Ja til Fornybarfondet
Zeros nye leder, Marius Holm, har sin bakgrunn fra miljøkonkurrenten Bellona. Der jobbet han i mange år i skyggen av Frederic Hauge som nestleder.Forrige uke debuterte Holm som vert for over tusen deltakere på Zero-konferansen som er i ferd med å få status som en av de viktigste i Europa.I fjor var fordums Hollywood-stjerne og California-guvernør Arnold Schwarzenegger det store trekkplasteret. I år var det FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan som ledet an sammen med kronprins Haakon og statsminister Jens Stoltenberg.Holm anses av kilder i miljøbevegelsen som en av de mest skolerte når det gjelder klimapolitikk og teknologiske klimaløsninger. Hans forslag om å flytte 200 milliarder fra Oljefondets investeringer i fossil energi til fornybar energi må karakteriseres som både spenstig og spennende.Zeros finansinitiativ ville bety at Norge kunne bli en av verdens viktigste aktører innen fornybarinvesteringer. Holms logiske begrunnelse for forslaget er at et slikt skifte i investeringsfokus er forenlig med en vellykket klimapolitikk.Men vi minner om at Holm selv i 2007 – sammen med Hauge – foreslo at regjeringen skulle opprette StatSol, et statlig solenergiselskap etter modell av Statoil. Forslaget ble ikke tatt seriøst og Recs fall viser at vi i dag kan si heldigvis.Den store forskjellen er imidlertid at Zeros finansinitiativ ikke er knyttet opp mot investeringer i Norge, men i land som trenger fornybar energi.....
Dette forslaget kan forene to motpoler i samfunnsdebatten. Du trenger ikke være imot oljeutvinning for å være for utbygging av fornybar energi. En slik investering i utslippsfri energiforsyning vil være en god arv å overlate til nye generasjoner.
...
|
MAGNHILD KAN HA FUNNET HALV MILLIARD TIL ÅRDALSTUNNELEN
Tidligere samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa mener at en halv milliard kroner som var tiltenkt Ryfastprosjektet, kan omdisponeres til den nye Årdalstunnelen.
I Vegdirektoratets forslag til Nasjonal Transportplan, som ble presentert i vår, ligger det inne 500 millioner kroner til Ryfastprosjektet. Men for å få Ryfast godkjent i 2012, ble prosjektet fremmet uten statlige midler.
- Dermed er det, med en romslig tolkning, 500 millioner kroner til disposisjon til riksvei 13. Nå er det sikkert flere som vil ha del i disse pengene, men her må Årdalstunnelen meldes på, uttaler Magnhild Meltveit Kleppa (Sp).
Det siste hun gjorde som samferdselsminister var å lose Ryfast trygt gjennom Stortinget før sommerferien. 9. november tok hun første spadetaket og i 2018 åpnes Ryfast.
For halvannet år siden klatret Magnhild inn i en gravemaskin og gravde i gang ny tunnel langs Tysdalsvatnet, en av Vestlandets mest rasfarlige strekninger. Den åpnes 1. november neste år.
Nå jobber stortingsrepresentanten fra Hjelmeland for å få på plass enda et stort veiprosjekt langs Ryfylkes hovedfartsåre. Det er snakk om en 4,5 kilometer lang tunnel fra Tysdal til Årdal. Den såkalte Årdalstunnelen vil både forkorte riksvei 13 og sørge for at det siste rasfarlige stykket langs Tysdalsvatnet sikres.
...
STOLTENBERG VIL SATSE ALT PÅ KLIMAKVOTER
Norge har forpliktet seg til å redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990 frem mot 2020.
Ifølge Miljøverndepartementet skal om lag to tredjedel av utslippene tas nasjonalt.
Utslippene øker
I løpet av de åtte årene Jens Stoltenberg har vært statsminister har utslippene økt. I 2011 var de 5,8 prosent høyere enn i 1990.
Dette vil Stoltenberg løse med å kjøpe kvoter:
– Norge vil bidra med et betydelig kvotekjøp i 2020. Vi vil overoppfylle våre forpliktelser og kjøpe mer kvoter enn vi trenger. Det vil være vårt bidrag, sier han til Teknisk Ukeblad.
Lave kvotepriser
Prisen på klimakvoter har stupt. Det koster nå seks euro å kjøpe en utslippskvote på ett tonn CO2.
I Europa erstatter kraftselskaper gass med kull.
Det påvirker derimot ikke CO2-utslippene, understerker Stolenberg, som viser til at nettopp hensikten med kvotesystemet er å sette et tak på utslippene.
Årsaken til den lave kvoteprisen er hovedsaklig de økonomiske nedgangstidene, mener han.
– Dypt bekymret
I sitt innegg på Zeros konferanse var statsministeren klar på at utviklingen går i feil retning:
– Utslippene har vokst. Det er all grunn til å være urolig og dypt bekymret for den globale oppvarmingen, sa Stoltenberg, som beklaget at forhandlingene for å få på plass en internasjonal klimaavtale går så sakte.
Både og
Det internasjonale energibyrået (IEA) mener at kun en tredjedel av verdens påviste fossile ressurser kan forbrukes de neste 40 årene hvis verden skal nå målet om maks to graders global oppvarming.
Stoltenberg har tidligere avvist at det er aktuelt å la være å utvinne norsk ressurser, og på konferansen var han klar på at Norge både kan være en energinasjon og en klimapådriver.
– Det er ingen motsetning i at verden skal få mer energi og at verden skal få mindre utslipp. Vi er nødt til å få til begge deler, sa statsministeren på konferansen.
...
Regjeringen, ved olje- og energiminister Ola Borten Moe, varsler en energipolitikk med omfattende nye utbygginger av vannkraft, vindkraft, småkraft og ”monstermaster”. Sentrale drivkrefter for de omfattende utbyggingsplanene er EUs fornybardirektiv og innføring av såkalte ”grønne sertifikater” samt energiministerens ambisjoner om lik strømpris over hele landet og kutt i nasjonale utslipp av klimagasser. En slik energipolitikk vil opplagt medføre betydelige kostnader for Norge, både i form av rene finansielle kostnader, men også i form av en ikke ubetydelig oppofrelse av naturkapital. Kostnadene har vi så langt hørt svært lite om. Mye tyder imidlertid på at kostnadene i mange sammenhenger ikke står i et rimelig forhold til nyttevirkningene som politikken vil innebære.For eksempel viser Klimakur-rapporten at elektrifisering av sokkelen er blant de mest kostbare tiltakene som kan gjennomføres for å redusere nasjonale klimagassutslipp. Når det ikke er dokumentert at elektrifisering bidrar til å redusere de globale utslippene av CO2 og energiministeren i tillegg leker med tanken på å forsyne slike elektrifiseringer med elkraft fra utbygging av ulønnsom vindkraft, blir regnestykket bare verre. Og enda er ikke miljøkostnadene som følger av flere vindkraftutbygginger og nye kraftlinjer tatt med i beregningene.Mens de rene finansielle kostnadene ved energipolitikken burde være nokså rett fram å gjøre rede for byr verdsetting av naturinngrepene på større utfordringer. I et samfunnsøkonomisk regnestykke, eller i samfunnsregnskapet om man vil, må imidlertid også kostnadene forbundet med tapte naturverdier tas i betraktning før man kan konkludere om en utbygging er lønnsom eller ikke. Hensynet til slike kostnader er derfor av betydning for hvilke kraftverk og linjer som bør bygges og ikke bygges, valg av trase for bygging av linjer og hvorvidt linjene bør gå i luftspenn eller i sjø- eller jordkabel. Energiministeren er tilsynelatende ikke interessert i dette. I stedet har han valgt en strategi som går ut på å konfrontere de som mener miljøhensyn veier tungt også ved utbygginger av fornybar energi og kraftlinjer.Hovedproblemet med utbygginger som har konsekvenser for naturmiljøet er at det ikke eksisterer noe marked hvor verdien av miljøulempene fanges opp. Utbyggingsprosjekter som fremstilles som fornuftige og med god lønnsomhet fra utbyggingsinteressenes hold er derfor ufullstendig belyst og tar bare høyde for den bedriftsøkonomiske siden av regnestykket. De øvrige kostnadene, miljøulempene, er eksterne for utbyggerne og derfor uinteressante for disse å ta i betraktning. Problemet med sviktende markedsinformasjon fritar imidlertid