Viser innlegg med etiketten fornybare ressurser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fornybare ressurser. Vis alle innlegg
tirsdag 6. november 2012
TIRSDAGSREPRISE: TIL KAMP FOR FISKEN
Her er et av Petters tidligere innlegg om fisk (Til Kamp for Fisken, 08.02.2012):
TIL KAMP FOR FISKEN
Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2. Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.
I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.
Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.
Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.
EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.
Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.
For de som gikk glipp av denne serien sendes den nå i reprise på NrK 2 med oppstart i kveld. Se detaljer her.
fredag 10. august 2012
FERIEBLOGG: TRAGEDY OF THE...(FILL IN THE BLANK)?
I følge nylig VG artikkel (Statskog: Det er for mye fisk i Norge, 08.08.12):
Statskog håper Ola Nordmann tar seg ut av huset for å prøve fiskelykken i tiden fremover. De fleste innsjøene er nemlig overfylte av fisk.- Det har aldri vært lettere å få fisk enn nå. Vi har altfor mange fisk og for få som fisker. Mange steder må vi selv gå inn i med store ruser og fange opp så mange abbor og røye som mulig, sier fiskeansvarlig Frode Knutzen Midtlund i Statskog i en artikkel på an.no.
For få fiskere og for mange fisk er stikkordene for over 60.000 innsjøer i Norge denne sommeren.
Det er for få som fisker for å få mat på bordet, mener Statskog.
- Dette gjelder for hele landet, sier seniorkonsulent i Statskog, Torkel Skoglund til VG Nett.
Dette problemet med "underfiske" er det motsatte av det klassiske allmenningens tragedie (Tragedy of the Commons). Let's go fishing!!
mandag 18. juni 2012
GJESTEBLOGG: GLOBALE PERSPEKTIVER
Miljøforurensning og gjenvinning i Norge og utland
Tonje H. Landråk*
Miljøforurensning er ikke bare et nasjonalt problem, men et globalt problem som hele verden står ovenfor. Flere land, deriblant Norge, har gått i front for å øke fokuset av miljøforurensning ved blant annet å forandre forbruker vaner, organisasjonsholdninger og lovendringer. Dessverre er det en rekke land som ikke følger opp med tiltak som enkelt kunne forbedret miljøforurensningen.
I Norge har vi i senere tid fokusert mye på avfall sortering. For eksempel i Stavanger kommune sorterer man glass, metall, matavfall, farligavfall, papir og restavfall. I tillegg har man en stor avfalls- og gjenvinningsstasjon hvor alt avfall skilles og sendes videre. Ett eksempel på dette er plasten. Hva skjer egentlig med plasten vi sender til gjenvinning? Til tross for at gjenvinningsstasjonene her i langet ønsker å resirkulere avfallet forbrukerne sorterer, kjører hvert år 12 000 vogntog fra Norge til gjenvinningsstasjoner i Sverige fullastet med nettopp plast. Er dette lønnsomt?
Vi hører stadig om nye måter til å tenke miljøvennlig på, og kildesortering er et stadig voksende tema. Nrk hadde i 2010 en reportasje hvor de viser hva som skjer med avfallet vi kvitter oss med. Her tas vi med på en 894 kilometers tur fra Bergen til Linköping i Sverige hvor vi finner Nordens søppelhovedstad. Her produseres plasten om til drivstoff i tillegg til varme og strøm som til sammen dekker en by litt mindre enn Trondheim.
Årlig brennes ca 40 000 – 45 000 tonn norsk avfall på det moderne forbrenningsanlegget. Dette er avfall som gjøres om til miljøvennlig energi som kan, slik som i Linköping, brukes til drivstoff for bussene. Så hvorfor lykkes vi ikke med dette i Norge? Er det virkelig mer lønnsomt å sende all plasten vekk fremfor å gjenvinne den i nærområdet?
I Norge har vi i senere tid fokusert mye på avfall sortering. For eksempel i Stavanger kommune sorterer man glass, metall, matavfall, farligavfall, papir og restavfall. I tillegg har man en stor avfalls- og gjenvinningsstasjon hvor alt avfall skilles og sendes videre. Ett eksempel på dette er plasten. Hva skjer egentlig med plasten vi sender til gjenvinning? Til tross for at gjenvinningsstasjonene her i langet ønsker å resirkulere avfallet forbrukerne sorterer, kjører hvert år 12 000 vogntog fra Norge til gjenvinningsstasjoner i Sverige fullastet med nettopp plast. Er dette lønnsomt?
