NATURENS GODER - OM VERDIEN AV ØKOSYSTEMTJENESTER

Bortglemt i valgkampens hete innspurt er denne viktige offentlige utredningen, bestilt av forhenværende miljøminister Erik Solheim og meislet ut av en ekspertgruppe over de siste to årene: Naturens goder - om verdier av økosystemtjenester. [Hele rapporten i PDF format her.] 

 

MILJØØKONOMENE har dessverre ikke rukket å lese hele rapporten enda, men kommer til å diskutere den bit for bit over de neste ukene. Forhåpentligvis vil den få større media opmerksomhet nå når valgstøvet er i ferd med å legge seg.

 

Av umiddelbar interesse er det verdt å notere seg utvalgets uttrykte skepsis til systemet med grønne sertifikater (se kapittel 17). Grønne sertifikater var innført som en støtteordning til utbygging av vindkraft og små-skala vannkraft, en industri som ellers hadde vært bedriftsøkonomisk ulønnsom i Norge.

 

Som påpekt av utvalget - og diskutert utallige ganger her på bloggen (for eksempel her og her) - påfører slik fornybar utbygging stor skade på norsk natur og økosystemer uten at klimagevinstene har blitt tilstrekkelig dokumentert.  [Se også denne kronikken i Klassekampen.]

GJESTEBLOGG: FERJEFRI E39 - EN GOD MILJØMESSIG INVESTERING?

Anonym

Masterstudent i MØA350*

I nasjonal transportplan lagt frem april 2013 går regjeringen inn for å bygge ferjefri E39 på Vestlandet innen 20 år. En ferjefri E39 vil blant annet føre til at reisetiden fra Kristiansand til Trondheim blir kuttet med rundt 7 timer. Rapporter utarbeidet av Statens Vegvesen viser til at tids og kjøretøyskostnadsbesparelsene alene utgjør 4-6 milliarder årlig. Videre regner en med at produktivitetsøkning på sikt kan ha en verdi på 10-11 milliarder årlig. Om en legger sammen alle besparelser kommer en opp i over 20 milliarder årlig.

Prisen på investeringene er estimert til rundt 100 milliarder, og store deler av dette skal finansieres med bompenger. Engasjementet rundt en ferjefri E39 er stort, men ikke alle er positive selv om en snakker om enorme samfunnsøkonomiske besparelser. Lars Haltbrekken leder i naturvernforbundet frykter store konsekvenser for miljøet. I en artikkel i Aftenbladet på nett uttaler han: ”Satsningen på E39 legger til rette for mer biltrafikk, noe som vil gi økte utslipp og økt forurensning. I tillegg vil vi få store inngrep i vestlandsnaturen. Det er slikt vi trenger minst nå.”

Rogfast som er en del av ferjefri E39-prosjektet, vil alene sørge for økt utslipp av 23500 tonn CO2-ekvivalenter ifølge Statens Vegvesens egne beregninger. Dette tilsvarer utslipp fra 10 000 personbiler. Derimot er det ikke gjort noen beregninger som viser de økte utslippene av prosjektet som helhet, og i tillegg til økte klimagassutslipp vil også prosjektet føre til betydelige naturinngrep på vestlandskysten. Til Aftenbladet uttaler sentralstyremedlem i natur og ungdom Anton Petter Hauan “E39 kommer til å gå på bekostning av en sårt tiltrengt kollektivsatsning. Både dobbeltspor fra Bergen, via Stavanger mot Kristiansand, og Intercity-triangelet burde blitt prioritert og legger til at Stortinget har vedtatt et klimaforlik de må levere varene på.” I samme artikkel sier Hatlebrekken: ”I tillegg bør midlene investeres i å ruste opp dagens veinett med trafikksikring, slik at vi får tryggere strekninger mellom ferjene”

Noen av spørsmålene en kan stille i denne sammenheng er:
-Har regjeringen tatt høyde for alle miljømessige konsekvenser av en slik utbygging som det her legges opp til?
-Dersom en hadde tatt hensyn til alle negative eksternaliteter ville da en slik utbygging vært like lønnsom som det en vil ha det til?
-Er verdien av vestlandskysten undervurdert, slik at kostnadene av inngrep blir underestimert?
-Burde en heller satse på jernbane, kollektivtransport og eksisterende veinett slik Hatlebrekken og Hauan foreslår?
-Er en ferjefri E39 en god miljømessig investering?

Kilder:
http://www.na24.no/article3572838.ece
http://www.nrk.no/sognogfjordane/meiner-ferjefri-e39-er-galskap-1.10940502
http://www.aftenbladet.no/nyheter/politikk/Hoy-pris-for-okte-utslipp-3137128.html#.UayoiZWeejI
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Regjeringen-vil-ha-fergefri-E39-7141479.html#.Uays3JWeejI
Illustrasjon: Statens Vegvesen

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

GJESTEBLOGG: TAKSERER VERDIEN AV NATUR

Anonym

Masterstudent i MØA350*

For noen uker siden var jeg inne på www.wwf.no hvor jeg kom over en side med tittelen ”Takserer verdien av naturen”. Dette fanget min interesse med en gang.

Det var i anledning den internasjonale konferansen i Trondheim, hvor hovedtemaene var prisen på naturens mangfold, og hvordan den skal telle når beslutninger tas. Det var samlet både eksperter, forskere, forvaltninger og frivillige organisasjoner fra hele verden for å diskutere dette. Det ble gitt råd om hvordan en bedre kan synliggjøre den samfunnsøkonomiske verdien av økosystemer, og de samfunnsøkonomiske kostnadene ved forringelse av naturen, i tillegg til hvordan disse naturverdiene kan bli mer synlig både i politikken og i økonomien.

Naturen gir oss i dag mange tjenester som blant annet evnen til å produsere mat, fiber og brensel. Disse godene kan ikke omsettes i markedet og har dermed ikke noen markedspris til tross for at de har stor verdi for samfunnet. Eksempler på slike goder er vannrensing, luftrensing og pollinering. Dette kalles økosystemer og er definert som nytten vi har av naturen. Verdsetting av slike økosystemer kan være et viktig bidrag til å forvalte naturen.

I Norge jobber et offentlig utvalg med å se på verdien av økosystemtjenester her til lands. Utvalget skal levere sin rapport til høsten. ”Økosystemtjenester” er begreper som er på vei inn i norsk forvaltning og dette er takket være to internasjonale initiativer det siste tiår: Millennium Ecosystem Assessment (MA) og The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB). Disse prosjektene er blitt aktivt støttet av Norge. MA hadde noen begrensinger både til metoder og verktøy for å anslå verdien av disse økosystemtjenestene. Dermed ble TEEB utrettet for å dekke dette behovet. TEEB er en FN-studie som har som hovedmål å synliggjøre de økonomiske bidragene som kommer fra verdens økosystemer ved å se på hvordan disse tjenestene kan verdsettes (kvalitativt, kvantitativt og monetært), men med hovedvekt på økonomisk verdsetting. Målet er at verdier som naturen produserer av varer og tjenester skal være en del av det norske nasjonalregnskapet innen 2020.

Jeg synes det er bra at våre myndigheter øker fokus på hvordan deres beslutninger påvirker naturen. TEEB studien kan være et viktig verktøy når regjeringen skal foreta økonomiske beslutninger som omhandler naturverdier på lang og kort sikt, slik at en kun foretar beslutninger hvor nytteverdien er større enn kostnadene. Det vil være svært verdifullt for storsamfunnet å bli mer bevisst på naturverdier for bedre å kunne ta vare på viktige økosystemtjenester. I det siste har det kommet frem at en stor del av verdens bier er forsvunnet på grunn av uvettig bruk av miljøgifter. Uten bienes pollinering vil verdens matvareproduksjon stoppe opp, noe som ikke bare gir enorme økonomiske tap, men også en global hungersnød. På lang sikt handler det derfor ikke bare om økonomi, men også om vår eksistens.

Kilder:
http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/nyhetssaker/?39405/takserer-verdien-av-natur
http://www.dirnat.no/content/500043100/Verdien-av-naturmangfold-og-okosystemtjenester-
http://www.dirnat.no/content/500043294/Hva-er-TEEB
http://www.nationen.no/2013/05/26/politikk/trondheimskonferansen/natur/naturmangfold/8103165/
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1024/thread276413/#post_276413

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

GJESTEBLOGG: ØKOTURISME - HVORDAN KAN CHARTERTURISME BLIR GRØNNERE?

Anonym

Masterstudent i MØA350*

«Å reise er å leve» lyder velkjente ord av H. C Andersen, og dette er tydeligvis noe nordmenn kjenner seg igjen i. Vi reiser som aldri før og reiser til utlandet er den store vinneren. I følge SSB gjennomførte nordmenn totalt 22,53 millioner reiser i fjor. Dette er 230 000 flere reiser enn i 2011, og er en vekst på 1,03 prosent. At rett under halvparten av disse turene var charterturer er vel ikke akkurat overraskende. Samtidig viser tall at denne trenden er i ferd med å snu. Vi vil ha aktive ferier, reise mer miljøvennlig og gi noe tilbake til lokalsamfunnene vi besøker, såkalt økoturisme eller grønn turisme om du vil.

Økoturisme blir ifølge store norske leksikon definert som turisme som vektlegger at reisende har et økologisk, sosialt og kulturelt ansvar og ønsker å framstå som et alternativ til den velkjente charterturismen. Turismen skal med andre ord ikke påvirke naturen negativt. Videre definerer den internasjonale økoturismeforeningen (TIES) og FN økoturisme som «Sustainable tourism to natural areas that conserves the environment and improves the well being of the local people». I tillegg har FN definert følgende retningslinjer for økoturismen: naturbaserte opplevelser, bidrar aktivt til natur- og kulturvern, tar hensyn til lokal kultur, gir noe tilbake til lokalsamfunnet, formidler miljøbevissthet og følger miljøprinsipper i driften av virksomheten.

Norge må sies å være et land der økoturismens verdier står høyt. Vi er verdenskjent for den rene og praktfulle naturen og det å være i aktivitet utendørs er en stor del av vår kulturarv. At vi «stammer» fra vikingene kan vel heller ikke sies å være en ulempe. Å leve i pakt med naturen, det ligger i blodet vårt. Alle disse elementene tilsier at økoturisme burde være det opplagte valget for Kari og Ola Nordmann. Men fortsatt er økoturisme et fremmedord for reiseglade nordmenn, og kun et mindretall tar ansvar.

Hvorfor er det slik at vi velger charterferie til en strand i varmere strøk fremfor en reise til India for å plante tre eller familieferie på landsbygda i Ukraina? Årsakene til det er mange og sammensatte, men den største grunnen er kanskje at nordmenn liker å ha det behagelig. Vi lever godt, har god råd og når vi drar på ferie har vi ferie. Ansvar, arbeid, anstrengelser, det legger vi igjen hjemme.

At økoturisme har klare fordeler er lett å se. Miljøet blir påvirket minimalt slik at bærekraftig drift er mulig, lokal kultur ivaretas, og viktige naturområder fredes. Og dette er bare noen av fordelene. Både sosialt, politisk og økonomisk er det gevinst å hente. Så hvordan kan vi få kjøpesterke nordmenn til ta mer ansvar? En mulig løsning er å ha en ekstra avgift øremerket miljøtiltak som betales ved ankomst i landet på for eksempel flyplassen. Denne miljøavgiften vil kunne gi viktige inntekter til prosjekter som skal hjelpe til med å redusere miljøskader i det aktuelle området man besøker. Da kan vi fortsatt sløve på solsenga, men med litt bedre samvittighet. Riktignok en smule fattigere, men det burde jo gå greit. Er det noe nordmenn har nok av er det vel penger?

Lurer du på hvordan du kan bli en mer ansvarlig turist? Sjekk ut to artikler som VG nylig har skrevet: Artikkel 1. Artikkel 2. Enda mer informasjon om økoturisme finnes her: Kilde 1. Kilde 2.

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

SOLHJELL VS. GISKE: MILJØ VS. NÆRING

FAVØR SOLHJELL: Fra Natur og Ungdom (nu.no):

JUBLER FOR GRUVE-NEI

Planene om å dumpe gruveavfall i Førdefjorden ble i dag lagt foreløpig på hylla av Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. - I dag spiser vi kake for Miljøverndepartementet og for framtida til Førdefjorden, samtidig lover vi å jobbe knallhardt for at planene skrinlegges for godt, sier NU-leder Silje Lundberg

Det er selskapet Nordic Mining som ønsker å etablere å utvinne mineralet rutil fra Engebøfjellet i Sogn og Fjordane. De store avgangsmassene vil de dumpe i Førdefjorden. Natur og Ungdom har vært svært kritiske til prosjektet, som kan føre til fatale konsekvenser for livet i fjorden. Førdefjorden er en nasjonal laksefjord og et gyteområde for kysttorsk. Det finnes også flere rødlistearter som ål, uer og elvemusling i fjorden.

Onsdag 13. mars ble mineralstrategien lagt fram av Nærings- og handelsminister Trond Giske. Kun få timer etter at strategien ble lagt fram gikk miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ut og sa at kunnskapshullene om konsekvensene for livet i Førdefjorden var for omfattende til at Miljøverndepartementet kunne tillate det, og har satt i gang nye miljøkartlegginger. Natur og Ungdom er svært fornøyd med avgjørelsen miljøvernministeren har tatt.

...

Les resten her.


FAVØR GISKE: Fra VGs økonomi-avspinning (e24.no):

NYE ANKLAGER MOTSOHJELL I GRUVESAKEN

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) møtes av kraftige anklager om trenering.

Den omstridte behandlingen av selskapet Nordic Mining ASA er blitt en plage for regjeringen. Næringsminister Trond Giske trodde det var et krav som gjenstod før Sogn- og Fjordane-selskapet skulle kunne få starte deponering av steinslam i fjorden.

Fem krav

Solhjell fremmet i går fem omfattende krav, som det vil ta lang tid å utrede.