ikke samfunnsplanleggeren fra ansvaret med å evaluere og å ta slike kostnader i betraktning. For å sikre samfunnsøkonomisk gode energiprosjekter er jo nettopp disse vurderingene av sentral betydning.Engasjementet rundt den kontroversielle Hardanger-saken understreker at befolkningen er svært opptatt av naturinngrepene slike utbygginger medfører. Hvor høyt miljøulempene ved slike naturinngrep er verdsatt har vi i dag imidlertid begrenset kunnskap om. En rik befolkning og utsikter til fortsatt økonomisk framgang i Norge, sammen med økt etterspørsel etter miljøgoder og rekreasjon, kan imidlertid tyde på at miljøulemper vil prises høyere i fremtiden. I lys av muligheten for en slik utvikling burde Borten Moe, heller enn å tvinge naturinngrepene fram, sørge for at miljøkostnadene forbundet med energiutbygginger blir utførlig belyst. Bare slik kan vi få et fullstendig bilde av de samlede kostnadene ved den offensive energipolitikken.Oppfordring fra energiministeren om aksept av energipolitikken og de miljøinngrepene den vil forårsake er en utilstrekkelig tilnærming. Målsetninger og virkemidler i energipolitikken bør på nytt under lupen og redegjøres for på en helhetlig og skikkelig måte. Først og fremst må de samlede kostnadene ved energipolitikken belyses og veies opp mot de nyttevirkninger politikken medfører. Trolig vil en slik gjennomgang vise at energipolitikken hverken er kostnadseffektiv eller særlig godt innrettet mot oppnåelse av målsetninger om et bedre miljø.
Norsk toll blankt avvist i EU
EU-kommisjonen sparer ikke på kruttet i kritikken mot Norges nye tollsatser. Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum møter liten forståelse i Brussel.
– Jeg er ekstremt skuffet over de proteksjonistiske tiltakene som den norske regjeringen har kunngjort, og som allerede påvirker Europas eksport av et antall viktige landbruksprodukter, var landbrukskommissær Dacian Ciolos' budskap da han tok imot Slagsvold Vedum (Sp) i Brussel onsdag ettermiddag.
Han gjorde det klart overfor den norske ministeren at det er stor misnøye og liten forståelse i EU for de nye tollsatsene på visse kjøtt- og osteprodukter i Norge.
– Det er rimelig klart at tolløkningen står i motsetning til avtalen mellom Norge og EU, mener han og sier forholdet mellom Norge og EU må «pleies av begge sider».
Les resten her....
Vått korn bidreg til at bønder får 50.000 kroner i ekstra kostnad
Vanskelege haustingsforhold gjer at prognosane for årets kornavlingar truleg må nedjusterast. Det viser ein ringerunde Nationen har utført blant dei største mottakarane av korn her i landet. Septemberprognosen viste ei totalavling på 1.063.000 tonn korn, noko fleire trur er for optimistisk.
- Tilbakemeldingane vi får er at mange har små avlingar. Sein sesong og vanskelege forhold gjer også at ein del bønder ikkje har fått kornet i hus. Vi trur at sist prognose må justerast ned til rundt ein million tonn, seier dagleg leiar Leif Kåre Gjerde i Fiskå Mølle, som reknar med at dei tek imot rundt 12 prosent av kornet her i landet gjennom eigne eller samarbeidande møller....
Vil fjerne skattefordel for småkraft
Siden småkraftverk er mer miljøskadelige enn store kraftverk, må det bli slutt på at de betaler mindre skatt, mener Heidi Sørensen (SV).
Les resten av saken her. Fantastisk å oppleve politikere som tar inn over seg ny informasjon og er villige til å endre politisk ståsted. Bravo Heidi Sørensen! Igjen!Store vannkraftverk må i dag betale 30 prosent i grunnrenteskatt, i tillegg til vanlig selskapsskatt. De fleste småkraftverkene slipper imidlertid unna grunnrenteskatten (se faktaboks)....
En kartlegging Multiconsult gjorde for Direktoratet for naturforvaltning tidligere i år, viste imidlertid at småkraftverk er langt mer skadelige for miljøet enn store kraftverk når man måler per produserte energienhet.
– Det er ingen grunn til at småkraften skal få unntak for grunnrenteskatten. Småkraften er allerede mer enn lønnsom nok, sier Sørensen.
Hun var tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet og sitter nå på Stortinget.
En av Norges største pengemaskiner fyller 30
Elleve måneder etter Statfjord B sto ferdig i Nordsjøen i 1982 var den allerede inntjent. I dag har plattforma hentet ut olje i 30 år og tjent inn 412 milliarder kroner.Statfjord B ble slept ut fra Vats sommeren 1981. Da veide den 824 000 tonn og 271 meter høy.Synet av plattformen på vei ut til Nordsjøen var så spektakulært at Walt Disney studios kom fra USA for å filme slepet. Filmen ble brukt i Disneyworld som var under bygging.....
TIL KAMP FOR FISKEN
Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2. Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.
I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.
Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.
Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.
EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.
Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.
Vi har forhåpentlig fått bedre odds i klimasaken
- Det er få forskningsnyheter jeg håper har rett mer enn denne. Men det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe. Det betyr at vi må jobbe like hardt som før.
Det sier Bellona-leder Frederic Hauge om de oppsiktsvekkende funnene fra norske klimaforskere, som konkluderer med at oppvarmingen av kloden skjer saktere enn man tidligere har trodd.
- Det er få forskningsnyheter jeg håper har rett mer enn denne. Men det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe. Det betyr at vi må jobbe like hardt som før.
Det sier Bellona-leder Frederic Hauge om de oppsiktsvekkende funnene fra norske klimaforskere, som konkluderer med at oppvarmingen av kloden skjer saktere enn man tidligere har trodd.
- Det har vært ganske anerkjent i forskningen at endel sykliske forhold ville motvirke temperaturendringen det første tiåret på 2000-tallet. Det er veldig bra at vi får denne typen rapporter, for klimaforskning er ingen eksakt vitenskap, det er mange ukjente parametere. Det er viktig å ha en aksept for at det er et visst slingringsmonn i hva forskningsresultatene vil vise. Men denne rapporten fastslår at vi har et betydelig og åpenbart problem, og bekrefter veldig klart at dette er menneskeskapt. Så dette er positivt, sier Hauge.
Klimakrisen er ikke avblåst
Aftenposten skriver onsdag at utslippene av CO2 har ikke fullt så stor effekt på klimaet som man hittil har trodd, ifølge en ny studie gjort av norske forskere ved Institutt for geifag Universitetet i Oslo og Norsk Regnesentral.
Dette kan gi oss litt mer tid til å kutte utslippene, og litt større sjanse til å begrense oppvarmingen til to grader – noe som er målet for verdenssamfunnet. En oppvarming på over to grader betraktes som svært farlig, fordi det vil kunne føre til irreversible klimaendringer over store deler av kloden.
- Oppvarmingen skjer saktere enn ventet, sier professor Terje Berntsen ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Han understreker likevel at vi ikke kan avblåse klimakrisen.
I funnene fra de norske forskerne pekes det på at det på 90-tallet var en kraftig temperaturøkning både i havet og i atmosfæren. Men undersøkelsene viser at det samme ikke har skjedd etter år 2000.
- Våre funn tyder på at oppvarmingen også vil skje saktere fremover enn det modellene og scenariene har vis frem til nå, sier Berntsen.
Did Climate Change Cause Hurricane Sandy?
If you’ve followed the U.S. news and weather in the past 24 hours you have no doubt run across a journalist or blogger explaining why it’s difficult to say that climate change could be causing big storms like Sandy. Well, no doubt here: it is.
The hedge expressed by journalists is that many variables go into creating a big storm, so the size of Hurricane Sandy, or any specific storm, cannot be attributed to climate change. That’s true, and it’s based on good science. However, that statement does not mean that we cannot say that climate change is making storms bigger. It is doing just that—a statement also based on good science, and one that the insurance industry is embracing, by the way. (Huh? More on that in a moment.)
Scientists have long taken a similarly cautious stance, but more are starting to drop the caveat and link climate change directly to intense storms and other extreme weather events, such as the warm 2012 winter in the eastern U.S. and the frigid one in Europe at the same time. They are emboldened because researchers have gotten very good in the past decade at determining what affects the variables that create big storms. Hurricane Sandy got large because it wandered north along the U.S. coast, where ocean water is still warm this time of year, pumping energy into the swirling system. But it got even larger when a cold Jet Stream made a sharp dip southward from Canada down into the eastern U.S. The cold air, positioned against warm Atlantic air, added energy to the atmosphere and therefore to Sandy, just as it moved into that region, expanding the storm even further.