Vi hører stadig om nye måter til å tenke miljøvennlig på, og kildesortering er et stadig voksende tema. Nrk hadde i 2010 en reportasje hvor de viser hva som skjer med avfallet vi kvitter oss med. Her tas vi med på en 894 kilometers tur fra Bergen til Linköping i Sverige hvor vi finner Nordens søppelhovedstad. Her produseres plasten om til drivstoff i tillegg til varme og strøm som til sammen dekker en by litt mindre enn Trondheim.
Årlig brennes ca 40 000 – 45 000 tonn norsk avfall på det moderne forbrenningsanlegget. Dette er avfall som gjøres om til miljøvennlig energi som kan, slik som i Linköping, brukes til drivstoff for bussene. Så hvorfor lykkes vi ikke med dette i Norge? Er det virkelig mer lønnsomt å sende all plasten vekk fremfor å gjenvinne den i nærområdet?
Å sende så mange tunge vogntog nesten 900 kilometer for å kunne gjenvinne plast kan ikke være miljøvennlig. Tenk på all den forurensingen som kommer fra disse store kjøretøyene i tillegg til stor slitasje på veinettet. I tillegg sender Norge ut store mengder miljøvennlig energi til nabolandet. Det må finnes bedre måter å gjenvinne på som er mer miljøvennlige enn dette, hvor Norge kan få nytte av denne miljøvennlige energien selv.
Men det er ikke alle land som er like miljøbevist. I sørligere land som Hellas, Tyrkia og lignende sorterer de ikke avfallet sitt. Alt avfallet havner på samme søppeldynge blandet om en annen. Her tas det ikke hensyn til forskjellige behandlingsalternativer av de ulike avfallene. Dette fører til at store mengder avfall som kunne blitt resirkulert blir forkastet, og unødvendig bruk av forurensende ressurser. Bare ved å innføre pant på flasker og bokser i alle land ville resultert i redusert miljøforurensningen i en stor grad. I Norge har denne ordningen eksistert siden 1902, men ble for alvor innført i 1999.
Bilforurensning er også et gjentagende tema. For Europasonen er det innført EU-kontroll av alle kjøretøy som må være bestått for å få lov til å kjøre på veien. Denne kontrollen kontrollerer ikke bare at bilen er i stand i henhold til sikkerhetsregler, men også luftforurensningen bilen medfører. Denne type kontroll, som kontrollerer utslippene av bilen, finnes ikke i alle land i verden. Flere land tillater transportmidler som er svært ineffektive, med høy forurensingsfaktor, som igjen er veldig miljøskadende. Med enkle tiltak kunne alle transportmidler bli kontrollert i henhold til forurensing, og samtidig som farlige kjøretøy kunne blitt fjernet fra veiene. Tiltaket er lite mens gevinsten er stor.
Generelt sett kan man se en sammenheng ved størrelsen av de økonomiske ressursene hvert enkelt land har i henhold til hvor mye ressurser de bruke på å forbedre miljøforurensningen. Land med store resurser, spesielt vestlige land, er svært opptatt av å forbedre miljøkvaliteten. De har ressursene, kunnskapen og muligheten til å forbedre miljøet. Et annet faktum er at land og organisasjoner med gode resurser ofte tenker litt mer langsiktig, og ønsker en bærekraftig utvikling av resursene. I tillegg blir land ”benchmarked” på forskjellige miljøfaktorer som hvor mye de forurenser og hvor mye de har klart å redusere utslippene sine med. Dette er igjen med på å motivere landene til å bidra i kampen om en mer miljøvennlig verden, som igjen er med på å skape en bærekraftig utvikling med tanke på fremtiden.
*Tonje er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har hun tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
Men det er ikke alle land som er like miljøbevist. I sørligere land som Hellas, Tyrkia og lignende sorterer de ikke avfallet sitt. Alt avfallet havner på samme søppeldynge blandet om en annen. Her tas det ikke hensyn til forskjellige behandlingsalternativer av de ulike avfallene. Dette fører til at store mengder avfall som kunne blitt resirkulert blir forkastet, og unødvendig bruk av forurensende ressurser. Bare ved å innføre pant på flasker og bokser i alle land ville resultert i redusert miljøforurensningen i en stor grad. I Norge har denne ordningen eksistert siden 1902, men ble for alvor innført i 1999.
