Anonym
Masterstudent i MØA350*
En av de største utfordringene innenfor norsk infrastruktur er ikke byggingen av motorveier på vestlandet, men behovet for utbedringer av vann og avløpsnettet. Gamle vann- og avløpsrør er i en faretruende dårlig forfatning mange steder i Norge. Dagens utskiftningstakt er lav og mange rør er underdimensjonerte. Dersom det ikke gjøres drastiske grep for å øke takten på utskiftningene, vil mange kommuner oppleve store utfordringer om få år.
Dagens rørnett stammer i stor grad fra 1950-70 tallet. Alderen varierer en del fra kommune til kommune, men trenden er at en stor andel av nettverkene nå nærmer seg og til dels overskrider den forventede levealder som er omtrent 40-50 år. Ettersom rørene eldes vil slitasje i større grad føre til lekkasjer og dårligere kapasitet. Opprinnelig var rørene riktig dimensjonert for forholdene, men økt levestandard og klimaendringer med mer nedbør har sammen med slitasje, gjort at kapasiteten nå mange steder er sprengt. Rørene som skal erstatte de gamle er dimensjonerte for å takle tre ganger så stor gjennomstrømming. Dette vil være nok til å dekke behovet i overskuelig fremtid.
Det å erstatte de gamle rørene er i seg selv en stor ufordring siden vann- og avløpsnettet stort sett ligger under jorda i tettbygde strøk. Arbeidsprosessen ved utskiftninger både dyr, upraktisk og teknisk vanskelig å gjennomføre. Dette, sammen med liten vilje fra politikerne til å bevilge midler, har gjort at utskiftningene går tregt. I dag ligger utskiftningsraten på rundt 200 år.
De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til ikke å oppgradere avløpsnettet raskere er vanskelige å beregne, men det vil være rimelig å anta at de vil bli betydelige. Jo eldre rørene blir, desto større vil sannsynligheten være for at rørene sprekker og skaper negative eksternaliteter. Eksempler på dette er som lokale oversvømmelser som kan føre til skader på eiendom, og forurenset drikkevann kan som kan bidra til sykdomsutbrudd og generelt lavere kvalitet på drikkevannet. Kostnadene ved slike situasjoner må selvsagt veies opp mot kostnadene knyttet til utskiftninger av rør. Det er helt klart et nytte-kostnads-forhold må legges til grunn for vurderinger om utskiftningstakt, men kostnadene vil helt klart eskalere ytterligere dersom man venter med utskiftningene. Beregninger viser at det trengs så mye som 490 milliarder kroner innen 2030 for å sikre at avløpsrørene blir oppgradert i tide. Dette er store tall, og kostnadene må nok i stor grad belastes de ulike kommunene og innbyggerne der, med mindre staten kommer inn med ekstra tilskudd.
Samtidig er også kostnadene betydelige både ved å skifte ut rørnettet og ved å la være. Det er vanskelig å tallfeste nytten av rent drikkevann, men den samfunnsøkonomiske nytten er uten tvil betydelig.
Dagens rørnett stammer i stor grad fra 1950-70 tallet. Alderen varierer en del fra kommune til kommune, men trenden er at en stor andel av nettverkene nå nærmer seg og til dels overskrider den forventede levealder som er omtrent 40-50 år. Ettersom rørene eldes vil slitasje i større grad føre til lekkasjer og dårligere kapasitet. Opprinnelig var rørene riktig dimensjonert for forholdene, men økt levestandard og klimaendringer med mer nedbør har sammen med slitasje, gjort at kapasiteten nå mange steder er sprengt. Rørene som skal erstatte de gamle er dimensjonerte for å takle tre ganger så stor gjennomstrømming. Dette vil være nok til å dekke behovet i overskuelig fremtid.
Det å erstatte de gamle rørene er i seg selv en stor ufordring siden vann- og avløpsnettet stort sett ligger under jorda i tettbygde strøk. Arbeidsprosessen ved utskiftninger både dyr, upraktisk og teknisk vanskelig å gjennomføre. Dette, sammen med liten vilje fra politikerne til å bevilge midler, har gjort at utskiftningene går tregt. I dag ligger utskiftningsraten på rundt 200 år.
De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til ikke å oppgradere avløpsnettet raskere er vanskelige å beregne, men det vil være rimelig å anta at de vil bli betydelige. Jo eldre rørene blir, desto større vil sannsynligheten være for at rørene sprekker og skaper negative eksternaliteter. Eksempler på dette er som lokale oversvømmelser som kan føre til skader på eiendom, og forurenset drikkevann kan som kan bidra til sykdomsutbrudd og generelt lavere kvalitet på drikkevannet. Kostnadene ved slike situasjoner må selvsagt veies opp mot kostnadene knyttet til utskiftninger av rør. Det er helt klart et nytte-kostnads-forhold må legges til grunn for vurderinger om utskiftningstakt, men kostnadene vil helt klart eskalere ytterligere dersom man venter med utskiftningene. Beregninger viser at det trengs så mye som 490 milliarder kroner innen 2030 for å sikre at avløpsrørene blir oppgradert i tide. Dette er store tall, og kostnadene må nok i stor grad belastes de ulike kommunene og innbyggerne der, med mindre staten kommer inn med ekstra tilskudd.
Samtidig er også kostnadene betydelige både ved å skifte ut rørnettet og ved å la være. Det er vanskelig å tallfeste nytten av rent drikkevann, men den samfunnsøkonomiske nytten er uten tvil betydelig.
Mer Informasjon:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.10937218
http://www.nrk.no/video/trenger_490_milliarder_for_a_sikre_vann_og_avlop/AF9069F32C7BA248/
http://www.stavanger.kommune.no/Tilbud-tjenester-og-skjema/Vann-og-avlop/Avlop/Alder-pa-avlopsnett/
http://olimb.no/rehabnyheter/vann-og-avlop-har-ogsa-sin-eldrebolge/
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8256750
*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.
Et annet ganske kjipt moment er at store deler av rørnettet, særlig det som stammer fra 1950-1960 består av det kreftframkallende stoffet asbest.
SvarSlett