OPPDRAG ENERGI - OPPDRAG EFFEKTIVITETSPOLITI

NHO holdt i går sin årlige konferanse som denne gangen var gitt tittelen ”Oppdrag Energi”.

Vi har løftet frem en næring som er særdeles viktig for Norge, men som også er viktig for verden oppsummerte administrerende direktør for NHO Kristin Skogen Lund da konferansen ble avsluttet, i følge konferansens nettside.

Her er det mye interessant for de som er opptatt av samfunnsøkonomiske aspekter av norsk energi-, miljø-, og klimapolitikk. Noen av det som en kan lese mer om har de følgende overskriftene: Lær av tidligere generasjoner, Smarte nett, Fra kjernekraft til fornybar energi, Gjør ting når vi kan, ikke når vi må, Stolt av norsk energihistorie, og Verdifulle hoder.

Utvilsomt er det at diskusjonene mellom medlemmer av den norske makteliten vil fortsette i media de neste dagene. LO - ved Roar Flåthen - var preemptivt ute allerede på konferansedagen i DNs papirutgave med kritikk av NHOs visjon om å gjøre Norge til Europas (grønne) batteri.

For oss økonomer er det bare å spenne på seg analyseredskapene og forsøke så godt som mulig å frembringe en objektiv forståelse av de samfunnsøkonomiske implikasjonene av utspillene som følger dette posisjoneringspillet mellom diverse interessegrupper i den norske økonomien.

Vær oppmerksom på skjulte motiver og utilsiktede konsekvenser!  Oppdrag effektivitetspolitiet! 

KLIMAKVOTEHANDEL

Som oppfølger til Petters innlegg i går, og som foranledning til kveldens NRK program om kvotehandel, her er en visualisering og kritikk av kvotesystemer. 

Som miljøøkonom er jeg uenig med mye av denne  kritikken, men det som går på "clean development mechanism (CDM)" er definitivt problematisk. 

Petter har tidligere foreslått at kanskje klimaskatter er en bedre løsning. Dette er en diskusjon som går for fullt i USA for øyeblikket, hvor slike skatter blir ansett om en mulig måte å redusere budsjettsunderskudd på. 

Følg denne linken for en god faglig oppdatering.

TIRSDAGSREPRISE: ZERO & TRANSNOVA

Som oppfølger til Petters innlegg om ZERO fra i går (Business as Usual, 29.10.2012), her er reproduksjon av et av mine tidligere ZERO innlegg, Zero & Transnova (18.05.2012):

Ideen om å spesialisere seg på bekymring for klimaendringer og i særdeleshet norske klimautslipp - har virkelig vist seg å være god forretning for ZERO siden oppstarten av stiftelsen i 2002. 

I følge nylig publiserte regnskapstall for 2011 har stiftelsen hatt enda et fenomenalt år med vekst i inntektene. Som grafen nedenfor viser steg driftsinntektene med over fire millioner fra 20,7 millioner til 24,9 millioner kroner mellom 2010 og 2011. Siden 2003 har den gjennomsnittelige årlige vekstraten i inntekter vært på ufattelige 45 prosent. [Se hele ZERO regnskapet her.]

Hvor kommer så disse inntektene fra? Jo, de er hovedsaklig generert gjennom diverse samarbeidsforhold mellom ZERO og såkalte støttespillere, både fra privat og offentlig sektor. På hjemmesiden sin lister stiftelsen selv opp sine støttespillere samt forklarer hvilke prinsipper som ligger til grunn for aksept av økonomiske bidrag.

Som forklart MILJØØKONOMENE i personlig brev fra Daglig Leder i ZERO, Einar Håndlykken, - i respons til en rekke kritiske innlegg skrevet om stiftelsen her på bloggen - kommer ca 5 prosent av inntektene (i overkant av 1 million kroner) i form av direkte statsstøtte, mens ca 17 prosent av inntektene (i overkant av 4 millioner kroner) er prosjektstøtte fra forskjellige offentlige instanser.

Blant annet har ZERO de siste årene mottatt en rekke fem- og sekssifrede beløper fra TRANSNOVA. Jeg har tidligere rettet søkelyset mot det statlige organet TRANSNOVA som har som diffust formål å fremme ”bærekraftig mobilitet” herunder ”klimaeffektiv transport”.

I gårsdagens papirutgave av VG (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) kom det frem at ZEROs avdelingsleder innefor transport, Gøril Andreassen, har sittet på i TRANSNOVAs såkalte fagråd i perioden hvor disse tildelingene har kommet. Historien som VG forteller føyer seg inn i rekken av nylige saker om tvilsom og korrupsjonsaktig forvaltning av offentlige midler.

Det som er spesielt interessant, og potensielt graverende, i denne saken - men som ikke kom frem i VG artikkelen - er at ZERO en årrekke jobbet målrettet for at dette statlige organet skulle opprettes. Etter at TRANSNOVA ble en realitet viser det seg at ZERO har mottatt flere millioner kroner (totalt 8.6 i følge VG artikkelen) i prosjektstøtte fra disse. Og det stopper ikke med det. ZERO har videre gått offensivt ut på banen og fremmet forslag om at TRANSNOVAs årlige budsjettramme skal økes fra dagens ca 75 millioner kroner til hele 2 milliarder kroner per år. Dette kan leses i ZEROs såkalte ”innspill til statsbudsjettet 2012”.

I lys av den informasjonen som nå har kommet frem i media om forholdet mellom ZERO og TRANSNOVA skulle det vært veldig interessant å fått vite mer om de spesifikke pengesøknadene som ZERO har sendt inn til TRANSNOVA de siste 3-4 årene.

Hvor mange av ZERO sine søknader har blitt avslått? Hvilke av TRANSNOVAs programområder ble tilsøkt? Hvilke konkurrerende prosjekter ble avslått de gangene ZERO fikk innvilgninger? Hvordan argumenterte ZERO på forhånd at prosjektene deres skulle bidra til utslippsreduksjoner og hvordan er prosjektene blitt dokumentert (av ZERO) og evaluert (av TRANSNOVA) i ettertid, med hensyn til dette?

Disse spørsmålene er det den norske pressen (og Stortinget) som må ta ansvar for å grave videre i. Det som er sikkert er at de som sitter med makten i dag, og deler ut penger både til ZERO og TRANSNOVA, har liten motivasjon for å grave dypere i dette. [Som ytterligere eksempler på tette bånd mellom pengene og makten: Unni Berge gikk nettopp direkte fra stilling som nestleder og politisk ansvarlig i ZERO til å bli politisk rådgiver for den nye utviklingsministeren Heikki Holmås. Mens TRANSNOVA ansatte kjører elbiler i ZERO rallyet som de har bevilget penger til.]

Uansett utfallet av eventuelle videre etterforskninger, er det min klare mening at ingen flere offentlige kroner bør bevilges til ZERO, hverken direkte eller indirekte. ZERO er en egeninteressemaksimerende organisasjon som får betydelige inntekter fra å fremme innenlandske klimatiltak og en energipolitikk som vil påføre det norske samfunnet store merkostnader. Disse merkostnadene representerer midler som sårt er tiltrengt til andre og langt bedre offentlige formål. I tillegg er mange av klimatiltakene som ZERO forfekter dokumentert impotente i forhold til å redusere de globale utslippene.

Grovest av alt er allikevel at den politikken ZERO lobbyerer for vil medføre store ubøtelige skader på vår unike og verdifulle norske natur arv.

Etter et raskt besøk på Tranovas prosjektliste kan det se ut som om ZERO har fått flere bevilgninger siden VG reportasjen (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) om den kritiske evalueringsrapporten fra Nivi Analyse/Urbannet Analyse.

Blant annet har organisasjonen fått 60 000 kroner for å utføre et miljøstudie kalt ”virkemidler for å bygge hydrogenstasjoner” og 1 950 000 kroner i ”tilleggsfinansiering av prosjektet Next Move” for kjøp av fire hydrogenbiler som skal brukes av Skedsmo kommune, Akershus Energi og Rådet for Drammensregionen.

BUSINESS AS USUAL?

TIRSDAGSREPRISE: UFORTJENTE PENGEGAVER

Her er et innlegg som flere burde ta seg tiden til å lese:

KRAFTSUBSIDIER (Petter Gudding, 17.09.2012)

Norske politikere gjentar til stadighet at de har ambisjoner om å få til reduksjoner i klimagassutslippene og mer utbygging av fornybar energi i Norge. Det viktigste virkemiddelet som er innført i klimapolitikken og som vil bidra til å oppnå begge disse målsetningene er CO2-prising gjennom deltakelse i EUs kvotesystem. Men når effektene av den vedtatte klimapolitikken gjør seg gjeldende i realøkonomien er det tydelig at andre politiske målsetninger enn klima- og miljø blir viktigere. Et bevis på dette er den nylig vedtatte støtteordningen til industrien, hvor industribedrifter skal kompenseres for de høyere kraftprisene som følger av CO2 prisingen. Subsidiebeløpet er fastsatt til 0,5 milliarder kroner per år. Vedtaket er opplagt en gavepakke for de som har tilhold i industrisamfunn på Vestlandet. Men for felleskapet og miljøet er subsidieordningen ikke gode nyheter.