Bilforurensning er også et gjentagende tema. For Europasonen er det innført EU-kontroll av alle kjøretøy som må være bestått for å få lov til å kjøre på veien. Denne kontrollen kontrollerer ikke bare at bilen er i stand i henhold til sikkerhetsregler, men også luftforurensningen bilen medfører. Denne type kontroll, som kontrollerer utslippene av bilen, finnes ikke i alle land i verden. Flere land tillater transportmidler som er svært ineffektive, med høy forurensingsfaktor, som igjen er veldig miljøskadende. Med enkle tiltak kunne alle transportmidler bli kontrollert i henhold til forurensing, og samtidig som farlige kjøretøy kunne blitt fjernet fra veiene. Tiltaket er lite mens gevinsten er stor.
Generelt sett kan man se en sammenheng ved størrelsen av de økonomiske ressursene hvert enkelt land har i henhold til hvor mye ressurser de bruke på å forbedre miljøforurensningen. Land med store resurser, spesielt vestlige land, er svært opptatt av å forbedre miljøkvaliteten. De har ressursene, kunnskapen og muligheten til å forbedre miljøet. Et annet faktum er at land og organisasjoner med gode resurser ofte tenker litt mer langsiktig, og ønsker en bærekraftig utvikling av resursene. I tillegg blir land ”benchmarked” på forskjellige miljøfaktorer som hvor mye de forurenser og hvor mye de har klart å redusere utslippene sine med. Dette er igjen med på å motivere landene til å bidra i kampen om en mer miljøvennlig verden, som igjen er med på å skape en bærekraftig utvikling med tanke på fremtiden.
*Tonje er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har hun tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
torsdag 14. juni 2012
GJESTEBLOGG: OM DEN NORSKE TORSKEN
Norske fiskebestander:
Kvotesystem og samarbeidet mellom Norge og Russland
Kristoffer Solland Wermundsen*
Den nordøst arktiske torsken er Norges kommersielt viktigste fiskebestand, og er vurdert som en av de viktigste torskebestandene i verden. Hoveddelen av bestanden deles mellom Norge og Russland, mens ca 15% deles av andre land. Fisket etter torsken har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter, og de Norske kvotene var dette året på 345 000 tonn. I løpet av 1980-tallet ble kvotene sterkt redusert som en konsekvens av en kraftig reduksjon i bestandene. Bestandsgrunnlaget var på et tidspunkt helt nede i 0,8 millioner tonn, men streng regulering ga resultater og bestanden var i 1994 oppe i 2,8 millioner tonn. I dag er bestanden igjen oppe på et bærekraftig nivå.
Det er flere hensyn som må tas når fiskekvotene fastsettes. Svingninger i fiskebestandene skyldes flere faktorer, og sammen med fangst spiller også naturlige svingninger en stor rolle. Det er viktig at bestanden holdes innenfor det som kalles den biologiske trygge grensen, som betyr at gytebestanden er høy nok til å sikre jevn reproduksjon.
Forskning har vist at de Norske fiskekvotene holder et godkjent nivå, og bøtene for å fiske mer enn kvotene har vist seg å være høye nok. Fiskeriene maksimerer sin nytte ved å ikke bryte fiskekvotene, ettersom straffen ved å bryte er høyere enn nytten ved å bryte (Hannesson, 2011).
Det finnes likevel problemer knyttet til fangsten av torsken. Som nevnt deles store deler av bestanden med Russland, og det hjelper lite at vi overholder våre fiskekvoter dersom Russerne konsekvent overfisker. Rögnvaldur Hannesson (2007) har forsket på samspillet mellom Norge og Russland, og han vurderte hva som var Norges beste respons på Russlands overfiske. Analysen hans viste at Norges beste respons på et eventuelt russisk overfiske er å selv overfiske. Russisk overfiske fører til at Norge går glipp av avkastning ved at de fremtidige kvotene blir redusert, og kostnaden ved å fiske fra en mindre bestand blir større. Faktum er at desto mindre Russland overfisker, desto mer bør Norge overfiske. Dette samspillet mellom de to landene kan sammenlignes med det spillteoretiske konseptet ”The game of chicken”.
