Cruiseturisme er kontroversielt, både i Norge og andre land. Cruiseskip forurenser vann og luft, og det viser seg at cruisepassasjerer ofte legger ned lite penger i lokaløkonomien når de går i land.
Verdens Gang hadde for et par dager siden to reportasjer med kritisk vinkling på cruiseturisme: "Venezia kan komme til å kvitte seg med cruiseskip" (her) og "Reiseguru: slike turister bør Norge ikke ha" (her).
Det er ikke tvil om at de negative miljøeffektene forbundet med cruiseskip sjeldent er priset inn i turene som selges av cruiseselskapene, og at dette derfor er nok et klassisk eksempel på negative eksternaliteter og markedssvikt i miljøsammenheng.
En mulig løsning er å skattlegge cruiseskipene for adgang til turistattraksjoner (som norske fjorder). Denne skatten, eller miljøavgiften, vil delvis bli lempet over på cruiseturistene i form av høyere priser, noe som vil redusere antall cruiseferier som blir etterspurt. Om dette vil medføre merkbar reduksjon i antall cruiseskip som besøker en bestemt destinasjon (og dermed reduksjon i miljøeffektene) er usikkert.
Her kan det hende at et kvantumsfokusert instrument er bedre enn et prisbasert virkemiddel (se Weitzman innlegget). For eksempel kunne man sette maksimumsgrenser eller ”kvoter” for hvor mange cruiseskip tillates til forskjellige destinasjoner innen en bestemt tidsperiode. Disse kvotene kunne deretter bli auksjonert bort til cruiseselskapene som "overførbare inngangsbilletter" etter høyeste betalingsvillighetsprinsippet.*
Denne løsningen ville da både redusere miljøskadene og kunne gi viktige inntekter til lokalsamfunnene. Pengene fra kvoteauksjonene kan brukes direkte til velferdsproduksjon i vertsdestinasjonen eller, alternativt, videreinvesteres for å skape flere aktiviteter og attraksjoner som gjør at cruiseturistene (og andre besøkende) legger ned mer penger i lokaløkonomien.
*I tilfellet norske fjorder, ville det være nødvendig med samkoordinasjon mellom staten og de forskjellige fjordkommunene om hensiktsmessig fordeling av en "totalkvote" over alle destinasjoner.
Verdens Gang hadde for et par dager siden to reportasjer med kritisk vinkling på cruiseturisme: "Venezia kan komme til å kvitte seg med cruiseskip" (her) og "Reiseguru: slike turister bør Norge ikke ha" (her).
Det er ikke tvil om at de negative miljøeffektene forbundet med cruiseskip sjeldent er priset inn i turene som selges av cruiseselskapene, og at dette derfor er nok et klassisk eksempel på negative eksternaliteter og markedssvikt i miljøsammenheng.
En mulig løsning er å skattlegge cruiseskipene for adgang til turistattraksjoner (som norske fjorder). Denne skatten, eller miljøavgiften, vil delvis bli lempet over på cruiseturistene i form av høyere priser, noe som vil redusere antall cruiseferier som blir etterspurt. Om dette vil medføre merkbar reduksjon i antall cruiseskip som besøker en bestemt destinasjon (og dermed reduksjon i miljøeffektene) er usikkert.
Her kan det hende at et kvantumsfokusert instrument er bedre enn et prisbasert virkemiddel (se Weitzman innlegget). For eksempel kunne man sette maksimumsgrenser eller ”kvoter” for hvor mange cruiseskip tillates til forskjellige destinasjoner innen en bestemt tidsperiode. Disse kvotene kunne deretter bli auksjonert bort til cruiseselskapene som "overførbare inngangsbilletter" etter høyeste betalingsvillighetsprinsippet.*
Denne løsningen ville da både redusere miljøskadene og kunne gi viktige inntekter til lokalsamfunnene. Pengene fra kvoteauksjonene kan brukes direkte til velferdsproduksjon i vertsdestinasjonen eller, alternativt, videreinvesteres for å skape flere aktiviteter og attraksjoner som gjør at cruiseturistene (og andre besøkende) legger ned mer penger i lokaløkonomien.
*I tilfellet norske fjorder, ville det være nødvendig med samkoordinasjon mellom staten og de forskjellige fjordkommunene om hensiktsmessig fordeling av en "totalkvote" over alle destinasjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar