KONFLIKTER OM LAKS

Debatten om innvirkningen av oppdrettslaks på bestanden av vill laks og hvordan oppdrettet og vill fisk best skal forvaltes, er et stadig tilbakevendende tema i norsk miljødebatt. Nå, etter at elvefisket etter villaks er avsluttet for i år og statistikk over fangster av både vill fisk og oppdrettet fisk fra landets elver foreligger, ser det igjen ut til å bli en het diskusjon om hvordan laksebestandene best skal forvaltes.

Under følger lenker til tre nylige innlegg i lakse-debatten, og hvor forfatterne har vidt forskjellig syn på hvordan ståa i lakseforvaltningen er:

"Oppdrettslaks med bismak" (Kronikk i Aftenposten 14.08, av professor Anders Skonhoft, NTNU) Et hovedpoeng i denne artikkelen er at oppdrettsnæringen bør betale for de ulemper de medfører for villaks og villaksefisket.

"Vitenskapelig falitterklæring" (Svar til Skonhoft i Aftenposten 30.08, av Jim Roger Nordby i Europharma).

"Villaksens største fiende" (Kronikk i Adresseavisen 31.08 av Frode Reppe, leder i Frøya AP). I denne artikkelen krever forfatteren at Janne Solli som er direktør i Direktioratet for Naturforvaltning må gå av med øyeblikelig virkning.

Det mangler altså ikke på sterke meninger i debatten om forvaltning av villaksen. Vi følger debatten videre utover høsten.

GJESTEBLOGG: OM DEN NORSKE TORSKEN

Norske fiskebestander:

Kvotesystem og samarbeidet mellom Norge og Russland

Kristoffer Solland Wermundsen*

Den nordøst arktiske torsken er Norges kommersielt viktigste fiskebestand, og er vurdert som en av de viktigste torskebestandene i verden. Hoveddelen av bestanden deles mellom Norge og Russland, mens ca 15% deles av andre land. Fisket etter torsken har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter, og de Norske kvotene var dette året på 345 000 tonn. I løpet av 1980-tallet ble kvotene sterkt redusert som en konsekvens av en kraftig reduksjon i bestandene. Bestandsgrunnlaget var på et tidspunkt helt nede i 0,8 millioner tonn, men streng regulering ga resultater og bestanden var i 1994 oppe i 2,8 millioner tonn. I dag er bestanden igjen oppe på et bærekraftig nivå.

Det er flere hensyn som må tas når fiskekvotene fastsettes. Svingninger i fiskebestandene skyldes flere faktorer, og sammen med fangst spiller også naturlige svingninger en stor rolle. Det er viktig at bestanden holdes innenfor det som kalles den biologiske trygge grensen, som betyr at gytebestanden er høy nok til å sikre jevn reproduksjon.

Forskning har vist at de Norske fiskekvotene holder et godkjent nivå, og bøtene for å fiske mer enn kvotene har vist seg å være høye nok. Fiskeriene maksimerer sin nytte ved å ikke bryte fiskekvotene, ettersom straffen ved å bryte er høyere enn nytten ved å bryte (Hannesson, 2011).

Det finnes likevel problemer knyttet til fangsten av torsken. Som nevnt deles store deler av bestanden med Russland, og det hjelper lite at vi overholder våre fiskekvoter dersom Russerne konsekvent overfisker. Rögnvaldur Hannesson (2007) har forsket på samspillet mellom Norge og Russland, og han vurderte hva som var Norges beste respons på Russlands overfiske. Analysen hans viste at Norges beste respons på et eventuelt russisk overfiske er å selv overfiske. Russisk overfiske fører til at Norge går glipp av avkastning ved at de fremtidige kvotene blir redusert, og kostnaden ved å fiske fra en mindre bestand blir større. Faktum er at desto mindre Russland overfisker, desto mer bør Norge overfiske. Dette samspillet mellom de to landene kan sammenlignes med det spillteoretiske konseptet ”The game of chicken”.