Naustdal-ordfører Håkon Myrvang (Ap) er for å si det forsiktig oppgitt over det han opplever som trenering av en sak som kan gi 170 nye arbeidsplasser.

- Ja, vi opplever det som en skandale. Årsaken til det er ikke emosjonelle, men rent faglige: Vi tilbød oss å utrede det Fiskeridirektoratet måtte mene var nødvendig for saken høsten 2010.

- Solhjell viser til vurderingene til Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Nettopp dette direktoratet fremmet sine innsigelser høsten 2010. Vi tilbød oss å utrede det de måtte mene var nødvendig for saken, men da trakk direktoratet kravet om utredninger.

...

Les resten her.

Så hvem har rett? Kjør samfunnsøkonomisk nytte-kostnad analyse, stupid! Hvor er KLIF-økonomene? 

OLJEUTVINNING I LOFOTEN: NÅ? ALDRI? KANSKJE I FREMTIDEN?

Her er et meget interessant innlegg i debatten om Lofoten oljeutvinning:

La Lofoten-oljen ligge

Dropp oljeboring i Lofoten av hensyn til norsk økonomi. Og av hensyn til fugl, fisk og vakker natur.

Diskusjonen om olje- og gassutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært intens og politisk fastlåst lenge. Området er blant Norges vakreste, det er gyteområde for store fiskebestander og hjem for mange sjøfugl. Risikoen for at det skal gå galt med oljevirksomhet i området, er liten. Men hvis det virkelig går galt, kan konsekvensene bli større enn de fleste andre steder i Norge. Det er derfor ikke overraskende at mange ønsker å verne området.

Det er heller ikke rart at norsk oljeindustri lobbet hardt for å få tilgang til disse områdene. Mellom 1997 og 2007 ble det ikke gjort noen funn av betydning på norsk sokkel, og industrien så fremtiden mørkt i møte.

Men sånn er det ikke lenger.

Så sent som onsdag meldte en gledestrålende direktør Bente Nyland i Oljedirektoratet om en oppjustering av den norske oljeformuen med 15 prosent. Da hadde direktoratet gjort en kartlegging av Barentshavet sørøst og rundt Jan Mayen. De siste par årene er det gjort to store funn på norsk sokkel, Johan Sverdrup som er veldig stort og Skrugard/Havis som er stort. I tillegg er det store åpnede områder i Barentshavet hvor det gjenstår mye leting.

Oljeinvesteringene øker i en rasende fart. Det ventes å gå fra 146 milliarder kroner i 2011 til 207 milliarder kroner i 2013, en økning på 60 milliarder kroner på to år. Til sammenligning er investeringene i offentlig forvaltning og forsvar, helse og undervisning tilsammen på rundt 90 milliarder inneværende år.

Veksten i aktiviteten i oljesektoren er så sterk at den skaper problemer for både oljeindustrien og leverandørene. De sømfarer markedet etter kvalifisert personell. De byr opp lønningene og bidrar til at det norske lønnsnivået vokser mye raskere enn i land vi konkurrerer med. Det skaper store problemer for andre konkurranseutsatte næringer som sliter med fallende markeder og tøffere konkurranse internasjonal.

Tempoet er så høyt at det også skaper problemer for industrien selv. Norsk leverandørindustri tapte for et par uker siden hovedkontrakten om utbyggingen av Dagnyfeltet. Det er den femte av fem storkontrakter som har gått til utlandet de siste månedene.

Hverken norsk økonomi eller oljeindustrien trenger høyere aktivitetsnivå. Hvorfor skal vi da krangle om Lofoten nå?
...

Les resten av "På Insiden" kommentaren til DNs Sofie Mathiassen. Opplagte, men veldig bra tanker fra en meget smart dame!

MILJØØKONOMENE MED NY AVISKRONIKK

Den følgende analysen av Petter Gudding og Gorm Kipperberg ble publisert som kronikk i papirutgave av avisen Klassekampen på tirsdag (med noe endret tittel). Den oppsummerer til stor grad mye av det vi har skrevet om her på MILJØØKONOMENE det siste året.*   

NORGE TRENGER EN MER MILJØVENNLIG KLIMAPOLITIKK 

Den storstilte satsingen på fornybar energi i Norge er svært kostbar og har negativt miljøregnskap. Et billigere og miljøvennlig alternativ til klimapolitikk for Norge kan være å la noe av oljen bli liggende i bakken. 

Med klima som alibi, og utrolig nok med støtte fra store deler av norsk miljøbevegelse, har myndighetene lagt opp til en energipolitikk som har store negative miljøkonsekvenser; innføring av såkalte "grønne sertifikater", elektrifisering av oljeinstallasjoner, aksept av EUs fornybardirektiv, samt andre typer stimuli til fornybar energi er politikk som vil bidra til økt kraftbruk og irreversible energiutbygginger i norsk natur. I sin iver etter å fremstå som handlekraftige i klimasaken har politikerne havnet i en miljøpolitisk blindgate, hvor høye kostnader forbundet med å ofre norsk naturkapital neglisjeres til fordel for tvilsomme klimagevinster. Klimapolitikken er stort sett kun symbolpolitikk.

...

Hovedbegrunnelsen for at Norge likevel skal fortsette å bygge mer fornybar energi er at dette kan ha en forbildeeffekt. Men oss bekjent foreligger ingen analyser som dokumenterer at Norges fornybarsatsing har eller kan forventes å gi en slik effekt. At Norge har hatt CO2 avgifter i over 20 år uten at mange andre land har valgt å gjøre det samme tyder på at forbildeeffekter er ikke-eksisterende eller svært svake. Tilhengere av fornybarsatsingen legger altså store finansielle ressurser og norsk natur i potten i et veddemål hvor sjansen for å lykkes trolig er svært liten eller null. Innsatsen vi spiller med i dette veddemålet er urimelig. Skal Norge stå ved ambisjonen om å gjøre noe ekstra i klimasaken bør myndighetene tilpasse virkemidlene slik at kostnadene ikke blir urimelig høye.

Gitt at myndighetene fortsetter å vedde på at Norge kan utgjøre en forskjell for klimaet, hvilke alternativer til dagens uheldige fornybarsatsing har vi? I en kommentar i Aftenposten 28.september 2012 redegjorde professor Bård Harstad (UiO) for en politikk som innebar at enkeltland, eller koalisjoner av land, med ambisjoner om å gå foran i klimapolitikken, kunne kjøpe oljefelt i utlandet for så å la oljen bli liggende urørt nede i bakken. Som oljenasjon trenger imidlertid ikke Norge å søke utenlands for å gjennomføre denne typen tiltak. For mens de årlige direkte klimagassutslippene i Norge bare er noe i overkant av 50 millioner tonn, og dermed utgjør kun 0,1 prosent av verdens samlete utslipp av klimagasser, forårsaker forbrenning av den oljen og gassen som Norge selger til utlandet omtrent ti ganger så høyt utslipp. Ett reelt alternativ til klimapolitikk er derfor at vi kan la noe av oljen som finnes i uåpnede områder på norsk sokkel forbli liggende urørt.

Ved for eksempel ikke å tillate oljeutvinning i Lofoten-området vil Norge, ut fra dagens ressursanslag, holde tilbake olje som tilsvarer et utslipp på om lag 500 millioner tonn CO2. Dette er 10 ganger Norges årlige utslipp. I følge en utredning av Vista Analyse er forventet nåverdi av oljen i Lofoten-området anslått til 105 milliarder kroner. Basert på dette verdianslaget vil kostnaden per tonn CO2 holdt tilbake, dersom Lofoten ikke åpnes for oljeutvinning, være om lag 200 kroner. Er verdien av oljen dobbelt så høy blir kostnaden per tonn CO2 som holdes tilbake 400 kroner per tonn. Til sammenlikning er de direkte kostnadene med å elektrifisere oljeinstallasjoner beregnet til å være alt fra 700 til 4000 kroner per tonn CO2, før miljøulempene som følger av økt kraftbruk er tatt i betraktning. Skulle det vise seg at det finnes dobbelt så mye olje i Lofoten-området som dagens anslag tilsier, vil også mengden CO2 være dobbelt så høy. Kostnaden per tonn CO2 unngått ved å la oljen ligge i bakken blir derfor i liten grad påvirket av usikkerhet i ressursanslaget.

Bytter vi ut dagens klimapolitikk til fordel for en politikk hvor noen oljefelt ikke utvinnes, unngår vi store irreversible inngrep i vassdrag og naturlandskap. Beslutningen om å la olje ligge i bakken er derimot reversibel. Det betyr at dersom forbildeeffekten også på lengre sikt viser seg å være lite virkningsfull, eller dersom verdenssamfunnet feiler i å gjøre noe med de globale klimautslippene, så kan oljen allikevel utvinnes på et senere tidspunkt. Sammenliknet med de store miljøkostnadene som følger av dagens politikk vil kostnadene forbundet med utsatt utvinning av oljen bare være moderate. En tilleggsverdi av å verne områder, som f.eks. Lofoten, mot oljeutvinning er dessuten at vi unngår økt risiko for miljøskader på marine økosystemer og viktige fiskerier.

...

Les papirutgaven av Klassekampen (19.02.2013) for hele kronikken.

*Stor honør til Klassekampen for at avisen er villig til å ta opp viktige samfunnsdebatter, og ikke minst at det gis rom for at kritikere av dagens norske klimapolitikk kan komme til ordet.

FREDAGSPOSTEN: DOBBEL LESERUTFORDRING!

Leserutfordring 1:

Den siste uken har diskusjonen om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen blitt re-aktualisert: Ap-flertall for Lofoten-olje. Basert på nåværende kunnskap (fra eksisterende utredninger), hvor stort er det makroøkonomiske potensialet i forhold til profitt fra petroleumsutvinning ("ressursrente") i dette området?

I tillegg: Hva er de store miljø- og ressursøkonomiske risikofaktorene? Hva er din mening om denne saken?

KUDOS til første leser med riktig svar. [Bloggekommentarpoeng dersom du er MØA350 student.]

Leserutfordring 2:

Prisutviklingen i det europeiske CO2 kvotemarkedet har vært fallende over lang tid: Bunnrekord for klimakvoter. Hva er egentlig den totale utslippskvoten i EU - ETS systemet? Hva er den nåværende prisen på en kvote?

I tillegg: Hva er det daglige/årlige handelsvolumet i dette markedet? Hva er mulige forklaringer for den fallende kvoteprisen?

KUDOS til første leser med riktig svar. [Bloggekommentarpoeng dersom du er MØA350 student.]

HARDANGER SJØKABEL ALIKEVEL? WTF, WTF, WTF!

Via Bergens Tidene artikkel:

Sjøkabel skaper bølger

Et selskap vil bygge sjøkabel fra Sima til Skottland. Kabelen skal gå i Hardangerfjorden.

Dette alternativet for sjøkabelen ble i sin tid karakterisert som «umulig» av regjeringen, da striden om monstermastene sto på som verst for to år siden.

Hardangeraksjonen ville ha sjøkabel for å hindre oppføringen av mastelinjen gjennom Hardanger. Regjeringen avslo ønsket etter å ha hentet inn flere utredninger, og gikk for mastene.

Nå ønsker det private selskapet Northconnect å koble seg på mastelinjene med en sjøkabel som skal legges i, ja nettopp, Hardangerfjorden. Det melder TV 2-nyhetene tirsdag kveld.

Les hele søknaden fra Northconnect her!

BT skrev om sjøkabelprosjektet i oktober 2011. Den gangen så selskapet for seg at den skulle kobles på strømnettet i Samnanger. Nå har de endret mening og vil gå i fjorden hele veien til Sima.

Jan Ivar Rødland, tidligere leder for Folkeaksjonen for kraftoverføring med sjøkabel, vet ikke om han skal le eller gråte.

- Dette er helt meningsløst. Eller galgenhumoristisk, sier Rødland til bt.no.

...

Les resten av BT artikkelen her. Vi har skrevet masse om monstermaster og vern av Hardanger naturen tidligere her på MILJØØKONOMENE.

Selv om det argumenteres for at dette sjøkabelprosjektet er ingeniørteknisk annerledes og har forskjellig formål (strøm eksport/import) fra sjøkabelalternativet som var diskutert for to år siden (naturvern), er det mildt sagt merkverdig at dette kommer på banen nå.

Det blir interessant å se hvordan Statnett og den rødgrønne regjeringen vil forholde seg til denne frekke søknaden.

BRAVO HEIDI SØRENSEN! (IGJEN)

Fra Teknisk Ukeblad:

Vil fjerne skattefordel for småkraft 

Siden småkraftverk er mer miljøskadelige enn store kraftverk, må det bli slutt på at de betaler mindre skatt, mener Heidi Sørensen (SV).

Store vannkraftverk må i dag betale 30 prosent i grunnrenteskatt, i tillegg til vanlig selskapsskatt. De fleste småkraftverkene slipper imidlertid unna grunnrenteskatten (se faktaboks).

En kartlegging Multiconsult gjorde for Direktoratet for naturforvaltning tidligere i år, viste imidlertid at småkraftverk er langt mer skadelige for miljøet enn store kraftverk når man måler per produserte energienhet.

– Det er ingen grunn til at småkraften skal få unntak for grunnrenteskatten. Småkraften er allerede mer enn lønnsom nok, sier Sørensen.

Hun var tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet og sitter nå på Stortinget.

...

Les resten av saken her. Fantastisk å oppleve politikere som tar inn over seg ny informasjon og er villige til å endre politisk ståsted. Bravo Heidi Sørensen! Igjen!

TIRSDAGSREPRISE: ZERO & TRANSNOVA

Som oppfølger til Petters innlegg om ZERO fra i går (Business as Usual, 29.10.2012), her er reproduksjon av et av mine tidligere ZERO innlegg, Zero & Transnova (18.05.2012):

Ideen om å spesialisere seg på bekymring for klimaendringer og i særdeleshet norske klimautslipp - har virkelig vist seg å være god forretning for ZERO siden oppstarten av stiftelsen i 2002. 

I følge nylig publiserte regnskapstall for 2011 har stiftelsen hatt enda et fenomenalt år med vekst i inntektene. Som grafen nedenfor viser steg driftsinntektene med over fire millioner fra 20,7 millioner til 24,9 millioner kroner mellom 2010 og 2011. Siden 2003 har den gjennomsnittelige årlige vekstraten i inntekter vært på ufattelige 45 prosent. [Se hele ZERO regnskapet her.]

Hvor kommer så disse inntektene fra? Jo, de er hovedsaklig generert gjennom diverse samarbeidsforhold mellom ZERO og såkalte støttespillere, både fra privat og offentlig sektor. På hjemmesiden sin lister stiftelsen selv opp sine støttespillere samt forklarer hvilke prinsipper som ligger til grunn for aksept av økonomiske bidrag.

Som forklart MILJØØKONOMENE i personlig brev fra Daglig Leder i ZERO, Einar Håndlykken, - i respons til en rekke kritiske innlegg skrevet om stiftelsen her på bloggen - kommer ca 5 prosent av inntektene (i overkant av 1 million kroner) i form av direkte statsstøtte, mens ca 17 prosent av inntektene (i overkant av 4 millioner kroner) er prosjektstøtte fra forskjellige offentlige instanser.

Blant annet har ZERO de siste årene mottatt en rekke fem- og sekssifrede beløper fra TRANSNOVA. Jeg har tidligere rettet søkelyset mot det statlige organet TRANSNOVA som har som diffust formål å fremme ”bærekraftig mobilitet” herunder ”klimaeffektiv transport”.

I gårsdagens papirutgave av VG (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) kom det frem at ZEROs avdelingsleder innefor transport, Gøril Andreassen, har sittet på i TRANSNOVAs såkalte fagråd i perioden hvor disse tildelingene har kommet. Historien som VG forteller føyer seg inn i rekken av nylige saker om tvilsom og korrupsjonsaktig forvaltning av offentlige midler.

Det som er spesielt interessant, og potensielt graverende, i denne saken - men som ikke kom frem i VG artikkelen - er at ZERO en årrekke jobbet målrettet for at dette statlige organet skulle opprettes. Etter at TRANSNOVA ble en realitet viser det seg at ZERO har mottatt flere millioner kroner (totalt 8.6 i følge VG artikkelen) i prosjektstøtte fra disse. Og det stopper ikke med det. ZERO har videre gått offensivt ut på banen og fremmet forslag om at TRANSNOVAs årlige budsjettramme skal økes fra dagens ca 75 millioner kroner til hele 2 milliarder kroner per år. Dette kan leses i ZEROs såkalte ”innspill til statsbudsjettet 2012”.

I lys av den informasjonen som nå har kommet frem i media om forholdet mellom ZERO og TRANSNOVA skulle det vært veldig interessant å fått vite mer om de spesifikke pengesøknadene som ZERO har sendt inn til TRANSNOVA de siste 3-4 årene.

Hvor mange av ZERO sine søknader har blitt avslått? Hvilke av TRANSNOVAs programområder ble tilsøkt? Hvilke konkurrerende prosjekter ble avslått de gangene ZERO fikk innvilgninger? Hvordan argumenterte ZERO på forhånd at prosjektene deres skulle bidra til utslippsreduksjoner og hvordan er prosjektene blitt dokumentert (av ZERO) og evaluert (av TRANSNOVA) i ettertid, med hensyn til dette?

Disse spørsmålene er det den norske pressen (og Stortinget) som må ta ansvar for å grave videre i. Det som er sikkert er at de som sitter med makten i dag, og deler ut penger både til ZERO og TRANSNOVA, har liten motivasjon for å grave dypere i dette. [Som ytterligere eksempler på tette bånd mellom pengene og makten: Unni Berge gikk nettopp direkte fra stilling som nestleder og politisk ansvarlig i ZERO til å bli politisk rådgiver for den nye utviklingsministeren Heikki Holmås. Mens TRANSNOVA ansatte kjører elbiler i ZERO rallyet som de har bevilget penger til.]

Uansett utfallet av eventuelle videre etterforskninger, er det min klare mening at ingen flere offentlige kroner bør bevilges til ZERO, hverken direkte eller indirekte. ZERO er en egeninteressemaksimerende organisasjon som får betydelige inntekter fra å fremme innenlandske klimatiltak og en energipolitikk som vil påføre det norske samfunnet store merkostnader. Disse merkostnadene representerer midler som sårt er tiltrengt til andre og langt bedre offentlige formål. I tillegg er mange av klimatiltakene som ZERO forfekter dokumentert impotente i forhold til å redusere de globale utslippene.

Grovest av alt er allikevel at den politikken ZERO lobbyerer for vil medføre store ubøtelige skader på vår unike og verdifulle norske natur arv.

Etter et raskt besøk på Tranovas prosjektliste kan det se ut som om ZERO har fått flere bevilgninger siden VG reportasjen (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) om den kritiske evalueringsrapporten fra Nivi Analyse/Urbannet Analyse.

Blant annet har organisasjonen fått 60 000 kroner for å utføre et miljøstudie kalt ”virkemidler for å bygge hydrogenstasjoner” og 1 950 000 kroner i ”tilleggsfinansiering av prosjektet Next Move” for kjøp av fire hydrogenbiler som skal brukes av Skedsmo kommune, Akershus Energi og Rådet for Drammensregionen.

BUSINESS AS USUAL?

BUSINESS AS USUAL

Teknisk Ukeblad melder at Marius Holm nå har tatt over som daglig leder i Zero etter Einar Håndlykken.

I NRK-dokumentaren "Et slag i luften?", som ble sendt på tv tidligere i høst tok Zero "æren" (en mer passende betegnelse vil være "ansvaret") for at ordningen med såkalt "grønne" sertifikater ble innført. Som mange etterhvert begynner å bli klar over fører sertifikatene til en storstilt nedbygging av norsk natur. Og som det ble gjort grundig rede for i NRK-dokumentaren, skjer denne miljøraseringen uten at det kan dokumenteres at den nye kraftproduksjonen vil bidra til å redusere de globale utslippene av klimagasser.

Den fatale miljøbløffen med "grønne" sertifikater er likevel ikke årsaken til at Håndlykken nå skifter beite. At Holm skulle ta over som ny leder har vel vært planlagt helt siden han ble hentet inn til nestledervervet i organisasjonen tidligere i år. Bortsett fra at det trolig bidrar til en ny giv blant medarbeiderne i organisasjonen er det ikke grunn til å forvente seg at lederskiftet vil føre til noen dramatisk forandring i Zeros virksomhet. Til tross for ny sjef blir det business as usual i Zero.

VERDSETTING AV NATUREN: LA PENGENE TALE!

Fra veldig flott kommentar av Dagbladets Anne Marte Blindheim:

LA PENGENE TALE

Moralisme er prøvd. («Vi har lånt jorda av våre barn.») Følelser er forsøkt. («Stakkars isbjørnunge på et isflak.»). Det er blitt mast om fornuft. («Forskning viser. Noen må gjøre noe.»)

Ingenting av dette har fungert. Moralismen er død. Dyreargumentet funker bare i et øyeblikk, og bare hvis dyret er søtt. Det er ingen som bryr seg om mose. Snusfornuft fenger ikke. Hensynet til det åpenbart verdifulle, som hus, strømkabler og veier, trumfer alle disse argumentene og kan få lover og regler til å virke temmelig latterlige. Folk vil ha hus, ikke hubro.

Derfor forsøker man nå, på 2010-tallet, i blåskjortenes tidsalder, å kalkulere verdien av natur i kroner og øre. Økonomiargumenter skal møtes med økonomiargumenter. Det er et kommunikasjonsgrep, men et godt grep. For det er i høy grad økonomi det handler om.

...

Det viktigste redskapet for naturvern er fortsatt politikk, forvaltning og jus. Men tall og matematikk kan forsterke forståelsen for hvorfor naturhensyn må tas. Verdien av en vei kan lett dokumenteres. Det er verre med verdien av hekkeplass for en fugl ingen lytter til. Om miljøinteresser og utbyggere snakker noenlunde samme språk, økes muligheten for å få til gode beslutninger og riktige løsninger.  

Sunt miljø og sunn økonomi er ofte to sider av en og samme sak: god ressursforvaltning. Prinsippet kan anvendes i flere saker.  Oljeproduksjon er for eksempel ikke bare produksjon, det er vel så mye uttak fra en konto. Er det smart å ta ut så mye man klarer så fort man kan når vitenskapen sier at naturen ikke tåler det? Nei. Er det lurt å ta ut så mye på en gang at vi ikke greier å bruke pengene, og landets fremste økonomer advare rmot rødglødende oljeøkonomi? Antakelig ikke. Det samme gjelder fisk. Er det fornuftig, økologisk og økonomisk, å tømme havene? Selvsagt ikke. Vi kan altså la pengene prate. De prater så folk forstår. 

Les hele av Dagbladet kommentaren her.

NY FORSKNING: KLIMAPOLITIKKENS JURIDISKE SKYGGESIDE

Nå er det ikke bare samfunnsøkonomene som advarer mot den norske klima- og energipolitikkens miljøkostnad. Nå kommer juristene også på banen. Fra nylig artikkel på forskning.no:

Utmark bygges planløst ned bit for bit

- Dagens lovverk sikrer ikke en helhetlig forvaltning av norske utmarksområder, mener jusforsker.

Utmarka er vann- og landområder uten særlig utbygging. Områdene har også viktige kulturminner, og er levestedet til et stort mangfold av planter og dyr.

Utmarksområdene er en ressurs for friluftsinteresser, reiseliv, landbruk, skogbruk, jakt, fiske og reindrift. Samtidig er utmarka en arena for utbygging av nye tiltak av forskjellig karakter.

Her finnes altså en rekke kryssende interesser.

- Det er to utviklingstrekk i utmarka i dag. Det er at man bygger stadig mer, og at dette skjer på bekostning av andre samfunnsinteresser. Flere rapporter viser at forvaltningen av areal skjer på en lite bærekraftig måte, forteller Nikolai Kristoffersen Winge ved Universitetet i Oslo.

Så er spørsmålet: Hvordan kan dagens lover sikre at utbygging skjer ut fra helhetlige vurderinger?

Fragmentert lovgivning

- Samlet klarer vi ikke å ivareta de verdier og hensyn Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealforvaltning, sier Winge.

- Lovgivningen er fragmentert med en kompleks kompetansefordeling på tvers av sektorer og mellom forskjellige beslutningsnivåer i forvaltningen. I tillegg er rettsreglene vage og sterkt skjønnspregede.

- Dette innebærer at utmarksområdene våre forvaltes av forskjellige organer som har hver sine hensyn og interesser som skal ivaretas. Beslutninger truffet av ett organ vil ofte berøre eller gripe inn i andre organers interesser. Dette skaper grobunn for konflikter i arealforvaltningen, sier han.

Bit for bit

Ifølge Winge kan utviklingen karakteriseres som en bit for bit-utbygging uten forankring i helhetlige planer.

Selv om et enkelt utbyggingstiltak isolert sett ikke medfører særlige skadevirkninger, kan summen av en rekke tiltak over tid gi uforutsette og uønskede virkninger.

Flere ganger rundt jorden

Vi står også overfor en epoke med omfattende planer om utbygging av kraftlinjer og vindkraftverk. Dette er tiltak som utgjør et stort konfliktpotensial med andre arealinteresser i utmarksområdene.

- Av de tusen kilometer inngrepsfri natur som har gått tapt i løpet av de siste fem årene står energitiltak alene for om lag 40 prosent, forteller forskeren.

- I dag er det totalt bygd ut mer enn 128 500 kilometer kraftlinjer i det innenlandske forsyningsnettet i Norge. Dersom man forestiller seg dette som en sammenhengende kraftlinje, vil den kunne trekkes over tre ganger rundt jordens overflate.

Les hele artikkelen her.

NY FORSKNING: ELBILENS UBEHAGELIGE SANNHET

Et nylig livssyklusstudie av miljø- og klimaeffektene fra forskjellige type biler publisert i Journal of Industrial Ecology viser at dagens elbiler ikke er så fortreffelige som noen vil ha det til. Her er det vitenskapelige sammendraget, hvor jeg har fremhevet et meget bekymringsverdig funn:

Summary 

Electric vehicles (EVs) coupled with low-carbon electricity sources offer the potential for reducing greenhouse gas emissions and exposure to tailpipe emissions from personal transportation. In considering these benefits, it is important to address concerns of problem-shifting. In addition, while many studies have focused on the use phase in comparing transportation options, vehicle production is also significant when comparing conventional and EVs. We develop and provide a transparent life cycle inventory of conventional and electric vehicles and apply our inventory to assess conventional and EVs over a range of impact categories. We find that EVs powered by the present European electricity mix offer a 10% to 24% decrease in global warming potential (GWP) relative to conventional diesel or gasoline vehicles assuming lifetimes of 150,000 km. However, EVs exhibit the potential for significant increases in human toxicity, freshwater eco-toxicity, freshwater eutrophication, and metal depletion impacts, largely emanating from the vehicle supply chain. Results are sensitive to assumptions regarding electricity source, use phase energy consumption, vehicle lifetime, and battery replacement schedules. Because production impacts are more significant for EVs than conventional vehicles, assuming a vehicle lifetime of 200,000 km exaggerates the GWP benefits of EVs to 27% to 29% relative to gasoline vehicles or 17% to 20% relative to diesel. An assumption of 100,000 km decreases the benefit of EVs to 9% to 14% with respect to gasoline vehicles and results in impacts indistinguishable from those of a diesel vehicle. Improving the environmental profile of EVs requires engagement around reducing vehicle production supply chain impacts and promoting clean electricity sources in decision making regarding electricity infrastructure.

