så høy. Kostnaden per tonn CO2 unngått ved å la oljen ligge i bakken blir derfor i liten grad påvirket av usikkerhet i ressursanslaget.

Bytter vi ut dagens klimapolitikk til fordel for en politikk hvor noen oljefelt ikke utvinnes, unngår vi store irreversible inngrep i vassdrag og naturlandskap. Beslutningen om å la olje ligge i bakken er derimot reversibel. Det betyr at dersom forbildeeffekten også på lengre sikt viser seg å være lite virkningsfull, eller dersom verdenssamfunnet feiler i å gjøre noe med de globale klimautslippene, så kan oljen allikevel utvinnes på et senere tidspunkt. Sammenliknet med de store miljøkostnadene som følger av dagens politikk vil kostnadene forbundet med utsatt utvinning av oljen bare være moderate. En tilleggsverdi av å verne områder, som f.eks. Lofoten, mot oljeutvinning er dessuten at vi unngår økt risiko for miljøskader på marine økosystemer og viktige fiskerier.

...

Les papirutgaven av Klassekampen (19.02.2013) for hele kronikken.

*Stor honør til Klassekampen for at avisen er villig til å ta opp viktige samfunnsdebatter, og ikke minst at det gis rom for at kritikere av dagens norske klimapolitikk kan komme til ordet.