Here’s where climate change comes in. The atmospheric pattern that sent the Jet Stream south is colloquially known as a “blocking high”—a big pressure center stuck over the very northern Atlantic Ocean and southern Arctic Ocean. And what led to that? A climate phenomenon called the North Atlantic Oscillation (NAO)—essentially, the state of atmospheric pressure in that region. This state can be positive or negative, and it had changed from positive to negative two weeks before Sandy arrived. The climate kicker? Recent research by Charles Greene at Cornell University and other climate scientists has shown that as more Arctic sea ice melts in the summer—because of global warming—the NAO is more likely to be negative during the autumn and winter. A negative NAO makes the Jet Stream more likely to move in a big, wavy pattern across the U.S., Canada and the Atlantic, causing the kind of big southward dip that occurred during Sandy.
Ideen om å spesialisere seg på bekymring for klimaendringer og i særdeleshet norske klimautslipp - har virkelig vist seg å være god forretning for ZERO siden oppstarten av stiftelsen i 2002.
I følge nylig publiserte regnskapstall for 2011 har stiftelsen hatt enda et fenomenalt år med vekst i inntektene. Som grafen nedenfor viser steg driftsinntektene med over fire millioner fra 20,7 millioner til 24,9 millioner kroner mellom 2010 og 2011. Siden 2003 har den gjennomsnittelige årlige vekstraten i inntekter vært på ufattelige 45 prosent. [Se hele ZERO regnskapet her.]
Hvor kommer så disse inntektene fra? Jo, de er hovedsaklig generert gjennom diverse samarbeidsforhold mellom ZERO og såkalte støttespillere, både fra privat og offentlig sektor. På hjemmesiden sin lister stiftelsen selv opp sine støttespillere samt forklarer hvilke prinsipper som ligger til grunn for aksept av økonomiske bidrag.
Som forklart MILJØØKONOMENE i personlig brev fra Daglig Leder i ZERO, Einar Håndlykken, - i respons til en rekke kritiske innlegg skrevet om stiftelsen her på bloggen - kommer ca 5 prosent av inntektene (i overkant av 1 million kroner) i form av direkte statsstøtte, mens ca 17 prosent av inntektene (i overkant av 4 millioner kroner) er prosjektstøtte fra forskjellige offentlige instanser.
Blant annet har ZERO de siste årene mottatt en rekke fem- og sekssifrede beløper fra TRANSNOVA. Jeg har tidligere rettet søkelyset mot det statlige organet TRANSNOVA som har som diffust formål å fremme ”bærekraftig mobilitet” herunder ”klimaeffektiv transport”.
I gårsdagens papirutgave av VG (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) kom det frem at ZEROs avdelingsleder innefor transport, Gøril Andreassen, har sittet på i TRANSNOVAs såkalte fagråd i perioden hvor disse tildelingene har kommet. Historien som VG forteller føyer seg inn i rekken av nylige saker om tvilsom og korrupsjonsaktig forvaltning av offentlige midler.
Det som er spesielt interessant, og potensielt graverende, i denne saken - men som ikke kom frem i VG artikkelen - er at ZERO en årrekke jobbet målrettet for at dette statlige organet skulle opprettes. Etter at TRANSNOVA ble en realitet viser det seg at ZERO har mottatt flere millioner kroner (totalt 8.6 i følge VG artikkelen) i prosjektstøtte fra disse. Og det stopper ikke med det. ZERO har videre gått offensivt ut på banen og fremmet forslag om at TRANSNOVAs årlige budsjettramme skal økes fra dagens ca 75 millioner kroner til hele 2 milliarder kroner per år. Dette kan leses i ZEROs såkalte ”innspill til statsbudsjettet 2012”.
I lys av den informasjonen som nå har kommet frem i media om forholdet mellom ZERO og TRANSNOVA skulle det vært veldig interessant å fått vite mer om de spesifikke pengesøknadene som ZERO har sendt inn til TRANSNOVA de siste 3-4 årene.
Hvor mange av ZERO sine søknader har blitt avslått? Hvilke av TRANSNOVAs programområder ble tilsøkt? Hvilke konkurrerende prosjekter ble avslått de gangene ZERO fikk innvilgninger? Hvordan argumenterte ZERO på forhånd at prosjektene deres skulle bidra til utslippsreduksjoner og hvordan er prosjektene blitt dokumentert (av ZERO) og evaluert (av TRANSNOVA) i ettertid, med hensyn til dette?
Disse spørsmålene er det den norske pressen (og Stortinget) som må ta ansvar for å grave videre i. Det som er sikkert er at de som sitter med makten i dag, og deler ut penger både til ZERO og TRANSNOVA, har liten motivasjon for å grave dypere i dette. [Som ytterligere eksempler på tette bånd mellom pengene og makten: Unni Berge gikk nettopp direkte fra stilling som nestleder og politisk ansvarlig i ZERO til å bli politisk rådgiver for den nye utviklingsministeren Heikki Holmås. Mens TRANSNOVA ansatte kjører elbiler i ZERO rallyet som de har bevilget penger til.]
Uansett utfallet av eventuelle videre etterforskninger, er det min klare mening at ingen flere offentlige kroner bør bevilges til ZERO, hverken direkte eller indirekte. ZERO er en egeninteressemaksimerende organisasjon som får betydelige inntekter fra å fremme innenlandske klimatiltak og en energipolitikk som vil påføre det norske samfunnet store merkostnader. Disse merkostnadene representerer midler som sårt er tiltrengt til andre og langt bedre offentlige formål. I tillegg er mange av klimatiltakene som ZERO forfekter dokumentert impotente i forhold til å redusere de globale utslippene.
Grovest av alt er allikevel at den politikken ZERO lobbyerer for vil medføre store ubøtelige skader på vår unike og verdifulle norske natur arv.
LA PENGENE TALE
Moralisme er prøvd. («Vi har lånt jorda av våre barn.») Følelser er forsøkt. («Stakkars isbjørnunge på et isflak.»). Det er blitt mast om fornuft. («Forskning viser. Noen må gjøre noe.»)
Ingenting av dette har fungert. Moralismen er død. Dyreargumentet funker bare i et øyeblikk, og bare hvis dyret er søtt. Det er ingen som bryr seg om mose. Snusfornuft fenger ikke. Hensynet til det åpenbart verdifulle, som hus, strømkabler og veier, trumfer alle disse argumentene og kan få lover og regler til å virke temmelig latterlige. Folk vil ha hus, ikke hubro.
Derfor forsøker man nå, på 2010-tallet, i blåskjortenes tidsalder, å kalkulere verdien av natur i kroner og øre. Økonomiargumenter skal møtes med økonomiargumenter. Det er et kommunikasjonsgrep, men et godt grep. For det er i høy grad økonomi det handler om.
...
Det viktigste redskapet for naturvern er fortsatt politikk, forvaltning og jus. Men tall og matematikk kan forsterke forståelsen for hvorfor naturhensyn må tas. Verdien av en vei kan lett dokumenteres. Det er verre med verdien av hekkeplass for en fugl ingen lytter til. Om miljøinteresser og utbyggere snakker noenlunde samme språk, økes muligheten for å få til gode beslutninger og riktige løsninger.
Sunt miljø og sunn økonomi er ofte to sider av en og samme sak: god ressursforvaltning. Prinsippet kan anvendes i flere saker. Oljeproduksjon er for eksempel ikke bare produksjon, det er vel så mye uttak fra en konto. Er det smart å ta ut så mye man klarer så fort man kan når vitenskapen sier at naturen ikke tåler det? Nei. Er det lurt å ta ut så mye på en gang at vi ikke greier å bruke pengene, og landets fremste økonomer advare rmot rødglødende oljeøkonomi? Antakelig ikke. Det samme gjelder fisk. Er det fornuftig, økologisk og økonomisk, å tømme havene? Selvsagt ikke. Vi kan altså la pengene prate. De prater så folk forstår.
Utmark bygges planløst ned bit for bit
- Dagens lovverk sikrer ikke en helhetlig forvaltning av norske utmarksområder, mener jusforsker.
