KLIMAPOLITIKKEN I KRISE?

Gårsdagens leder i Teknisk Ukeblad retter skarp kritikk mot norsk og internasjonal klimapolitikk:

Klimapolitikken er i krise

Professor Jørgen Randers mener ettbarnspolitikk er et viktig tiltak for å løse klimaproblemer.

Randers deltok som mange andre under CO2-konferansen, som ble arrangert i forbindelse med Teknas kursdager i Trondheim nylig.

Der ble det gjort opp status for CO2-problemet, både når det gjelder utslippsmengder, fangst og lagring. Det var lite optimisme å spore.

Kort fortalt slipper verden ut stadig mer CO2. Parallelt er det aldri gjort så lite for å drive effektiv CO2-fangst. Dette gjelder både internasjonalt og i Norge.

Energibehovet er enormt i de raskest voksende økonomiene i Asia og Afrika. Kina og India gjør store investeringer i vind og sol, men de bruker enda mer kull, olje og gass enn før.

En annen viktig grunn til at verdens energibruk utvikler seg i feil retning er mangel på global enighet om reduksjon av klimagasser.

I tillegg har den økonomiske krisen i Europa og nyoppdagede skifergassforekomster snudd opp ned på energipriser. Derfor er kullkraft i ferd med å danke ut gasskraft i mange land.

I september kommer en ny rapport fra FNs klimapanel.

Men de mange delrapportene og IEAs «World Energy Outlook» er ganske entydige i konklusjonen om at det såkalte togradersmålet ikke er realistisk.

Ifølge seniorrådgiver Pål Prestrud i Cicero er det stor usikkerhet også i klimapanelet om hvor stor temperaturstigningen vil bli. Teoriene varierer fra en til fire grader.

Men man er enige om at en økning på to–tre grader vil kunne medføre farlige klimaendringer i form av redusert matproduksjon, endring i artsmangfold og økologiske systemer, hyppighet av ekstreme værsituasjoner som tørkekatastrofer, mer nedbør og uvær.

Klimaforskningen er også samstemt om at CO2-utslippene globalt må reduseres med 80–90 prosent for å stabilisere klimaendringene.

Og IEA har laget et scenario hvor man mener det er nødvendig med en teknologisk revolusjon for å få til 50 prosent kutt i 2050.

I en slik sammenheng kan vi være stolte av Teknologisenteret på Mongstad. Testresultatene av teknologiene til både Aker Clean Carbon og Alstom viser at 85–90 prosent av CO2-innholdet kan renses.

Og store selskaper som Siemens, Hitachi og Mitsubishi står i kø for å teste ut sine teknologier.

Men debatten om vi skal bygge fullskala renseanlegg, nye gasskraftverk med rensing eller elektrifisere nye feltutbygginger på norsk sokkel er nærmest fraværende. Politikerne tør ikke forplikte seg til klimatiltak.

Derfor er det kanskje forståelig at en desillusjonert professor i klimastrategi ender opp med ettbarnspolitikk som klimatiltak.

Det er riktig at det står dårlig til med internasjonal klimapolitikk. Men det betyr ikke at vi i Norge skal "gå foran" med implementering av kostbar teknologi.  Mongstad eksperimentet er en samfunnsøkonomisk katastrofe og elektrifisering av sokkelen med vind-/vann-/solkraft fra land er samfunnsøkonomisk galskap.

Det at "debatten om vi skal bygge fullskala renseanlegg, nye gasskraftverk med rensing eller elektrifisere nye feltutbygginger på norsk sokkel er nærmest fraværende" er derfor en bra ting.