Dette er en god påminnelse om at jeg må huske å spørre Håvard hvordan det gikk med studentenes analyse. Kanskje de kunne vært interessert i å skrive en kommentar eller gjesteblogg hos MILJØØKONOMENE?I går fikk jeg et par bacheloroppgavestudenter på kontordøren som ønsket å snakke om begrepet Collaborative Consumption ("samarbeidende forbruk") og hvordan det muligens kan være korrelert med miljønormer og miljøbevissthet blant folk (dersom jeg forstod dem riktig).
Før samtalen visste jeg lite (ingenting) om collaborative consumption (nå vet jeg litt), men jeg har noe kunnskap om og erfaring med måling av individers grad av miljøvennlighet. Som samfunnsøkonom foretrekker jeg nok kartlegging av miljøvennlig adferd over flere dimensjoner som deretter blir sammenfattet på ett eller annet vis (i en indeks, skala, eller faktor). I disse studentenes tilfelle er nok det litt meningsløst, eller mot sin hensikt, fordi det er sannsynlig at collaborative consumption vil være en del av dette adferdsuniverset.
En annen tilnærming, antagelig foretrukket av ikke-økonomer, som sosiologer, sosialpsykologer, antropologer, er å kartlegge holdninger. Jeg foreslo derfor for studentene å GOOGLE konseptet "The New Environmental Paradigm" (som er relatert til Schwartz's Norm Activation Theory). Her er noen gode litteraturlenker:
Studentene skriver for øvrig oppgave innefor markedsføringsfeltet og blir veiledet av HHUiS professor-eminente Håvard Hansen.
La oss si vi er karbonnøytrale i 2030, og at resten av verden lurer på hvordan vi fikk det til, sier Eskeland.
– Hvis svaret er at vi har plantet masse trær i Guatemala, vil reaksjonen være «dere er så stinking rich!» Hvor imponerende er det? Stoltenberg har kanskje rett i at dette er de billigste utslippsreduksjonene som finnes, men det vi holder på med nå er kanskje mer symbolpolitikk, utfordrer Eskeland.
Klimaøkonomen trekker en parallell til reformasjonen og Martin Luther.
– Det avlatsbrevet der, det må vi bare kutte ut. Det er ikke slik at det er greit at du driver hor fordi du er rik eller er venner med paven, det holder ikke. Luther mente nok at de rike måtte være forbilder helt direkte.
Trodde du denne var miljøvennlig?
En elbil på farten slipper ikke ut en dott CO2. Det vet vi. Men kan det hende at elbilen heller ikke bidrar en dott til reduksjon i utslipp av klimagassen? I siste nummer av fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen går forsker Bjart Holtsmark ved Statistisk sentralbyrå elbilen nærmere etter i sømmene. Han finner mange trekk ved elbilen og norsk elbilpolitikk som gjør at denne transportløsningen er problematisk for klima og miljøet.
48.000 i året fra staten
Først det rent økonomiske: Norsk elbilpolitikk innebærer en mengde økonomiske lettelser for elbileieren. Avgiftsfritak ved kjøp, fritak for bompenger, gratis parkering og ingen drivstoffavgift er stimulanser så det monner. Årlig inntektstap for staten for hver slik bil anslår han til 48.000 kroner, en indirekte subsidie til elbileieren. Med normal bruk av elbilen gir dette en kostnad på 80.000 kroner for hvert tonn CO2 som er spart ved kjøringen. Det er godt over tusen ganger prisen på CO2-kvoter, som ligger på rundt 60 kroner per tonn CO2.
- Det er unødvendig å si at dette er en høy CO2-kostnad, skriver Holtsmark.
DERFOR HØRER VI PÅ COUNTRY
En ny faglig rapport foreslår en evolusjonær forklaring på hvorfor folk finner sanger som handler om mislykkede forhold, tapt kjærlighet og voldelig hevn interessant.
I rapporten Cheatin’ Hearts and Loaded Guns, publisert i the Review of General Psychology, står det at man ved å lytte til countrymusikk blir belønnet med verdifull informasjon om overlevelse og reproduksjon.
- Countrymusikk nærer vårt ønske om å lære ting som bærer konsekvenser for individets fitness, enten de er oppdiktede eller virkelige, skriver Robert Kurzban, førsteamanuensis i psykologi ved University of Pennsylvania, i rapporten.
Med fitness refererer Kurzban til tingene som påvirker folks evne til å overleve og reprodusere – alt fra seksuelle relasjoner til fysisk sykdom og sosial konflikt.
How to convince climate sceptics to be pro-environment
Climate change might eventually cause millions of deaths and all kinds of natural disasters. But don't tell that to a climate-change sceptic if you want them to do anything about it.