Les resten her.

HAVGUL TILKARRINGSVIRKSOMHET

Dagen før det mye omtalte NRK Brennpunkt programmet som satte et kritisk søkelys på den norske megasubsidieringen av vindkraft og småskala vannkraft, fikk Kalle Hesstvedt publisert et preemtivt motinnlegg (forsøk på forhåndsdiskreditereing av programmets samfunnsøkonomiske analyser) i Dagens Næringsliv (Et Rent Alternativ, DN – papirutgave, 25.09.2012). I innlegget trippel-titulerer Hesstvedt seg som partner/ingeniør (BSc), ansvarlig for informasjon og samfunnskontakt i selskapet Havgul Clean Energy as.

Her er konklusjonen til Hesstvedt: Men den kanskje viktigste effekten av at vindkraft gjøres tilgjengelig på markedet er likevel dette: Når det bygges ut vindkraft, smakraft, eller andre fornybare energikilder, kan politikerne vedta å redusere eller fjerne andre mer forurensende kraftkilder. De vet at de kan forplikte seg til å redusere sine utslipp fra fossile kraftkilder. De kan komme til klimaforhandlingene og føle seg som klimaets Arnold Schwarzenegger. De kan være akkurat så ambisiøse som klimaforskere hjemme ønsker, og miljøorganisasjonene krever av dem i møter og avisartikler. Fordi de har et alternativ til kullkraft eller gasskraft. Det betyr at politikerne faktisk kan vedta store reduksjoner i utslipp av CO2. Det er viktig. Nå haster det.

Innlegget skinner av tilsynelatende ekte bekymring for verdens klimaproblemer og vårt nasjonalmoralske ansvar for å bidra til å unngå klimaundergang: ”Det er viktig. Nå haster det.”

Som kynisk samfunnsøkonom har jeg en alternativ hypotese for Havgul Clean Energy’s dypfølte klimabekymring:

Kilde: proff.no

TAKK NRK BRENNPUNKT!

Se sannheten om den norske fornybar energi satsingen her: 

ET SLAG I LUFTEN?

Svaret som blir gitt uten fnugg av av vitenskapelig tvil er et utvetydig "JA!" 

Etter denne dokumentaren kan ikke innføringen av grønne sertifikater og resulterende rasering av norsk natur kalles annet enn en gigantisk utøvelse av samfunnsøkonomisk kriminalitet.

Spørsmålene nå blir følgende: Vil de skyldige bli stilt til ansvar? Vil det nå oppstå politiske reversingsprosesser? Vil galskapen endelig opphøre?

TAKETH GIVETH AWAY NOW...WTF????

Hva i all verden er dette? Hvordan kan samfunnsøkonomen Stoltenberg gå god for dette? Fersk policy-nyhet fra regjeringen.no:

Pressemelding, 11.09.2012

Nr.: 113/12

CO2-kompensasjonsordning for industrien

Regjeringen vil etablere en CO2 kompensasjonsordning for industrien. Formålet er å hindre at norsk industri flytter sin virksomhet til land med en mindre aktiv klimapolitikk. – Vi vil legge til rette for en god utvikling for norsk industri. Derfor vil vi benytte handlingsrommet for slike ordninger, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Karbonlekkasje betyr at utslipp av klimagasser flyttes til andre land i stedet for å kuttes. Det er både dårlig klimapolitikk og dårlig næringspolitikk. CO2-kompensasjonsordningen skal motvirke en slik utvikling. Den nye ordningen skal forvaltes av Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif).

– Norsk industri ligger langt fremme på lave utslipp og energieffektivitet. Vi må sikre at industrien kan utvikle seg i en miljøvennlig retning uten at strenge miljøkrav medfører flytting av utslipp og karbonlekkasje. En god CO2-kompensasjonordning i en overgangsfase vil bidra til dette, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell.

Etableringen av kvotesystemet i EU i 2005 har gitt økte kraftpriser i Norge. Det har skjedd som følge av at kraftprodusentene velter deler av sine kvotekostnader over i kraftprisen. Dermed har også norsk vannkraft et CO2-påslag til tross for at kraften er utslippsfri. Dette har bidratt til å svekke industriens konkurranseevne sammenlignet med virksomheter i land uten slik klimaregulering.