Dette er nok en demonstrasjon av den tilsynelatende uungåelige avveining mellom klassisk miljøvern og klimapolitikk. Mer generelt, dette er et eksempel på at alle valg er forbundet med alternativkostnader (ingen ting kommer gratis) og at mange individuelle beslutninger (valg av biltype) og offentlige tiltak (subsidiering av bestemte produkter) har utilsiktede konsekvenser. Buyers, environmentalists, and politicians beware!

Litteratur referanse:

Hawkins TR, Singh B,Majeau-Bettez G. Strømman AH (2012): Comparative Environmental Life Cycle Assessment of Conventional and Electric Vehicles. Journal of Industrial Ecology. Forthcoming. Published Online: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1530-9290.2012.00532.x/pdf

TEMA FOR MASTEROPPGAVE: VERDSETTING AV TUROMRÅDE

Verdsetting av et lokalt rekreasjonsområde, enten med såkalt avslørte preferanse metoder (som for eksempel reisekostnadsmetoden) eller uttrykte preferanse metoder (som for eksempel betinget verdesettingsmetoden) er en flott masteroppgave tilnærming for studenter med interesse i samfunnsøkonomi og natur.

Nylig har det oppstått fornyet diskusjon om potensiell boligbygging i nærheten av et lokalt turområde i Sandnes, Rogaland. Fra artikkel i Stavanger Aftenblad (Han tråkker på grønne tær, 02.09.2012):

Boliger tett opptil Dalsnuten og i landbruksområdene på Stokka? Det må til for å løse boligmangelen på lang sikt, mener Olav Birkeland (H).

Høyre-veteranen vet at han tråkker mange på tærne med forslaget som han lanserer på vegne av Sandnes Høyre. Han håper på en god debatt om hvor framtidens boliger skal bygges i Sandnes.

Sandnes har som mål å bygge 700 boliger i året. Store utbyggingsområder er avsatt i Sandnes Øst og andre steder i bykommunen. Men hvor skal Sandnes vokse etter 2025?

Olav Birkeland mener byvekst er umulig uten å ofre noen hellige kuer. Han trekker fram to slike:

Gramstaddalen/Vatnefjell

Selv en fredags formiddag er det godt med biler på parkeringsplassen ved turveien mot Dalsnuten. I 1983 ble det såkalte Vatnefjell-prosjektet skrinlagt etter mange års planlegging.

Olav Birkeland vil hente det fram igjen, og mener det 30 år gamle planarbeidet fortsatt er fullt brukbart. Han vil ta bort eneboligene som ble planlagt på 80-tallet, og fortette slik at det blir plass til 4000 nye boliger.

Heller boliger enn turløyper

Mange av dem vil ligge i dagens populære turområde på østsiden av Dalsnuten, ved Gramstadtjørn, og Birkeland vet at det er kontroversielt.

- Ja, det er en friluftsperle, men det finnes store tilgjengelige friluftsområder østover mot Hommersåk, sier Birkeland.

Utbygging på Vatnefjell og Gramstaddalen vil legge enda sterkere press på myndighetene for å bygge Gandsfjord bru, mener Birkeland.

Å foreta en verdsetting eller fullstendig kostnad-nytteanalyse av et rekreasjonsområde som Dalsnuten i Sandes er fullt mulig å gjennomføre som masteroppgave. Et slikt prosjekt ville antagelig involvere utforming av et en verdesettingsundersøkelse til innhenting av data på lokalbefolkningens preferanser. Dette ville videre danne grunnlag for interessante, lærerike, og policy-relevante statistiske analyser.

Friluftsområder som er under diverse former for komersielt utviklingspress (bolig/næringsutbygging, fornybar energisatsing, reiselivsutvikling osv.), finnes overalt i Norge, ikke bare i Rogaland.

For at disse områdene skal kunne forvaltes på en samfunnsmessig optimal måte trenger beslutningstakere informasjon om deres ikke-markedsreflekterte samfunnsøkonomiske verdier.

For å frembringe slik verdsettingsinformasjon behøver Norge å utdanne en hel hær av miljøøkonomer rund omkring i landet universiteter, høyskoler og offentlig forvaltning! Har du lyst å bli med?

VERDSETTING AV ØKOSYSTEMTJENESTER

I 2011 oppnevnte regjeringen, ved miljøverndepartementet, et utvalg som skal utrede om verdien av norsk natur. I pressemeldingen ble det blant annet sagt følgende:

For første gang i Norge skal den økonomiske verdien av naturen og dens tjenester utredes. Et ekspertutvalg om verdien av økosystemtjenester oppnevnes i dag.

Et offentlig utvalg skal beregne verdien av naturmangfoldet i Norge slik at vi blir bedre i stand til å se verdien av en velfungerende natur og de tjenestene naturen gir oss.  Utvalget skal ledes av adm.dir i Norsk Industri Stein Lier-Hansen.

Økosystemtjenester er det naturen gir oss av for eksempel mat, fiber og brensel, men også fellesgoder som blant annet vannrensing, pollinering og rekreasjonsverdier. Fellesgodene har oftest ikke noen markedspris til tross for at de har stor verdi for samfunnet.

- Ødeleggelse av natur er like dramatisk for Norge og verden som klimaendringene. For det enkelte menneske eller bedrift kan det på kort sikt lønne seg å ødelegge urørt natur, men for samfunnet som helhet kan det lønne seg å ta vare på naturen, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Les resten av pressemeldingen her. Nå er utvalget godt i gang med sitt arbeid og det forventes levering av en såkalt NOU rapport innen 31. august 2013. Som del av prosessen ble det avholdt et åpent innspillsmøte i mai i år. Flere gode presentasjoner og skriftlige bidrag fra diverse interessegrupper kan lastes ned her.

MILJØØKONOMENE venter spent på analysene fra utvalget! Det vil nemlig være umulig å adressere ideen om verdsetting av norsk natur og dets økosystemtjenester uten at man også retter søkelyset på de miljøkostnadene som den nåværende norske klima- og energipolitikken medfører (se Petters innlegg fra tidligere i uken.)

ANGRENDE MILJØPOLITIKER

Heidi Sørensen, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet (MD) og nå stortingsrepresentant for SV, skriver på sin blogg at hun angrer på at hun i sin tid stemte for å innføre ordningen med såkalt grønne sertifikater. I innlegget med tittelen "Det store bekkerøveriet" skriver Sørensen at hovedårsaken til at hun angrer på dette er at grønne sertifikater har vist seg å være subsidier til nedbygging av norsk natur, en nedbygging som finner sted uten at det kan vises til at den nye fornybare energiproduksjonen vil bidra til at klimagassutslippene går ned.

Det er befriende å høre at en sentral miljøpolitiker endelig ser ut til å ha forstått at grønne sertifikater bare vil bidra til å øke miljøbelastningen. Like tilfredsttillende er det at saken får relativt mye oppmerksomhet i mediene. For problemene med grønne sertifikater er noe samfunnsøkonomer har påpekt over lang tid. Også her på bloggen har vi skrevet flere innlegg om grønne sertifikater og andre meningsløse former for energipolitikk.