Instead, focus on how mitigation efforts can help people become more warm and caring towards others or how it can promote economic and technological development. That's the advice psychologists give after confirming the strategy in an experiment.
"I got the idea from mediation. When people have disputes there's not much point convincing one party that they're wrong," says study leader Paul Bain, a psychologist at the University of Queensland in Brisbane, Australia.
Bain and colleagues first took 155 climate-change sceptics and asked them how their country – Australia – would be different in 2050 if action were taken now to mitigate climate change, and how likely they would be to engage in pro-environmental activity.
Those sceptics who thought action on climate change would make people more warm and considerate, or would promote technological or political development, were more likely to have pro-environmental intentions, such as voting for green candidates or signing petitions supporting action.
One participant wrote that "if we took action it would show we do care for the environment and therefore care for the human race".
Bain then went on to test whether telling sceptics about these "co-benefits" of climate change could affect their intentions more than telling them about the harms of inaction.
He found it did. Participants who were told about climate action's effects on interpersonal warmth or societal development were more likely to report pro-environmental intentions than those told about the health risks of climate inaction.
Earlier research has shown that scientific evidence is unlikely to convince sceptics of the reality of climate change, and that arguments focusing on negative consequences are less successful than positively framed rationales.
"The authors basically took the baton from previous researchers and ran another really strong lap," says Dan Kahan, a psychologist at Yale Law School.
Robert Gifford, a psychologist at the University of Victoria in British Columbia, Canada, who has done pioneering work on the psychology of climate change, says the study suggests arguments that could help with climate campaigns. But it will be important to see if the intentions demonstrated in the study can be translated into action, he says.
Climate scientists are likely to face charges of putting politics before science, following two controversial decisions by the Intergovernmental Panel on Climate Change at a meeting in Geneva, Switzerland, earlier this month.
The IPCC decided for the first time to impose strict geographical quotas on the scientists who author its major assessment reports. There will also be a push to increase the representation of women among its authors.
Controversially, it also voted to increase the role in those assessments of "grey literature": publications not subject to peer review. Using such material in the last assessment is what led to the "glaciergate" scandal in 2010, when the report was found to have vastly overestimated the rate at which Himalayan glaciers are losing ice.
The panel publishes three voluminous assessments of the state of climate science every six years, the last of which came out in 2007.
Some critics New Scientist spoke to say the changes, which have not so far been publicly announced, will reduce the quality of the assessments by excluding the best scientists and muddying the waters between peer-reviewed and other literature.
I boken "Ecological Economics and the Ecology of Economics; Essays in Critisism" skriver økonomen Herman E. Daly mye interessant (og kontroversielt) om økonomisk vekst og miljø. I et essay med tittel "Review of Martin W. Lewis`s Green Delusions:an environmentalist critique of radical environmentalism" (publisert i Ecological Economics, 9 (2), Februar 1994), gjengitt i denne boken kommer Daly inn på følgende interessante identitet: I=P*A*T.
Number of passes | 0 | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 |
Distribution (%) | 7.9 | 36.5 | 12.7 | 7.9 | 15.9 | 11.1 | 1.6 | 0.0 | 3.2 | 3.2 |
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om norsk klimapolitikk
Til Stortinget
Sammendrag
Regjeringen varsler i klimameldingen at man vil styrke virkemidlene for å redusere klimagassutslippene både internasjonalt og i Norge. Regjeringen foreslår blant annet et nytt klima- og energifond, økt CO2-avgift på sokkelen og en økt satsing på kollektivtransport. Klimamålene, slik de er nedfelt i klimaforliket fra 2008, ligger fast. Basert på erfaringene med dagens lovgivning og virkemiddelbruk vil regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av en egen klimalov. Det vises i meldingen til målet for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon, som er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av jordens klima. Det er regjeringens overordnede mål å bidra til at de FN-ledede klimaforhandlingene fører fram til en bred klimaavtale som skal sikre en utvikling i tråd med togradersmålet. En slik utvikling vil ifølge FNs klimapanel kreve at verdens samlede utslipp av klimagasser reduseres med 50–85 pst. fram mot 2050 sammenliknet med nivået i 2000. Det vil bare være mulig hvis utslippene reduseres i industrilandene, framvoksende økonomier og utviklingsland. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver for en ambisiøs avtale med bindende forpliktelser for alle land. Det må etableres en internasjonal pris på utslipp av karbon for å redusere utslippene i tråd med togradersmålet. En størst mulig del av de globale utslippene av CO2 må underlegges en pris, og karbonprising vil være det viktigste virkemiddel i arbeidet mot de globale klimaendringene. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet for å bidra til å videreutvikle internasjonale karbonmarkeder. Regjeringen vil føre en aktiv og bærekraftig skogpolitikk som øker opptak av karbon i skog også på lang sikt. Norge har troverdighet som pådriver og brobygger i det internasjonale klimaarbeidet. Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk, og vi bruker et bredt sett av virkemidler for å redusere de nasjonale utslippene. Målet er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn, og regjeringen vil forsterke den nasjonale virkemiddelbruken for å nå dette målet. Regjeringen mener at en offensiv nasjonal klimapolitikk må utformes slik at den også blir god næringspolitikk. Klimapolitikken bør bidra til å videreutvikle og omstille vårt næringsliv i klimavennlig retning. Teknologiutvikling står her helt sentralt.
This paper discusses the current status of the world’s fisheries and their prospects for the future, from the perspective of the economics discipline. We focus on governance institutions within which fisheries are conducted, discussing their evolution during the post WW II period with particular emphasis on the jurisdiction extension codified by the Law of the Sea Convention in 1982. We discuss the stages through which governance institutions in fisheries seem to be moving, culminating with a discussion of recent experiences with rights-based systems. Of particular importance is the manner in which behavioural incentives are framed by governance institutions. We discuss evidence about how rights-based systems fundamentally alter incentives in comparison with systems that retain vestiges of open access incentives. Promoting sustainable use of the world’s fisheries is critically dependent upon the alignment of economic incentives with conservation objectives, a prospect that appears possible only when rights-based management is adopted.
Seeming public apathy over climate change is often attributed to a deficit in comprehension. The public knows too little science, it is claimed, to understand the evidence or avoid being misled. Widespread limits on technical reasoning aggravate the problem by forcing citizens to use unreliable cognitive heuristics to assess risk. We conducted a study to test this account and found no support for it. Members of the public with the highest degrees of science literacy and technical reasoning capacity were not the most concerned about climate change. Rather, they were the ones among whom cultural polarization was greatest. This result suggests that public divisions over climate change stem not from the public’s incomprehension of science but from a distinctive conflict of interest: between the personal interest individuals have in forming beliefs in line with those held by others with whom they share close ties and the collective one they all share in making use of the best available science to promote common welfare.
Stortingsproposisjon om Ryfast – Ryfylkes «fastlandsforbindelse» – ble framlagt 11.05.12. Regjeringen anbefaler at Ryfast (Solbakktunnelen og Hundvågtunnelen) bygges ut i tråd med Statens vegvesens forslag og finansieres med bompenger. Sammen med Holte Consulting har Vista Analyse utført ekstern kvalitetssikring av prosjektet. I vår rapport peker vi på at det er grunnlag for å anta at det finnes andre løsninger kan være mer robuste og gi høyere lønnsomhet. Videre påpekes at høy bomfinansieringsandel gir betydelig trafikkavvisning og svekker prosjektets lønnsomhet.
Norge er et lite eventyrland. Men jeg har tilbrakt de siste årene i den virkelige verden (.). Og den virkelige verden drives av to typer mennesker. De som vil ha makt, og de som vil ha penger. Den første typen vil ha en statue, den andre vil ha nytelse. Og valutaen som de bruker når de handler med hverandre for å få det de vil ha, kalles korrupsjon.
Klimapolitisk fiasko i Stortinget
Fredag brøt forhandlingene om et nytt klimaforlik sammen på Stortinget. Det er ille, men ikke nødvendigvis noen katastrofe. Erfaringen viser at ambisiøse erklæringer ikke automatisk gir oss en bedre klimapolitikk. Det er dessverre stor kontrast mellom ord og handling.
De selvoppnevnte norske klimaskeptikerne som benekter at det er menneskeskapte klimaendringer er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Forskningen drives framover av skepsis og kritiske tilnærminger. De selvoppnevnte klimaskeptikerne har gang på gang vist at de ikke utviser et fnugg av skepsis når det virkelig er grunn til det.
Innledning
Med tittelen ”Vitenskapen som forsvant – hvorfor verdens forskere ikke står samlet bak FNs klimapanel”1, innledet Ole Henrik Ellestad her i Samtiden sitt stormløp mot klimaforskningen for to år siden. Han forsøkte å påvise at klimaforskningen ikke er vitenskap, på tross av at den utøves av tusenvis av forskere ved universiteter over hele verden og publiseres i de anerkjente vitenskapelige tidsskriftene. Ellestad begynte sin artikkel med å beklage seg over ordbruken og ”utskjellingsgraden” i klimadebatten. Litt senere står han selv på talerstolen i universitetets Gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om FNs Klimapanel (IPCC), som blant annet inkluderer flere av hans tidligere kolleger ved Universitetet i Oslo.
Ellestad er den i Norge som løftet svindelpåstandene opp på et akademisk nivå. Han er tidligere professor II ved UiO og områdedirektør i Forskningsrådet (nå pensjonist), titler som selvfølgelig gir tyngde til påstandene om svindel og de faglige argumentene han serverer. Han påberoper seg å være klimaskeptiker og avviser til stadighet i norsk presse at det finnes et menneskeskapt klimaproblem. Eksempelvis fikk han i 2010 opptre med slike påstander to ganger på Debatten og i URIX på NRK uten at det var klimaforskere tilstede som kunne korrigere de gale påstandene han framsatte – Ellestad er kjemiker og materialforsker og har aldri forsket på klimaet eller andre naturlige, dynamiske prosesser i naturen.
Men Ellestad og de 3-4 andre personene med akademiske titler som opptrer sammen med han og påberoper seg å være klimaskeptikere er ikke skeptikere i vitenskapelig forstand. Skepsis er en naturlig del av forskningen og bidrar til å drive den forskningsbaserte kunnskapen framover. Skepsisen Ellestad-kretsen representerer er ofte tuftet på faktafeil eller perifere håndplukkede enkeltresultater eller grafer fra nettsider eller tidsskrift som er produsert i den hensikt å skape tvil og usikkerhet uten at det er vitenskapelig grunnlag for det. Bunkevis med solide forskningsresultater framskaffet gjennom mange års forskning som viser noe annet neglisjeres. Når det er virkelig grunn til å holde den skeptiske årvåkenheten skjerpet, er den helt fraværende. Deres skepsis er påtatt og bringer ikke kunnskapen framover – den skaper forvirring framfor den klarhet som er forskningens mål.
OM KLIMAREALISTENE
KLIMAREALISTENE ble etablert 15. mai 2008 og konstituert 21. februar 2009. I forbindelse med skrivingen av boka Klimaet - vitskap og politikk kom en av forfatterne, Per Engene, i kontakt med endel folk som lenge hadde irritert seg over den ensidige framstillingen av de såkalte klimaproblemene i media. Han innkalte til et møte på Geologisk Institutt på Universitetet i Oslo 29. mai 2007 med tanke på å danne en forening. På møtet ble det nedsatt arbeidsutvalg bestående av Kristen Olav Dahl, Arne Grønhaug og Arild Eugen Johansen fra Oslo-området som ble supplert med Einar Sletten i Bergen og Knut Orø på Aukra for å se på mulighetene for å danne en slik forening. Man valgte navnet Klimarealistene, og et interimstyre ble valgt 15. mai 2008. Klimarealistene ble så konstituert 21. februar 2009. Formålet er å bidra med fakta om klimaet i media og være et forum for utveksling av kunnskaper i klimadebatten. Organisasjonen ble etablert på bakgrunn av de betydelige konsekvensene klimapolitikken har for samfunnet, samt den sterke medieinteressen for emnet.
Vi vil delta i klimadebatten hovedsakelig på tre områder:
1: I hvilken grad er klimaendringene naturlige eller menneskeskapte,
2: Hva er konsekvensene av klimaendringer, og
3: Hvordan møter vi dem.
KLIMAREALISTENE er en partipolitisk uavhengig organisasjon. Vi er mange som mener at den informasjonen som media og det offentlige gir ikke støttes av klimautviklingen, verken i fortid eller nåtid. Vi er av den oppfatning at vesentlige deler av klimaendringene har naturlige forklaringer. Vi mener at konsekvensene av klimaendringene ofte beskrives som overdrevne, og at det er feil å møte klimaendringene utelukkende gjennom kutt i CO2-utslippene. Vi tror tilpasninger er en langt billigere og mer effektiv strategi for å møte klimaendringer.
Klimaforsker blir klimaskeptiker
Den profilerte Cicero-direktøren Pål Prestrud har gang på gang gått i tøffe klinsjer med de som er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer. Nå er han selv blitt klimaskeptiker.
Nå, på vei ut av sjefsstolen, sier Pål Prestrud at klimaforskerne ikke har vært flinke nok til å få fram de faglige usikkerhetene og svakhetene i klimakunnskapen. Og kaller seg selv en klimaskeptiker i intervjuet med Aftenbladet.
- Betyr dette at du nå gir skeptikerne rett?
- Nei, nei, sier Pål Prestrud med en latter.
- Men jeg påpeker det opplagte: At kunnskapen vi har om klimaendringene er usikker. Svært mye av klimaforskningen og Klimapanelets rapporter dreier seg om å framstille og drøfte denne usikkerheten.
- De selvutnevnte klimaskeptikerne framstiller det som om det ikke finnes noen kritisk debatt rundt klimaforskningen, bortsett fra den de selv står for. Dette stemmer ikke. Tvert imot: Debatten blant klimaforskerne er livlig og nyanseforskjellene store, selv om de fleste klimaforskere mener at det meste av klimaendringene er menneskeskapt, sier Prestrud.
Etter ti år som Cicero-sjef gir han nå over stafettpinnen til oseanograf Cecilie Mauritzen.
