Tidligere i dag skrev jeg at KrF nå foreslår 7 tiltak for å redusere nasjonale utslipp av klimagasser. I følge KrF og Jørgen Randers vil de foreslåtte tiltakene koste 10,5 milliarder kroner per år. Hvor fornuftig er denne ressursbruken?
Effektiv ressursbruk tilsier at vi bør søke å få mest mulig utslippsreduksjoner igjen for ressursene vi setter inn i klimapolitikken. To mulige strategier peker seg ut.
Den første går ut på at vi bestemmer oss for hvor store utslippsreduksjoner vi ønsker å oppnå og deretter retter virkemidler inn mot å oppnå disse reduksjonene på billigst mulig måte. Dette kan skje ved at alle utslippere, uavhengig av hvilken sektor i økonomien de hører til, må betale samme avgift per tonn CO2 de slipper ut til atmosfæren. Ved å prise utslippene vil forurenser veie kostnaden ved å slippe ut CO2 (avgiften) opp mot kostnaden ved å rense utslippene. De med rensekostnader lavere enn avgiften på utslipp vil da finne det lønnsomt å rense utslippene. Samtidig minimerer vi samfunnskostnaden ved å oppnå den fastsatte utslippsbegrensningen.
En annen strategi er at vi bestemmer oss for hvor mye penger vi ønsker å bruke i klimapolitikken. Neste oppgave blir så å finne de tiltakene som gjør at vi får høyest mulig utslippsreduksjoner igjen for den pengesummen vi har bestemt oss for å bruke. Skal vi få dette til forutsetter det at vi starter med å gjennomføre de billigste tiltakene først.
Lite tyder på at tiltakene og virkemidlene som foreslås av KrF er forenelig med effektiv bruk av ressursene. Foruten at den foreslåtte politikken er kostbar, kan det også reises tvil ved om utslippskuttene vil kunne godskrives det globale klimaregnskapet. Spesielt gjelder dette tiltak som er rettet inn mot utslipp i sektorer som allerede er omfattet av kvoteplikt (petroleumssektoren). Problemet her er at ekstra tiltak bare vil bidra til å flytte utslippene til andre land og dermed ikke medføre reelle utslippsreduksjoner. Hvor mye er vi villig til å betale for å flytte utslippene til andre land?
Manglende forståelse for kostnadseffektivitet og virkningen av kvotesystemet og andre virkemidler er gjennomgående i nærmest alle partiers klimapolitikk. Konsekvensen er at vi får en tilfeldig og lite målrettet klimapolitikk som betyr sløsing med samfunnets knappe ressurser. Slik sløsing kan kanskje gi kortsiktige politiske gevinster, men tjener desverre ikke klimaet. Dette er bekymringsfullt.
Effektiv ressursbruk tilsier at vi bør søke å få mest mulig utslippsreduksjoner igjen for ressursene vi setter inn i klimapolitikken. To mulige strategier peker seg ut.
Den første går ut på at vi bestemmer oss for hvor store utslippsreduksjoner vi ønsker å oppnå og deretter retter virkemidler inn mot å oppnå disse reduksjonene på billigst mulig måte. Dette kan skje ved at alle utslippere, uavhengig av hvilken sektor i økonomien de hører til, må betale samme avgift per tonn CO2 de slipper ut til atmosfæren. Ved å prise utslippene vil forurenser veie kostnaden ved å slippe ut CO2 (avgiften) opp mot kostnaden ved å rense utslippene. De med rensekostnader lavere enn avgiften på utslipp vil da finne det lønnsomt å rense utslippene. Samtidig minimerer vi samfunnskostnaden ved å oppnå den fastsatte utslippsbegrensningen.
En annen strategi er at vi bestemmer oss for hvor mye penger vi ønsker å bruke i klimapolitikken. Neste oppgave blir så å finne de tiltakene som gjør at vi får høyest mulig utslippsreduksjoner igjen for den pengesummen vi har bestemt oss for å bruke. Skal vi få dette til forutsetter det at vi starter med å gjennomføre de billigste tiltakene først.
Lite tyder på at tiltakene og virkemidlene som foreslås av KrF er forenelig med effektiv bruk av ressursene. Foruten at den foreslåtte politikken er kostbar, kan det også reises tvil ved om utslippskuttene vil kunne godskrives det globale klimaregnskapet. Spesielt gjelder dette tiltak som er rettet inn mot utslipp i sektorer som allerede er omfattet av kvoteplikt (petroleumssektoren). Problemet her er at ekstra tiltak bare vil bidra til å flytte utslippene til andre land og dermed ikke medføre reelle utslippsreduksjoner. Hvor mye er vi villig til å betale for å flytte utslippene til andre land?
Manglende forståelse for kostnadseffektivitet og virkningen av kvotesystemet og andre virkemidler er gjennomgående i nærmest alle partiers klimapolitikk. Konsekvensen er at vi får en tilfeldig og lite målrettet klimapolitikk som betyr sløsing med samfunnets knappe ressurser. Slik sløsing kan kanskje gi kortsiktige politiske gevinster, men tjener desverre ikke klimaet. Dette er bekymringsfullt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar