Innføring av såkalt grønne sertifikater og øvrige støtteordninger til produksjon av ulønnsom fornybar energi vil medføre en formålsløs nedbygging av norsk natur. Naturødeleggelse som opplagt er uten nytte fremstår som hellig når reduksjoner i klimagassutslipp brukes som alibi. For eksempel er vindmølleutbyggingene på Jæren og i Rogaland forøvrig ikke gjenstand for særlig høylytte protester.
Regjeringen fører en raus politikk ovenfor kraftselskapene. Ved å tvinge forbrukeren til å betale mer for strøm produsert fra ny fornybar energi eller ved direkte bevilgninger av skattebetalernes penger i støtte til fornybarutbygging, overføres store verdier fra den norske befolkningen og over til kraftprodusentene. En vesentlig begrunnelse for denne ekspansive fornybarpolitikken er å redusere nasjonale utslipp av klimagasser. Slike reduksjoner skal for eksempel skje ved at gasskraftforsyningen på oljeinstallasjoner i Nordsjøen erstattes med strøm fra den nye fornybare elkraftproduksjonen.
Selv om debatten har pågått i flere år har ingen enda kunnet dokumentere at den storstilte satsingen på fornybar energi og elektrifisering av oljeplattformer vil ha noen utslippsreduserende klimaeffekt. Det som derimot er sikkert, er at utbyggingene koster mer enn de gir i nytte. Og dette er klart allerede før miljøulempene som følger av utbygging av nye kraftverk og overføringslinjer i det hele tatt er tatt i betraktning i lønnsomhetsanalysene. Like fullt møter slike prosjekter nokså moderat motstand i befolkningen. Bare deler av miljøbevegelsen har innsett at klimaalibiet er fullt av hull og at utbyggingene i sum vil innebære en voldsom og unødvendig forringelse av nasjonens natur og miljø. Heller ikke organisasjonene som representerer forbrukeren setter foten ned. Dette til tross for at det er interessene de representerer som blir tvunget til å betale for den meningsløse miljøødeleggelsen.
Begrepet ”hvite elefanter” henspeiler til en gammel Sør-Asiatisk tradisjon, hvor den flotteste gaven en konge kunne gi til sine undersåtter var en spesiell hvit elefant. Den hvite elefanten var ansett som hellig og hadde en høy status i samfunnet, men kunne ikke brukes til noen form for nyttig arbeid. Siden den som ble skjenket en hvit elefant i gave fra kongen ikke kunne bruke den til noe nyttig, men like fullt måtte sørge for dens livsopphold, var gaven i realiteten en byrde for mottakeren. Men den hvite elefantens høye status i samfunnet gjorde at ingen våget å protestere eller takke nei til gaven. Dermed ble mottakeren sittende med byrden inntil elefanten døde.
I dag benyttes utrykket hvit elefant gjerne som en analogi for å beskrive offentlig initierte prosjekter hvor ulempene overgår nytten. Parallellen til den norske energipolitikken er derfor klar. Alle fornybarutbygginger eller andre prosjekter som har klimagassreduksjoner som alibi virker å være hellige. Resultatet er at få eller ingen protesterer når myndighetene tvinger fram utbygginger i naturen hvor fordelene ikke står i rimelig forhold til ulempene.
Å fostre hvite elefanter i energipolitikken vil altså bli kostbart for Norge. Utbygginger av hundrevis av vindkraftverk og småkraftverk står foreløpig på vent over hele landet, men vil fortløpende bli iverksatt etter hvert som støtteprogrammene blir effektive. Foruten at kraftverkene i seg selv er arealkrevende, utløser slike utbygginger behov for nye linjetraseer som også går på bekostning av naturen. Alt dette uten at noen kan dokumentere at klimagassutslippene vil reduseres.
Rogaland har allerede fått sitt første store vindkraftverk som ruver over Høg-Jæren. Flere vil trolig komme, både der og i resten av landet. Kostnaden med å holde liv i de hvite elefantene betaler du og jeg, både i form av en forhøyet strømregning og gjennom unødvendige inngrep i naturen.
