Norske politikere gjentar til stadighet at de har ambisjoner om å få til reduksjoner i klimagassutslippene og mer utbygging av fornybar energi i Norge. Det viktigste virkemiddelet som er innført i klimapolitikken og som vil bidra til å oppnå begge disse målsetningene er CO2-prising gjennom deltakelse i EUs kvotesystem. Men når effektene av den vedtatte klimapolitikken gjør seg gjeldende i realøkonomien er det tydelig at andre politiske målsetninger enn klima- og miljø blir viktigere. Et bevis på dette er den nylig vedtatte støtteordningen til industrien, hvor industribedrifter skal kompenseres for de høyere kraftprisene som følger av CO2 prisingen. Subsidiebeløpet er fastsatt til 0,5 milliarder kroner per år. Vedtaket er opplagt en gavepakke for de som har tilhold i industrisamfunn på Vestlandet. Men for felleskapet og miljøet er subsidieordningen ikke gode nyheter.
Gjennom det Europeiske kvotesystemet, som Norge er en del av, er det satt en begrensing på klimagassutslippene i Europa. Gjennom handel med utslippskvoter innenfor dette kvotesystemet oppstår en markedspris på utslipp av CO2. Siden mye av energiproduksjonen i Europa er basert på fossile kilder som kull og gass, veltes denne CO2-prisen over i kraftprisen. Også prisen på norsk vannkraft blir høyere som følge av CO2-prisingen. Dette skyldes at det norske kraftmarkedet er integrert med det europeiske markedet. Prisen på kraft i Europa og Norge vil derfor konvergere. Prising av CO2 og tilhørende høyere pris på kraft i Norge bidrar både til å redusere utslippene av klimagasser og til å gjøre energi fra fornybare energikilder mer konkurransedyktige. Altså er CO2-prising gjennom EUs kvotemarked et effektivt virkemiddel for å oppnå politikernes målsetning om klimagassreduksjoner og utbygging av mer fornybar energi.
For politikerne er det imidlertid en kattepine at høyere kraftpriser i Norge svekker lønnsomheten for den kraftkrevende industrien i landet. Politikerne hevder at de høyere kraftprisene i Norge er «utilsiktede effekter» av kvotesystemet og at industrien derfor må få subsidier som bidrar til å skjerme denne sektoren fra nedleggelser. Nedleggelser av industri i Norge vil bare føre til at industrien flytter til land med mindre strenge krav til klima- og miljø, hevder politikerne. I en artikkel i DN 12.september viser imidlertid Annegrete Bruvoll i Vista Analyse til analyser som peker på at frykten for såkalt karbonlekkasje er sterkt overdrevet.
Subsidiert kraft til industrien er derfor både dårlig samfunnsøkonomi og dårlig miljøpolitikk. Når industrien får subsidiert kraft vil det bidra til å øke kraftbruken i denne sektoren. Høyere etterspørsel etter kraft bidrar til å øke presset i kraftmarkedet. Resultatet er at prisene på kraft presses ytterligere opp. Regningen for moroa skal betales av den vanlige forbrukeren. Dette skjer gjennom to kanaler: for det første gjennom at forbrukeren må betale høyere strømpris; for det andre gjennom at skattene må økes for å finansiere subsidiene til industrien.
Miljøregnskapet forbundet med subsidiene er heller ikke hyggelig lesning. For det første er det altså mye som tyder på at karbonlekkasje er et mindre problem enn industriinteressene hevder. Subsidier til kraftbruk og dertil økt kraftetterspørsel betyr derimot at det blir økt press for utbygging av mer energiproduksjon. Ny kraftprosuksjon forder at naturområder må bygges ned med vindmøller, at flere bekkeløp og fosser legges i rør og at vi får flere konflikter knyttet til utbygging av nye overføringslinjer i naturlandskapet. Er det hensiktsmessig å betale denne kostnaden for å forhindre at industribedrifter som ikke kan produsere lønnsomt skal slippe å legge ned?
Klimapolitikk har konsekvenser. En konsekvens av prising av CO2-utslipp er at kraftprisene vil øke. Denne effekten er ikke utilsiktet, slik politikerne hevder. Høyere kraftpriser er en nødvendighet, dersom klimagassutslippene skal ned og sammensetningen av energibærerne skal endres i en mer "grønn" retning. I en fremtid med strengere klimapolitikk vil kraftprisene trolig stige ytterligere. Det betyr at det på sikt må enda høyere subsidier til for å opprettholde industrisamfunnene. Kanskje er det på tide å innse at noen industribedrifter ikke har livets rett. I så fall vil samfunnet unngå betydelige kostnader og en rekke unødvendige miljøinngrep. I tillegg kan omstillingsprosesser i økonomien, og som uansett vil tvinge seg på i fremtiden, kunne settes i gang allerede nå.
.