Grafen over er hentet fra Fiskeridirektoratet og viser russisk overfiske i prosent av torsk i forhold til kvote i perioden 2002-2008. Grafen viser at det russiske overfisket var særdeles høyt i 2003, men det har blitt gradvis redusert frem til 2008 hvor det ble registrert et overfiske på 8% av kvoten. Det Norske overfisket var i perioden 2003-2005 på omtrent 3-11% av kvoten. Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av torskebestandene i Barentshavet er styrket siden 2005, men det er fremdeles utfordringer innenfor ressurskontroll og sanksjonering. I en pressemelding fra riksrevisjonen i 2011 vises det til at det antakeligvis ikke har blitt funnet en permanent løsning på problemet med ulovlig, urapportert og uregistrert fiske. Det er gjort store fremskritt, men det er viktig at et godt samarbeid mellom de to landene opprettholdes i fremtiden.
Hannesson, R. (2011): When is fish quota enforcement worth while? A study of the Northeast Arctic cod, Journal of Bioeconomics 13: 139-160.
*Kristoffer er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har han tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
*Kristoffer er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har han tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.
fredag 1. juni 2012
TRAGEDY OF THE COMMONS: MIDDELMÅDIGHETENES TRAGEDIE
Partiene på Stortinget er i gang med forhandlingene om et nytt klimaforlik.
lørdag 7. april 2012
WEEKEND BLOGG 1: ANBEFALT PÅSKE FILM
For de som har anledning til å gå på kino i påsken, hvorfor ikke se noe relevant til miljø- og ressursøkonomi?
torsdag 29. mars 2012
KLASSISK NATURVERN: RØDLISTA
Her er nok et eksempel (biologisk mangfold) på at det er andre viktige naturvern og miljøsaker enn klimapolitiske saker som opptar folk både i Norge og andre steder i verden. Vi har tidligere rettet oppmerksomhet mot, blant annet, vannkonflikter, lokale naturinngrep, og forurensning fra gruvedrift.
Fra kommende kunst utstilling kalt RØDLISTA. Les alt hos kunstneren Gunn Holm Platou eller i VG reportasjen "Maler Truede Fugler" i onsdags papirutgave.
RØDLISTA er beskrevet som "en utstilling om truede arter, og hva som gjøres for å bevare dem. Hovedfokuset er på truede fuglearter. Prosjektet er et samarbeid mellom forskere og kunstnere. Malerier vil knyttes sammen med informasjonsplansjer om de truede artene og annen info om forvaltning."
Les mer om truede (rødlistede) arter hos Artsdatabanken.
onsdag 28. mars 2012
KAMP OM VANN
En påminnelse om at det finnes andre viktige miljø- og ressursøkonomiske problemer i verden enn klimakriser:
Kamp om vann kan utløse krig
Minkende forekomster av ferskvann kan true verdens matproduksjon og øke faren for væpnede konflikter, ifølge en amerikansk etterretningsrapport.
De mest alvorlige problemene ligger noen tiår fram i tid, men etter 2030 antas det at risikoen for konflikter vil øke.
Grunnen er at det globale vannbehovet vil overstige tilgangen til bærekraftige ressurser. Både matproduksjon, økonomisk vekst, energiproduksjon og politisk stabilitet kan bli truet dersom det ikke settes i verk tiltak for å bedre situasjonen.
- Det kommer an på hva de forskjellige landene gjør i dag for å håndtere spørsmål som angår forvaltning av vannressurser på tvers av landegrensene, sier en amerikansk tjenestemann som ikke ønsker å bli navngitt.
onsdag 21. mars 2012
GJESTEBLOGG: BIOLOGISK MANGFOLD
HVALKVOTER
Marita Iversen Lea*
De fleste land tar i dag avstand fra hvalfangst industrien, mens Norge, Island, Japan samt ett par land til fortsatt driver med hvalfangst. I Norge er det satt en egen kvote for fangst av vågehval som skal være innenfor forsvarlige bærekraftige rammer. De siste årene har denne kvoten vært på 1286 dyr (som er ca 6 ganger høyere enn den japanske), men etterspørselen er ikke stor nok til at hele denne kvoten blir brukt.
Selv om kvotene for hvalfangst er gått opp gjennom årene har hvalfangerne en marginal fortjeneste. Det er nesten ikke marked for hvalkjøtt selv etter flere forsøk på å øke etterspørselen. Det er for eksempel blitt prøvd med statlig finansiert markedsføring uten hell.
Dyrebeskyttelsen Norge ser på hvalfangst som industrielt dyreplageri. Det er verken penger, økologi eller arbeidsplasser i denne industrien. Selve fangsten foregår ved at en granatharpun skytes mot hvalen som trekker luft ved vannoverflaten. Ettersom man kun kan se hvalen i kort tid og den er i kontant bevegelse er det vanskelig å treffe slik at den dør momentant og hvalen må derfor ofte lide en langsom død.
Det er nå kommet forslag fra de tre amerikanske forskerne Christopher Costello, Steven Gaines og Leah R. Gerber om å sette en pris på alle hvaler som tilsvarer hvalens verdi i det kommersielle markedet. På denne måten kan land som vanligvis fanger og dreper hval, selge en kvote til for eksempel en naturvernsorganisasjon som da får en rett til å drepe den hvalen selv om de ikke vil benytte seg av denne retten. De aktuelle landene tjener dermed fortsatt penger på hvalen, men trenger ikke å drepe hvalen for å få pengene. Samtidig kan naturvernorganisasjoner bruke penger på å beskytte hvalene istedenfor å bruke pengene på demonstrasjoner, protester og lignende.
Ifølge forskernes beregninger vil en vågehval, som er den minst verdifulle hvalen, være verdt ca 13 000 dollar, mens en finnhval, som er en av de mest verdifulle, vil ligge på ca 85 000 dollar. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) burde ifølge forskerne sette disse årlige kvotene samt fordele dem mellom landene. Det vil også være en andel av kvotene som blir tilgjengelig for dem som måtte ha råd til det på et åpent auksjonsmarked.
Kilder:
Selv om kvotene for hvalfangst er gått opp gjennom årene har hvalfangerne en marginal fortjeneste. Det er nesten ikke marked for hvalkjøtt selv etter flere forsøk på å øke etterspørselen. Det er for eksempel blitt prøvd med statlig finansiert markedsføring uten hell.
Dyrebeskyttelsen Norge ser på hvalfangst som industrielt dyreplageri. Det er verken penger, økologi eller arbeidsplasser i denne industrien. Selve fangsten foregår ved at en granatharpun skytes mot hvalen som trekker luft ved vannoverflaten. Ettersom man kun kan se hvalen i kort tid og den er i kontant bevegelse er det vanskelig å treffe slik at den dør momentant og hvalen må derfor ofte lide en langsom død.
Det er nå kommet forslag fra de tre amerikanske forskerne Christopher Costello, Steven Gaines og Leah R. Gerber om å sette en pris på alle hvaler som tilsvarer hvalens verdi i det kommersielle markedet. På denne måten kan land som vanligvis fanger og dreper hval, selge en kvote til for eksempel en naturvernsorganisasjon som da får en rett til å drepe den hvalen selv om de ikke vil benytte seg av denne retten. De aktuelle landene tjener dermed fortsatt penger på hvalen, men trenger ikke å drepe hvalen for å få pengene. Samtidig kan naturvernorganisasjoner bruke penger på å beskytte hvalene istedenfor å bruke pengene på demonstrasjoner, protester og lignende.
Ifølge forskernes beregninger vil en vågehval, som er den minst verdifulle hvalen, være verdt ca 13 000 dollar, mens en finnhval, som er en av de mest verdifulle, vil ligge på ca 85 000 dollar. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) burde ifølge forskerne sette disse årlige kvotene samt fordele dem mellom landene. Det vil også være en andel av kvotene som blir tilgjengelig for dem som måtte ha råd til det på et åpent auksjonsmarked.
Kilder:
http://www.forskning.no/artikler/2012/januar/310303
http://www.side2.no/m/?articleId=3342249
http://www.nrk.no/nyheter/1.8008028
http://www.dyrebeskyttelsen.no/hvalfangst/hjelp-oss-beskytte-hvalene
http://www.dyrebeskyttelsen.no/hvalfangst/konomi
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/norge-vil-drepe-1286-hvaler-men-ingen-vil-ha-kjoettet-3176120.html
*Marita er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger, og tar for tiden faget MØA350: Miljø- og Ressursøkonomi fra Gorm Kipperberg.
mandag 27. februar 2012
tirsdag 14. februar 2012
torsdag 9. februar 2012
NORSKE FISKEBESTANDER
Som oppfølger til Petters innlegg om Til Kamp for Fisken fra i går, her er en graf som beskriver utviklingen i de viktigste norske fiskebestandene:
Kilde: Statistics Norway (SSB): Guide to Environmental Statistics, 2011.
Kilde: Statistics Norway (SSB): Guide to Environmental Statistics, 2011.
onsdag 8. februar 2012
TIL KAMP FOR FISKEN
Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2.
Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.
I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.
Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.
Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.
EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.
Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)