– Ordningen vil lette byrdene for den kraftintensive industrien og sørge for at god klimapolitikk kombineres med god industripolitikk. Den vil også bidra til å styrke bredden i industrien, sier nærings- og handelsminister Trond Giske.

EU har vedtatt retningslinjer for statsstøtte som åpner for CO2-kompensasjon. Formålet er å oppnå større globale utslippsreduksjoner ved å hindre karbonlekkasje fra industrien i Europa til land med mindre stram klimapolitikk. Norge er tidlig ute når det gjelder å utforme en nasjonal CO2-kompensasjonsordning. [Les resten her.]

F##$%*#S%!!!! Jeg orker ikke en gang foreta en enkel samfunnsøkonomisk vurdering av/refleksjon over denne politikk nyheten. Det er bare til å bli  totalt deprimert av. Tilkarringsvirksomhetene har overtalt  makteliten at dette er politisk  lønnsomt. Hva kan man egentlig gjøre da?

Les treffende VG kommentar her. Og fra Dagens Næringsliv her.

FERIEBLOGG: INGENIØRENES KLIMATILKARRING

Fra relativt nylig artikkel i Teknisk Ukeblad (Sivilingeniørene krever klimahandling, 13.06.2012):

Et flertall av teknologer, realister og naturvitere mener at Norge må gå foran og kutte mer klikmautslipp på hjemmebane, viser en undersøkelse Tekna har gjort blant sine medlemmer.

Hele 65,5 prosent av respondentene er ”svært enig” eller ”enig” i at Norges troverdighet i internasjonal klimapolitikk avhenger at av Norge går foran med omstilling til et lavutslippssamfunn på hjemmebane.

Videre støtter over halvparten, 56,7 prosent, målet om at Norge skal ta to tredeler av sine klimagassutslipp på hjemmebane. Bare 28,2 prosent er uenige i dette.

Teknas president Marianne Harg er ikke overrasket.

Dessverre har ikke sivilingeniørene kompetanse til å vurdere om dette er god politikk eller ikke. Ingeniører kan fortelle oss om hva som er ”teknisk mulig”, altså hva som ligger i samfunnets valgsett. Men det behøves samfunnsøkonomiske analyser for å vurdere hva som er optimalt (”best”) fra et helhetlig samfunnsperspektiv.

Litt senere i artikkelen kan vi øyne hva som ligger bak teknologenes holdninger:

Liker utfordringer – Det er enklere å kjøpe utslippskutt ute, men våre medlemmer vil heller ha utfordringen med å løse problemet her på hjemmebane. Det gir arbeidsplasser, interessante forskningsoppgaver og tilfredsstillelsen ved å bruke deres kunnskap, sier Harg.

Ah-ha! Sivilingeniørene er ute og fremmer sine egeninteresser! Med andre ord, de driver med det som samfunnsøkonomer kaller klassisk  rent-seeking, eller tilkarringsvirksomhet som vi liker å kalle det her hos MILJØØKONOMENE.

Med underskudd av sivilingeniører og fantastiske arbeidsmarkedskår, har ikke teknologene det godt nok som det er i Norge? Hvorfor trenger de å tilkarre seg mer? Vennligst la noe av petrolieumskaken bli igjen til oss andre!*

*TEKNA: Vær så snill og hold kjeft! Slutt å fremme det som er samfunnsøkonomisk ulønnsome, kostnadsinneffektive, naturødeleggende, særegne norske klimatiltak.

ZERO & STATNETT

INNLEGGET KOMMER PÅ MILJØØKONOMENE SNART!

ZERO & TRANSNOVA

Ideen om å spesialisere seg på bekymring for klimaendringer og i særdeleshet norske klimautslipp - har virkelig vist seg å være god forretning for ZERO siden oppstarten av stiftelsen i 2002.

I følge nylig publiserte regnskapstall for 2011 har stiftelsen hatt enda et fenomenalt år med vekst i inntektene. Som grafen nedenfor viser steg driftsinntektene med over fire millioner fra 20,7 millioner til 24,9 millioner kroner mellom 2010 og 2011. Siden 2003 har den gjennomsnittelige årlige vekstraten i inntekter vært på ufattelige 45 prosent. [Se hele ZERO regnskapet her.] 

Hvor kommer så disse inntektene fra? Jo, de er hovedsaklig generert gjennom diverse samarbeidsforhold mellom ZERO og såkalte støttespillere, både fra privat og offentlig sektor. På hjemmesiden sin lister stiftelsen selv opp sine støttespillere samt forklarer hvilke prinsipper som ligger til grunn for aksept av økonomiske bidrag.