Grafen over er hentet fra Fiskeridirektoratet og viser russisk overfiske i prosent av torsk i forhold til kvote i perioden 2002-2008. Grafen viser at det russiske overfisket var særdeles høyt i 2003, men det har blitt gradvis redusert frem til 2008 hvor det ble registrert et overfiske på 8% av kvoten. Det Norske overfisket var i perioden 2003-2005 på omtrent 3-11% av kvoten. Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av torskebestandene i Barentshavet er styrket siden 2005, men det er fremdeles utfordringer innenfor ressurskontroll og sanksjonering. I en pressemelding fra riksrevisjonen i 2011 vises det til at det antakeligvis ikke har blitt funnet en permanent løsning på problemet med ulovlig, urapportert og uregistrert fiske. Det er gjort store fremskritt, men det er viktig at et godt samarbeid mellom de to landene opprettholdes i fremtiden.

Kilder:
Hannesson, R. (2007): Cheating about the cod. Marine Policy 31: 698-705.

Hannesson, R. (2011): When is fish quota enforcement worth while? A study of the Northeast Arctic cod, Journal of Bioeconomics 13: 139-160.

*Kristoffer er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har han tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.

STENGTE LAKSEELVER

Nationen skriver torsdag denne uken at myndighetene har besluttet å stenge 124 av landets over 400 lakseelver for fiske kommende sesong.  Direktoratet for Naturforvaltning begrunner stengingen med at det er for lite innsig av gytende villaks og at fisket er for dårlig organisert.

Antallet lakseelver som stenges for fiske i Norge har økt de siste årene. I 2010  var 117 elver stengt, mens det i 2011 ikke var anledning til å fiske i 120 av landets elver. Direktoratet for Naturforvaltning og interesseorganisasjonen Norske Lakseelver, som organiserer elveeierne, peker på lakselus og rømt oppdrettslaks som årsaker til at villaksbestandene er under press.

Det er grunn til å tro at mange faktorer spiller inn på utviklingen i villaksbestanden. Forskere og interessegrupper fra ulike hold er uenige i hvorvidt, eller hvor sterkt, oppdrettsnæringen kan lastes for den negative utviklingen. Men villaksens skjebne er en sak som opptar mange og vi kan håpe at grundige analyser etterhvert vil bringe på det rene hva som er årsaken til at denne arten ser ut til å være i tilbakegang. Finner man årsakene til dette vil det også være grunnlag for å sette inn effektive tiltak som kan bidra til å snu den negative utviklingen og sikre levedyktige villaksbestander også for fremtidige generasjoner. Fordi villaksen tilsynelatende representerer en betydelig verdi for samfunnet er opprettholdelse av levedyktige bestander viktig.

De med næringsinteresser i elvefiske har estimert at stengingen av 124 elver det kommende året vil føre til et økonomisk tap i størrelsesorden 250-300 millioner kroner. Hvorvidt dette tallet stemmer har jeg ingen forutsetninger for å si noe om. Det som er sikkert er imidlertid at markedsverdien som villaksen representerer for elveeierne bare utgjør en del av den samlede samfunnsøkonomiske verdien av villaksen. For i tillegg til det estimerte produsentoverskuddet, representerer villaksen og villaksfisket et konsumentoverskudd som ikke kommer til uttrykk i noe marked. 

Laksens popularitet som sportsfisk og det faktum at mange reiser langt og lenge for å stå ved elvebredder i timer og dager i håp om å få en laks på kroken viser at denne arten representerer bruksverdier, som altså ikke utrykkes i markedet. Men laksen kan også representere ikke-markedsverdier som ikke kommer til utrykk gjennom observasjoner av noen form for bruk. Slike ikke-bruksverdier kan for eksempel relateres til folks verdisetting av det å vite at laksen forvaltes på en god måte og at fremtidge generasjoner vil få muligheten til å oppleve denne arten. Skal slike bruks og ikke-bruksverdier tallfestes må metoder for verdsetting av ikke-markedsgoder tas i bruk.

Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det ett viktig poeng at også ikke-markedsverdiene vil falle bort  når elver stenges for fiske. Den samlede samfunnsøkonomiske kostnaden forbundet med at det står dårlig til med villaksbestandene kan derfor være langt høyere enn det estimatene som foreligger av tapt produsentoverskudd skulle tilsi.

NORSKE FISKEBESTANDER

Som oppfølger til Petters innlegg om Til Kamp for Fisken fra i går, her er en graf som beskriver utviklingen i de viktigste norske fiskebestandene:

Kilde: Statistics Norway (SSB): Guide to Environmental Statistics, 2011.

TIL KAMP FOR FISKEN

Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2.

Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.

I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.

Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.

Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.

EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.

Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.