STENGTE LAKSEELVER

Nationen skriver torsdag denne uken at myndighetene har besluttet å stenge 124 av landets over 400 lakseelver for fiske kommende sesong.  Direktoratet for Naturforvaltning begrunner stengingen med at det er for lite innsig av gytende villaks og at fisket er for dårlig organisert.

Antallet lakseelver som stenges for fiske i Norge har økt de siste årene. I 2010  var 117 elver stengt, mens det i 2011 ikke var anledning til å fiske i 120 av landets elver. Direktoratet for Naturforvaltning og interesseorganisasjonen Norske Lakseelver, som organiserer elveeierne, peker på lakselus og rømt oppdrettslaks som årsaker til at villaksbestandene er under press.

Det er grunn til å tro at mange faktorer spiller inn på utviklingen i villaksbestanden. Forskere og interessegrupper fra ulike hold er uenige i hvorvidt, eller hvor sterkt, oppdrettsnæringen kan lastes for den negative utviklingen. Men villaksens skjebne er en sak som opptar mange og vi kan håpe at grundige analyser etterhvert vil bringe på det rene hva som er årsaken til at denne arten ser ut til å være i tilbakegang. Finner man årsakene til dette vil det også være grunnlag for å sette inn effektive tiltak som kan bidra til å snu den negative utviklingen og sikre levedyktige villaksbestander også for fremtidige generasjoner. Fordi villaksen tilsynelatende representerer en betydelig verdi for samfunnet er opprettholdelse av levedyktige bestander viktig.

De med næringsinteresser i elvefiske har estimert at stengingen av 124 elver det kommende året vil føre til et økonomisk tap i størrelsesorden 250-300 millioner kroner. Hvorvidt dette tallet stemmer har jeg ingen forutsetninger for å si noe om. Det som er sikkert er imidlertid at markedsverdien som villaksen representerer for elveeierne bare utgjør en del av den samlede samfunnsøkonomiske verdien av villaksen. For i tillegg til det estimerte produsentoverskuddet, representerer villaksen og villaksfisket et konsumentoverskudd som ikke kommer til uttrykk i noe marked. 

Laksens popularitet som sportsfisk og det faktum at mange reiser langt og lenge for å stå ved elvebredder i timer og dager i håp om å få en laks på kroken viser at denne arten representerer bruksverdier, som altså ikke utrykkes i markedet. Men laksen kan også representere ikke-markedsverdier som ikke kommer til utrykk gjennom observasjoner av noen form for bruk. Slike ikke-bruksverdier kan for eksempel relateres til folks verdisetting av det å vite at laksen forvaltes på en god måte og at fremtidge generasjoner vil få muligheten til å oppleve denne arten. Skal slike bruks og ikke-bruksverdier tallfestes må metoder for verdsetting av ikke-markedsgoder tas i bruk.

Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det ett viktig poeng at også ikke-markedsverdiene vil falle bort  når elver stenges for fiske. Den samlede samfunnsøkonomiske kostnaden forbundet med at det står dårlig til med villaksbestandene kan derfor være langt høyere enn det estimatene som foreligger av tapt produsentoverskudd skulle tilsi.