Som forklart MILJØØKONOMENE i personlig brev fra Daglig Leder i ZERO, Einar Håndlykken, - i respons til en rekke kritiske innlegg skrevet om stiftelsen her på bloggen -  kommer ca 5 prosent av inntektene (i overkant av 1 million kroner) i form av direkte statsstøtte, mens ca 17 prosent av inntektene (i overkant av 4 millioner kroner) er prosjektstøtte fra  forskjellige offentlige instanser.

Blant annet har ZERO de siste årene mottatt en rekke fem- og sekssifrede beløper fra TRANSNOVA. Jeg har tidligere rettet søkelyset mot det statlige organet TRANSNOVA som har som diffust formål å fremme ”bærekraftig mobilitet” herunder ”klimaeffektiv transport”.

I gårsdagens papirutgave av VG (Miljøtoppen sitter på begge sider av bordet, 17.05.2012) kom det frem at ZEROs avdelingsleder innefor transport, Gøril Andreassen, har sittet på i TRANSNOVAs såkalte fagråd i perioden hvor disse tildelingene har kommet. Historien som VG forteller føyer seg inn i rekken av nylige saker om tvilsom og korrupsjonsaktig forvaltning av offentlige midler.

Det som er spesielt interessant, og potensielt graverende, i denne saken - men som ikke kom frem i VG artikkelen - er at ZERO en årrekke jobbet målrettet for at dette statlige organet skulle opprettes. Etter at TRANSNOVA ble en realitet viser det seg at ZERO har mottatt flere millioner kroner (totalt 8.6 i følge VG artikkelen) i prosjektstøtte fra disse. Og det stopper ikke med det. ZERO har videre gått offensivt ut på banen og fremmet forslag om at TRANSNOVAs årlige budsjettramme skal økes fra dagens ca 75 millioner kroner til hele 2 milliarder kroner per år. Dette kan leses i ZEROs såkalte ”innspill til statsbudsjettet 2012”.

I lys av den informasjonen som nå har kommet frem i media om forholdet mellom ZERO og TRANSNOVA skulle det vært veldig interessant å fått vite mer om de spesifikke pengesøknadene som ZERO har sendt inn til TRANSNOVA de siste 3-4 årene.

Hvor mange av ZERO sine søknader har blitt avslått? Hvilke av TRANSNOVAs programområder ble tilsøkt? Hvilke konkurrerende prosjekter ble avslått de gangene ZERO fikk innvilgninger? Hvordan argumenterte ZERO på forhånd at prosjektene deres skulle bidra til utslippsreduksjoner og hvordan er prosjektene blitt dokumentert (av ZERO) og evaluert (av TRANSNOVA) i ettertid, med hensyn til dette?

Disse spørsmålene er det den norske pressen (og Stortinget) som må ta ansvar for å grave videre i. Det som er sikkert er at de som sitter med makten i dag, og deler ut penger både til ZERO og TRANSNOVA, har liten motivasjon for å grave dypere i dette. [Som ytterligere eksempler på tette bånd mellom pengene og makten: Unni Berge gikk nettopp direkte fra stilling som nestleder og politisk ansvarlig i ZERO til å bli politisk rådgiver for den nye utviklingsministeren Heikki Holmås. Mens TRANSNOVA ansatte kjører elbiler i ZERO rallyet som de har bevilget penger til.]

Uansett utfallet av eventuelle videre etterforskninger, er det min klare mening at ingen flere offentlige kroner bør bevilges til ZERO, hverken direkte eller indirekte. ZERO er en egeninteressemaksimerende organisasjon som får betydelige inntekter fra å fremme innenlandske klimatiltak og en energipolitikk som vil påføre det norske samfunnet store merkostnader. Disse merkostnadene representerer midler som sårt er tiltrengt til andre og langt bedre offentlige formål. I tillegg er mange av klimatiltakene som ZERO forfekter dokumentert impotente i forhold til å redusere de globale utslippene.

Grovest av alt er allikevel at den politikken ZERO lobbyerer for vil medføre store ubøtelige skader på vår unike og verdifulle norske natur arv.

KLIMAPROFITTØRER ELLER IGNORANTER?