Utmarka er vann- og landområder uten særlig utbygging. Områdene har også viktige kulturminner, og er levestedet til et stort mangfold av planter og dyr.
Utmarksområdene er en ressurs for friluftsinteresser, reiseliv, landbruk, skogbruk, jakt, fiske og reindrift. Samtidig er utmarka en arena for utbygging av nye tiltak av forskjellig karakter.
Her finnes altså en rekke kryssende interesser.
- Det er to utviklingstrekk i utmarka i dag. Det er at man bygger stadig mer, og at dette skjer på bekostning av andre samfunnsinteresser. Flere rapporter viser at forvaltningen av areal skjer på en lite bærekraftig måte, forteller Nikolai Kristoffersen Winge ved Universitetet i Oslo.
Så er spørsmålet: Hvordan kan dagens lover sikre at utbygging skjer ut fra helhetlige vurderinger?
Fragmentert lovgivning
- Samlet klarer vi ikke å ivareta de verdier og hensyn Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealforvaltning, sier Winge.
- Lovgivningen er fragmentert med en kompleks kompetansefordeling på tvers av sektorer og mellom forskjellige beslutningsnivåer i forvaltningen. I tillegg er rettsreglene vage og sterkt skjønnspregede.
- Dette innebærer at utmarksområdene våre forvaltes av forskjellige organer som har hver sine hensyn og interesser som skal ivaretas. Beslutninger truffet av ett organ vil ofte berøre eller gripe inn i andre organers interesser. Dette skaper grobunn for konflikter i arealforvaltningen, sier han.
Bit for bit
Ifølge Winge kan utviklingen karakteriseres som en bit for bit-utbygging uten forankring i helhetlige planer.
Selv om et enkelt utbyggingstiltak isolert sett ikke medfører særlige skadevirkninger, kan summen av en rekke tiltak over tid gi uforutsette og uønskede virkninger.
Flere ganger rundt jorden
Vi står også overfor en epoke med omfattende planer om utbygging av kraftlinjer og vindkraftverk. Dette er tiltak som utgjør et stort konfliktpotensial med andre arealinteresser i utmarksområdene.
- Av de tusen kilometer inngrepsfri natur som har gått tapt i løpet av de siste fem årene står energitiltak alene for om lag 40 prosent, forteller forskeren.
- I dag er det totalt bygd ut mer enn 128 500 kilometer kraftlinjer i det innenlandske forsyningsnettet i Norge. Dersom man forestiller seg dette som en sammenhengende kraftlinje, vil den kunne trekkes over tre ganger rundt jordens overflate.
Abstract
The Chicago Climate Exchange (CCX) and the Carbon Disclosure Project (CDP) are two private voluntary initiatives aimed at reducing carbon emissions and improving carbon management by firms. I sample power plants from firms participating in each of these programs, and match these to plants belonging to non-participating firms, to control for differences between participating and non-participating plants. Using a difference-in-differences model to control for unobservable differences between participants and non-participants, and to control for the trajectory of emissions prior to program participation, I find that the CCX is associated with a decrease in total carbon dioxide emissions for participating plants when non-publicly traded firms are included in the sample. Effects are produced largely by decreases in output. CCX participation is associated with increases in carbon dioxide intensity. The CDP is not associated with a decrease of carbon dioxide emissions or electricity generation, and program participation is associated with an increase in carbon dioxide intensity. I explore these results within the context of voluntary environmental programs to address carbon emissions.
White Paper No. 55: Yale Versus NorwayEvery investor knows about Yale University and the extraordinary success of its endowment portfolio under the guidance of the redoubtable David Swensen. Indeed, many families have tried to emulate Yale’s approach to asset management, for obvious reasons. Yet, those families – and even most institutional investors who have tried to copy Yale – have failed. The reasons for these failures are many, but these are the main stumbling blocks: few investors have the huge asset base Yale boasts (about $20 billion); almost no one was as early into venture and buyouts investing as Yale; it’s a rare investor who can match the talent and dedication of Yale’s in-house investment staff or investment committee. But the main reason for the failures is far simpler: if you want Yale’s results, you need David Swensen to manage your assets.