Etter å ha stått fram som angrende "miljøsynder", er Sørensen nå blitt skyteskive for blant annet Bellona og Småkraftforeningen. Disse hevder at det finnes nok fosser og uberørt natur i Norge og at Sørensens innlegg tyder på at det har eksistert en kultur i MD som har bidratt til å trenere utbygging av fornybar energi. Dette er en meningsløs kritikk. Men vi kan ikke vente annet enn at en aktør som Småkraftforeningen som har økonomiske egeninteresser i at den dårlige klimapolitikken vedvarer, forarger seg over Sørensens bekjennelser. Det overasker heller ikke at Bellona er av samme oppfatning. De var jo sterke pådrivere for at ordningen med grønne sertifikater skulle blir opprettet. Men når det nå går opp for folk flest at miljøretorikken som sertifikatmarkedet er basert på er en bløff, kan det bli utfordrende for Bellona å holde på sitt omdømme som en seriøs miljøorganisasjon.

MDs oppgave må være å finne de mest hensiktsmessige løsningene for miljøet. Og alle seriøse analyser peker på at grønne sertifikater ikke er en hensiktsmessig miljøløsning. Tvert i mot bidrar ordningen til, som Sørensen nå erkjenner, at mye uberørt natur blir ofret til ingen klimanytte. Dette er en meningsløs og pervers ressursbruk. Skal MD ha kritikk må det derfor være fordi de ikke har vært tydelige på hvordan sertifikatene vil bidra til å forsterke ødeleggelsene av naturen.

Det er håp om at den store oppmerksomheten rundt Sørensens bekjennelser nå avstedkommer en debatt som bidrar til å opplyse flere politikere om hvordan grønne sertifikater er som gift i klima- og miljøpolitikken. Når et tilstrekkelig antall mennesker forstår dette kan vi kanskje få stanset den grønne galskapen.

NATURVERDIENE TAS IKKE PÅ ALVOR*

Statssekretær Eli Blakstad i Olje- og energidepartementet skriver i ett innlegg i Adresseavisen 1.august at mer fornybar energi er en viktig del av klimapolitikken. Videre gjør hun oppmerksom på at utbygginger av fornybar energi medfører store naturinngrep som fører til at det oppstår "viktige og vanskelige avveininger". Endelig betrygger statssekretæren oss med at myndighetene vet å foreta disse avveiningene på en tilfredstillende måte. Kritiske analyser av norsk energi- og klimapolitikk peker imidlertid på at så ikke er tilfellet.

Gjennom pålegg om kjøp av såkalt grønne sertifikater subsidierer forbrukerne i Norge utbygging av ulønnsomme vind- og vannkraftverk. Hovedargumentet for denne støtteordningen er at utbygging av ny fornybar energi skal erstatte fossil energi og dermed bidra til å redusere utslippene av klimagasser. Men på grunn av at de norske utslippene er omfattet av EUs kvotemarked, noe som innebærer at det er antallet kvoter som er tilgjengelig i dette handelssystemet som bestemmer hvor høye utslippene vil bli, tyder alt på at det ikke vil oppstå noen reduksjoner i de globale klimagassutslippene som følge av energisatsingen i Norge. Heller enn å erstatte forbruk av fossil energi kommer forbruket av den subsidierte fornybare energiproduksjonen bare i tillegg til eksisterende konsum. Effekten av politikken er derfor at det samlede forbruket av energi øker.

Som Blakstad skriver forårsaker fornybarutbyggingene og linjetraseene som følger med, til dels store naturinngrep. I en samfunnsøkonomisk analyse må disse miljøkostnadene, sammen med de øvrige prosjektkostnadene, veies opp mot den samlede nytten som energiutbyggingene fører med seg. Jamfør analysen ovenfor er dette en enkel øvelse. Uten støtte er utbygging av fornybar energi ulønnsomt. Uten noen påvisbar klimagevinst, men med opplagte miljøulemper, blir samfunnsregnskapet forbundet med slike utbygginger entydig negativt. Subsidiene til fornybar energi bidrar altså bare til å forsterke miljøproblemene. Dette kan ikke kalles å ta naturverdiene på alvor.

*Innlegget stod på trykk i Adresseavisen mandag 6.August.

FERIEBLOGG: SISTE HARDANGERAKSJON 2

Pressemelding fra Hardangeraksjonen angående SISTE demonstrasjon mot monstermastene  i Hardanger:

Granvin, 3.8.2012 

Hardangeraksjonen avsluttar demonstrasjonane med markering på Jonstøl 23 aksjonistar hindra i dag arbeidet med den nye kraftlinja i Hardanger. Dagens sivil ulydnadsaksjon i Granvin vert den siste av dei mange aksjonane sidan anleggsstart i fjor. Neste helg avsluttar Hardangeraksjonen demonstrasjonane med ei fredeleg markering på Jonstøl i Ulvik. Deretter vil kampen halda fram på andre arenaer.

«No når anleggsarbeidet har kome så langt og mastene reiser seg rundt oss, kjem me ingen veg med sivil ulydnad lenger», seier Anita Aalvik, nestleiar i Hardangeraksjonen. «Markeringa på Jonstøl vil bli avslutninga av denne delen av kampen. Det vil bli eit familievenleg arrangement med fiskekonkurranse, kulturinnslag, filmframsyning og overnatting for dei som vil. Ei siste markering for å visa at me aldri kjem til å godta det statlege overgrepet, og for å visa at mostanden framleis er sterk sjølv om me no avsluttar aksjonane.»

Etter den avsluttande markeringa på Jonstøl vil Hardangeraksjonen jobba vidare på andre måtar, mellom anna juridisk og politisk. «Me gjev ikkje opp», understrekar leiar Lars-Helge Ljone. «Sjølv om me no ser at me ikkje greier å stogga mastene i Hardanger, vil me arbeida for at sanninga bak denne utbygginga kjem fram.» Regjeringspolitikarane skal heller ikkje få gløyma Hardangersaka i valkampen fram mot neste års Stortingsval. Hardangeraksjonen skal sørgja for at veljarane ikkje gløymer korleis demokratiet og lokalsamfunnet vart overkøyrt i Hardanger, og ynskjer samstundes å gjera folk bevisste på den utbyggingsoffensive energipolitikken regjeringa fører.

«Målsetjinga om Noreg som Europa sitt grøne batteri er bestemt over houvdet på veljarane», seier talsperson for Hardangeraksjonen, Synnøve Kvamme. «Få er klare over at dei omfattande kraftutbyggingane som er under planlegging over heile landet hovudsakleg skal senda straum ut av Noreg. Borten Moe har sagt at det blir uaktuelt å ta «estetiske omsyn», dermed er naturen dømt til å bli den store taparen.» Hardangeraksjonen etterlyser ein offentleg debatt om korleis dei norske naturressursane skal forvaltast, og vil i den vidare kampen setja søkelyset på dette.

Kontaktpersonar: Synnøve Kvamme, 95115031 | Gudrun Folkedal, 97527812 | Anita Aalvik, 94843432

MILJØØKONOMENE takker Hardangeraksjonen for fantastisk klassisk miljøverninnsats i kamp mot den norske klimapolitikkens galskap!