Medblogger Petter Gudding publiserte i går en velskrevet og tankevekkende kronikk om adferden og motivene til norske miljøstiftelser i papirutgaven av Klassekampen (Klimatiltak mot sin hensikt, 23.04.12). Her er første og siste avsnitt:

Med økende oppmerksomhet på å gjennomføre nasjonale tiltak for å motvirke det globale klimaproblemet settes det klassiske miljøvernet i Norge på stadig nye prøver. Foruten påtrykk fra politisk hold om gjennomføring av store utslippskutt i Norge, er sentrale miljøstiftelser pådrivere for at norsk natur skal ofres for utbygging av fornybar energi og overføringslinjer. For dem som kjenner detaljene i de mange analysene av klimapolitikken som foreligger, er dette uforståelig. Innføring av såkalt «grønne sertifikater» og andre støtteordninger til utbygging av fornybar energi, aksept av EUs fornybardirektiv, forslag om elektrifisering av oljeinstallasjoner og ambisjoner om lik strømpris til alle innbyggere i Norge er alle eksempler på politikk som vil kreve nye energiutbygginger som vil forårsake betydelige inngrep i norsk natur. Samtidig peker alle seriøse analyser på at disse tiltakene og virkemidlene, som altså er dominerende i norsk klima og energipolitikk, er både kostbare og uten påviselig virkning for klimaet. Likevel står altså deler av miljøbevegelsen på barrikadene for å få gjennomslag for denne politikken.
…
Engasjerte miljøvernere er en slags garanti for at miljøspørsmål blir løftet opp på den politiske agendaen. I de tilfeller hvor miljøstiftelsene taler for tiltak og politikk som etterrettelige analyser har avdekket vil virke mot sin hensikt, kan vi imidlertid bare være sikre på at engasjementet deres fører til at miljøproblemene vil forsterkes. Som alle andre som har en rolle i det offentlige rom, er miljøstiftelsene avhengig av tillit i befolkningen for å kunne få gjennomslag for sine argumenter. På lang sikt vil et miljøengasjement basert på feilaktige forutsetninger derfor kunne bety at miljøvernet står i fare for å miste oppslutning. Dette er neppe et heldig utfall.

Dessverre publiserer ikke Klassekampen sine debattinnlegg og kronikker i avisens nettutgave. Men det er beundringsverdig at denne avisen er villig Til å fremme diskusjon om hensiktmessigheten til klimamotivert energipolitikk som utvilsomt kommer på bekostning av norsk natur.

Spesielt er det paradoksalt at dette skjer på samme dag som Dagens Næringsliv gir venstresidens nye miljøvernminister, Bård Vegard Soljhjell, spalteplass på avisens prestisjetunge side tre til personlig trosbekjennelse for det høyst tvilsomme dualitetsargumentet i favør ensidige norske klimatiltak: ”Norge som veiviser” & ”Norge som first-mover”.

Lesere av MILJØØKONOMENE er hermed oppfordret til å få tak i hele kronikken til Petter fra papirutgaven av gårsdagens Klassekampen!

GJESTEBLOGG: FREMTIDIGE OLJEPRISER*

DON'T CALL ME STUPID!

Craig A. Bond

Associate Professor

Department of Agricultural and Resource Economics

Colorado State University

English Tags: nonrenewable resources, finance, oil, rent-seeking

In the New York Times on April 10 former Congressman from Massachusetts Joseph P. Kennedy II (D) essentially advocates for the elimination of the futures market in oil (or “speculation”, as he terms it). I say “essentially” because he wants to ban “pure” speculators…those that don’t take physical delivery of oil. Why? Apparently because speculation has caused oil prices to “become disconnected from the costs of extraction.”

So what determines the price of oil? In class this week, we learned that the physical constraint on the extraction of non-renewable resources causes a divergence between the marginal benefit and marginal cost of extraction, known as marginal rent, which must rise at the rate of discount in order to be intertemporally efficient. Even if marginal costs were constant, the slope of the demand curve would determine how quickly prices would ultimately rise But in any case, so long as there is real economic scarcity, the price of oil will be greater than marginal costs.

Of course, since we don’t know future prices with certainty, any individual or firm looking to extract must forecast the future and behave accordingly. How might these agents forecast future prices? Any number of ways: Flip a coin, draw random numbers, assume last period’s price, etc. But of course, better decisions can be made with better information.

Where might we get that information? Well what we really need is an unbiased expectation of the future price of the actual asset. Wherefrom might this be found? Why, a futures market of course!

Not all futures markets function perfectly, but in many cases, they provide excellent, market-disciplined information on future prices, especially in global commodity markets with many players. So, in essence, the former Congressman seems to want to restrict information and at the very least distort, and at most ban, the futures market in order to regulate the oil market. Perhaps he really is that ignorant of the role of price signals in the economy. Or perhaps he thinks the voters are?