By contrast, almost no one has heard of the Norway Government Pension Fund (NGPF). But here are a couple of facts about the NGPF. First, it’s now the largest sovereign wealth fund in the world - $580 billion at mid-2011. Compare this to the largest US pension fund, CalPERS, which has about $230 billion. Second, its investment track record is quite good, and Edwin Truman recently awarded the NGPF top position on his “scorecard,” ahead of 53 other sovereign wealth funds from 37 countries.4 Finally, and most important, it’s only a modest exaggeration to say that the NGPF is the “anti-Yale” in its investment approach.We’re guessing that few of our readers have ever heard of the chief investment officer of this remarkable fund, the “David Swensen” of sovereign wealth funds. His name is Yngve Slyngstad, and he works for (are you sitting down?) a bank , specifically for the Norges Bank, Norway’s central bank based in Oslo.5 One important reason why no one has heard of Mr. Slyngstad is that Norway uses a team model,” rather than the “star” model embodied by David Swensen. This suggests that to th extent the Norway Model may be of interest to family investors, it ought to be a lot easier to imitate than the Yale Model.
Illsinte turister stoppet ferge
En gruppe på 50 asiatiske turister stilte seg på fergelemmen og hindret turistfergen i Flåm å gå fra land søndag.
Turistene fikk ikke komme om bord selv om de hadde bestilt billett ett år i forveien, skriver Sogn Avis. Stemningen ble amper, og mannskapet begynte å krangle med de langveisfarende.
Pensjonisten Harald Sjursen så hva som skjedde. Han sier til bt.no at turistene til slutt ble så kalde at de ga opp. Da hadde de holdt igjen fergen i en time.
Fjord 1 beklager
Fjord 1 frakter 170.000 kunder mellom Flåm og Gudvangen i 2012, men selskapet forklarer at de ikke hadde ventet så mye folk akkurat denne dagen.
- Vi hadde en samlet forhåndsbestiling på 105 turister. Fergen har en kapasitet på 190 med den aktuelle bemanningen, men det dukket opp flere enn vanlig uanmeldt, sier kommersiell direktør Hallgeir Kleppe i Fjord 1.
- Men hvorfor måtte de som hadde bestilt billett stå igjen?
- Der må vi legge oss flat. Da folk gikk om bord, gjorde vi ikke en god nok jobb med å skille dem som hadde forhåndsbestilt og ikke. Hvis du har bestilt, skal du prioriteres, sier Kleppe.
Les resten av artikkelen her.
En elefant kom marsjerende, bortover edderkoppens fine spinn. Syntes at veien var så interessant, at han ville ha med seg en annen elefant!
To elefanter kom marsjerende, bortover edderkoppens fine spinn. Syntes at veien var så interessant, at de ville ha med seg en tredje elefant!
Tre elefanter…
Fire elefanter osv...
Her setter bare tålmodigheten (hos de voksne) grenser for hvor lang sangen blir :)
Summary
Electric vehicles (EVs) coupled with low-carbon electricity sources offer the potential for reducing greenhouse gas emissions and exposure to tailpipe emissions from personal transportation. In considering these benefits, it is important to address concerns of problem-shifting. In addition, while many studies have focused on the use phase in comparing transportation options, vehicle production is also significant when comparing conventional and EVs. We develop and provide a transparent life cycle inventory of conventional and electric vehicles and apply our inventory to assess conventional and EVs over a range of impact categories. We find that EVs powered by the present European electricity mix offer a 10% to 24% decrease in global warming potential (GWP) relative to conventional diesel or gasoline vehicles assuming lifetimes of 150,000 km. However, EVs exhibit the potential for significant increases in human toxicity, freshwater eco-toxicity, freshwater eutrophication, and metal depletion impacts, largely emanating from the vehicle supply chain. Results are sensitive to assumptions regarding electricity source, use phase energy consumption, vehicle lifetime, and battery replacement schedules. Because production impacts are more significant for EVs than conventional vehicles, assuming a vehicle lifetime of 200,000 km exaggerates the GWP benefits of EVs to 27% to 29% relative to gasoline vehicles or 17% to 20% relative to diesel. An assumption of 100,000 km decreases the benefit of EVs to 9% to 14% with respect to gasoline vehicles and results in impacts indistinguishable from those of a diesel vehicle. Improving the environmental profile of EVs requires engagement around reducing vehicle production supply chain impacts and promoting clean electricity sources in decision making regarding electricity infrastructure.