*Professor Craig Bond is an up-and-coming resource economist from the United States, currently visiting the University of Stavanger Business School for the main purpose of teaching natural resource economics to the master students in the course MØA350: Environmental and Resource Economics. His academic webpage can be accessed here.

ÅRETS PÅSKEKRIM: OPPDRAG EFFEKTIVITETSPOLITI

VG inviterte nylig hele det norske folk til å være med på å gjennomgå bevilgninger fra regjeringsdepartementene:

Sammen vet vi mer

Vi inviterer deg til å skape journalistikk sammen med oss.

Digitale medier endrer journalistikken. Før var vi i stor grad prisgitt kunnskapen til den enkelte journalist i VG, nå kan vi ta i bruk lesernes samlede intelligens og kompetanse for å granske tildelingen av penger til norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

Organisasjonsarbeid og idealistisk virksomhet står sterkt blant nordmenn. Derfor er tilskuddsordningene og mulighetene til finansiering mange. Men praktiseres de rettferdig? Har organisasjoner eller stiftelser som arbeider innen samme felt den samme muligheten til å få økonomisk støtte?

Etter at Audun Lysbakken måtte gå av fordi han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor en nær venn av ham jobbet, har det dukket opp flere lignende saker. Utenriksminister Jonas Gahr Støres bevilgning til en stiftelse ledet av sin venn Felix Tschudi, statsråd Tora Aaslands bevilgning til Kvinneuniversitetet og kunnskapsminister Kristin Halvorsens millionbevilgning til Pøbelprosjektet.

Vi har også søkt om og fått innsyn i enda flere tildelinger fra departementene. Antallet dokumenter er så stort at vi ikke har mulighet til å gjøre denne jobben alene. Derfor ber vi deg om hjelp.

På VG Nett har vi lagt ut en komplett oversikt over de tildelingene som er gitt fra de ulike departementene. Vet du om noen av disse har vært irregulære, håper vi at du deler din kunnskap med oss. Tidligere har VG skapt store journalistiske suksesser sammen med leserne.

 Les hele invitasjonen her.

Dette er et initiativ som MILJØØKONOMENE støtter helt og fullt. Spesielt oppfordrer vi våre lesere til å se nærmere på bevilgninger i departementer som er direkte relatert til bloggen vår, først og fremst miljø- og utviklingsdepartementet, olje- og energidepartementet, landbruks- og matdepartementet, og samferdselsdepartementet.

Det går også an å søke etter bestemte saker eller bestemte organisasjoner i VG søkemotoren. Men husk at mye av bevilgningene over statsbudsjettet ikke går direkte til organisasjoner på denne måten. Milliarder blir også kanalisert gjennom diverse statlige organisasjoner (som vi ga et eksempel på for en tid tilbake). Midler allokert gjennom disse organisasjonene er ikke med i VGs database så vidt vi har forstått.

GOD PÅSKE ETTERFORSKNING!

NORSK INDUSTRI

Leder for interesseorganisasjonen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, fremstiller i et innlegg i DN lørdag 03.03 forslaget til Zero og Hydro om opprettelse av et klimafond nærmest som en gave fra industrien til myndighetene. Et klimafond vil være den eneste måten klimaforliket kan oppnås på uten en nedleggelse av industri i Norge, hevder han.

Lier-Hansen har nok rett i at mye industri vil legges ned dersom konvensjonelle økonomiske virkemidler velges for å oppnå målsetningene i klimaforliket. Dermed blir det også klart at et klimafond, heller enn å være en gave til myndighetene fra industrien, vil være en gave til industribedriftene betalt av felleskapet.

Dersom myndighetene bestemmer seg for at målsetningene i klimaforliket skal stå ved lag bør de sørge for å implementere virkemidler som oppnår disse målsetningene med minst mulig bruk av ressurser. Det kan innebære at industri må legges ned. Hvis det er billigst er dette også den mest effektive måten å oppnå myndighetenes selvpålagte utslippsmålsetninger på.

Det beste vil imidlertid være om myndighetene går tilbake på målsetningene i klimaforliket om at store utslippsreduksjoner skal foretas innenlands. Det er nå blitt klart for alle at det innenlandske utslippsmålet ikke er hensiktsmessig klimapolitikk.

Men trolig vil en tilsidesettelse av målsetningene om innenlandske utslippsreduksjoner heller ikke tilfredstille interessene til Norsk Industri. For noen av de 2200 medlemsbedriftene i Norsk Industri vil sikkert kunne tjene gode penger på å levere varer og tjenester som trengs for å oppnå innenlandske utslippsmål. Disse bedriftene vil derfor tape inntjeningsmuligheter hvis målet om utslippskutt i Norge legges vekk.

I mandatet for Norsk Industris Klima- og Energipolitiske utvalg står følgdende:

"Utvalget skal arbeide for en miljøeffektiv
klima- og energipolitikk som ivaretar industriens markedsmuligheter og
konkurranseevne og det skal følge opp den aktuelle klima- og energipolitiske
agenda nasjonalt og internasjonalt".

"Utvalget skal søke å forene medlemmenes ulike

interesser på en god måte i utformingen av Norsk Industris posisjoner for

utforming og gjennomføring av klima- og energipolitikk".

Industrien vil trolig ha i både pose og sekk. Hvordan kan dette være forenelig med god samfunnsøkonomi og effektiv klima- og miljøpolitikk?

TILKARRINGSVIRKSOMHETENE

For andre gang i løpet av de siste par ukene får Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg og Zero-leder Einar Håndlykken så hatten passer i DNs-leder. (se Gorms tidligere blogg om saken her)

Bakgrunnen for kritikken er kronikken "Norge må gå foran i klimapolitikken" som de to klimakameratene fikk på trykk i VG for en tid tilbake. Her etterlyser Brandtzæg og Håndlykken opprettelse av et fond som skal benyttes til å finansiere klimatiltak i den konkurranseutsatte delen av industrien. Forslaget er at fondet skal finansieres av inntektene som genereres av CO2-avgiften som oljeselskapene betaler for sine utslipp.

De to påstår at gulrot er bedre enn pisk dersom utslippene i konkurranseutsatt industri skal reduseres. Bakgrunnen for dette er at pålegg om høyere avgifter i konkurranseutsatt sektor vil medføre utflagging av industrien noe som igjen leder til at utslippene flyttes til andre land.

Men som DNs-leder påpeker er dette akkurat det samme som vil skje dersom konkurranseutsatt sektor får penger over et klimafond for å redusere sine utslipp ut over hva prisene på utslippsrettigheter i EU-markedet skulle tilsi. Gulroten, eller overføringene til industrien fra det foreslåtte klimafondet, er derfor utelukkende til gunst for fastlandsindustrien og vil ikke bidra til å redusere de globale utslippene av klimagasser.

At Zero, med leder Håndlykken i spissen, løper kraftindustriens ærend i jakt på statlige subsidier til utbygging av mer fornybar energi er ikke ukjent. Sett bort fra at Hydro trolig allerede nyter godt av gunstige kraftprisavtaler, er meg bekjent ikke dette selskapet først og fremst kjent for å være en tilkarringsvirksomhet. Gjennom sin allianse med Zero og publisering av den omtalte kronikken har selskapet selv bidratt til å skape inntrykk av at slik tilkarringsvirksomhet er en del av forretningsideen til bedriften.

Tilkarringsvirksomhet (bedre kjent som rent-seeking) innebærer enkelt sagt at økonomiske aktører forsøker å vri offentlige reguleringer til sin fordel. I mer klare ordelag; tilkarringsvirksomehetene forsøker å få et sugerør ned i statskassen. Slik virksomhet har vært og er utbredt i mange land som har realisert ressursrenten fra utvinning av ikke-fornybare naturressurser. Når urimelig høye andeler av verdiene i statskassen havner i hendene på noen få private aktører sitter felleskapet igjen som den store taperen. Så lenge det finnes midler å karre til seg vil vi stå ovenfor problemet med at noen vil forsøke å tilegne seg en urimelig stor del av våre felles verdier. Det eneste som kan forhindre at slik virksomhet blir et stort problem er bevisste myndigheter som ikke lar seg målbinde av lobbyistene.

Mens Hydro sjefen og Zero-lederen legger til grunn at andre sektorer skal reguleres med pisk (dvs avgifter) og dermed tvinges til å betale for sine utslipp, er de altså av den oppfatning at felleskapet skal ta kostnadene med å redusere klimaulempene som Hydro og andre industribedrifter i konkurranseutsatt sektor påfører samfunnet.

Hydro og andre industribedrifter tjener penger på å forurense klimaet. At felleskapet skal betale for å rette opp skaden som Hydro og andre industribedrifter påfører klimaet gir ingen mening. Prinsippet om at forurenser skal betale bør derfor også her være gjeldende. Selv om kronikken til Brandtzæg og Håndlykken peker på reelle problemer forbundet med å oppfylle klimaforlikets ambisjoner om store klimakutt hjemme, er forslaget om klimafond både uhensiktsmessig og frekt.