KARBONFANGST 2

Via miljøtemasiden til forskning.no:

Kan gjøre CO2-fangst billigere:

Høyt energiforbruk gjør dagens metoder for å fange CO2 altfor dyre. Norske forskere er på sporet av materialer som ikke trenger så mye energi.

Den mest modne teknologien for å fange CO2 er å bruke en vannløsning av aminer, kjemiske forbindelser som kan avledes av ammoniakk.

Nå seiler materialer laget av metaller og organiske stoffer opp som et gunstig alternativ. Når eksosgassen fra kull- eller gasskraftverk strømmer gjennom materialene, blir CO2-en liggende igjen.

– Vi har klart å finne et materiale som fanger opp CO2 mer effektivt enn andre, sier Jasmina Hafizovic Cavka fra Sintef.

Spleiser metall med organiske materialer

Forskerne utvikler såkalte MOF-materialer (Metal-Organic Frameworks). Dette er faste og porøse metallorganiske materialer som har evnen til å binde CO2 fra eksosgassen og slippe det løs igjen for transport til et lagringssted.

Mange varianter av en materialgruppe som kalles CPO-27 ble langtidstestet for å se hvilket som egnet seg best. Materialene som ble testet, hadde samme struktur, men forskjellige metallioner.

Det er diss metallionene som får CO2 til å feste seg ved hjelp av det som på fagspråket heter adsorpsjon., en prosess der en gass bindes til overflaten av et fast stoff eller væske.

Og vinneren ble…

Etter tre års forskning og testing kunne forskerne slå fast at CPO-27-Ni er det mest stabile materialet, og dermed har størst potensial til å bli brukt til CO2-fangst.

...

 Les resten av artikkelen her.

KARBONFANGST 1

Fra EIAs januar rapport:

CCS is a necessity for a world hooked on fossil fuels

IEA lists 2013 priorities to re-energise deployment of carbon capture and storage

1 January 2013:

Despite all the attention given to renewable energy, fossil fuels still produce about four-fifths of the energy consumed worldwide. And there is only one way to burn fossil fuels without adding more CO₂ to the atmosphere: carbon capture and storage (CCS). But high cost and simultaneous lack of incentive policies are delaying deployment of CCS, leading the International Energy Agency to renew its calls for action in 2013 and beyond on this critical element to limiting climate change.

Fossil fuels met 81% of total energy demand as of 2009, as well as 85% of the increase in global energy demand in the past ten years. Such use of oil, coal and gas is irreconcilable with limiting CO2 emissions enough to keep average global temperature rise to only 2 degrees. In the ambitious IEA 2-degree scenario, or 2DS, fossil fuel use is reduced by 20% in 2050 from current levels but would still provide 45% of the world’s primary energy demand. But much of the emissions from that remaining use of fossil fuels must be captured and stored. The recently launched World Energy Outlook 2012 also shows that without significant deployment of CCS, more than two-thirds of current proven fossil-fuel reserves cannot be commercialised in a 2-degree world before 2050.

“For the IEA, carbon capture and storage is not a substitute, but a necessary addition to other low-carbon energy technologies and energy efficiency improvements,” Juho Lipponen, head of the IEA Carbon Capture and Storage Technology Unit, recently told the 11^th International Conference on Greenhouse Gas Control Technologies in Kyoto, Japan. He added, “Fossil-fuel CCS is particularly important in a world that currently shows absolutely no sign of scaling down its fossil fuel consumption.”

...

 Les resten av artikkelen her.

OLJEUTVINNING I LOFOTEN: NÅ? ALDRI? KANSKJE I FREMTIDEN?

Her er et meget interessant innlegg i debatten om Lofoten oljeutvinning:

La Lofoten-oljen ligge

Dropp oljeboring i Lofoten av hensyn til norsk økonomi. Og av hensyn til fugl, fisk og vakker natur.

Diskusjonen om olje- og gassutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært intens og politisk fastlåst lenge. Området er blant Norges vakreste, det er gyteområde for store fiskebestander og hjem for mange sjøfugl. Risikoen for at det skal gå galt med oljevirksomhet i området, er liten. Men hvis det virkelig går galt, kan konsekvensene bli større enn de fleste andre steder i Norge. Det er derfor ikke overraskende at mange ønsker å verne området.

Det er heller ikke rart at norsk oljeindustri lobbet hardt for å få tilgang til disse områdene. Mellom 1997 og 2007 ble det ikke gjort noen funn av betydning på norsk sokkel, og industrien så fremtiden mørkt i møte.

Men sånn er det ikke lenger.

Så sent som onsdag meldte en gledestrålende direktør Bente Nyland i Oljedirektoratet om en oppjustering av den norske oljeformuen med 15 prosent. Da hadde direktoratet gjort en kartlegging av Barentshavet sørøst og rundt Jan Mayen. De siste par årene er det gjort to store funn på norsk sokkel, Johan Sverdrup som er veldig stort og Skrugard/Havis som er stort. I tillegg er det store åpnede områder i Barentshavet hvor det gjenstår mye leting.

Oljeinvesteringene øker i en rasende fart. Det ventes å gå fra 146 milliarder kroner i 2011 til 207 milliarder kroner i 2013, en økning på 60 milliarder kroner på to år. Til sammenligning er investeringene i offentlig forvaltning og forsvar, helse og undervisning tilsammen på rundt 90 milliarder inneværende år.

Veksten i aktiviteten i oljesektoren er så sterk at den skaper problemer for både oljeindustrien og leverandørene. De sømfarer markedet etter kvalifisert personell. De byr opp lønningene og bidrar til at det norske lønnsnivået vokser mye raskere enn i land vi konkurrerer med. Det skaper store problemer for andre konkurranseutsatte næringer som sliter med fallende markeder og tøffere konkurranse internasjonal.

Tempoet er så høyt at det også skaper problemer for industrien selv. Norsk leverandørindustri tapte for et par uker siden hovedkontrakten om utbyggingen av Dagnyfeltet. Det er den femte av fem storkontrakter som har gått til utlandet de siste månedene.

Hverken norsk økonomi eller oljeindustrien trenger høyere aktivitetsnivå. Hvorfor skal vi da krangle om Lofoten nå?
...

Les resten av "På Insiden" kommentaren til DNs Sofie Mathiassen. Opplagte, men veldig bra tanker fra en meget smart dame!

GRATULERER MED DAGEN STATFJORD B!

Artikkel fra nrk.no på tirsdag 5. november:

En av Norges største pengemaskiner fyller 30

Elleve måneder etter Statfjord B sto ferdig i Nordsjøen i 1982 var den allerede inntjent. I dag har plattforma hentet ut olje i 30 år og tjent inn 412 milliarder kroner.

Statfjord B ble slept ut fra Vats sommeren 1981. Da veide den 824 000 tonn og 271 meter høy.

Synet av plattformen på vei ut til Nordsjøen var så spektakulært at Walt Disney studios kom fra USA for å filme slepet. Filmen ble brukt i Disneyworld som var under bygging.

....

Les resten av artikkelen og se Statoils jubileumsvideo her.

Tall i perspektiv: Denne såkalte pengemaskinen har klart å tjene litt over 400 milliarder kroner i løpet av 30 år. Det er under halvparten av hva norsk offentlig sektor presterer å svi av årlig over statsbudsjettet. Grunn til å være bekymret - noen som fortsatt synes vi bør stenge ned Nordsjøen?

DET NORSKE OLJEFONDET VERSUS YALE UNIVERSITY

Via hjemmesiden til investeringsrådgivingsfirmaet Greycourt, spesielt for rike familier:

White Paper No. 55: Yale Versus Norway

Every investor knows about Yale University and the extraordinary success of its endowment portfolio under the guidance of the redoubtable David Swensen. Indeed, many families have tried to emulate Yale’s approach to asset management, for obvious reasons. Yet, those families – and even most institutional investors who have tried to copy Yale – have failed. The reasons for these failures are many, but these are the main stumbling blocks: few investors have the huge asset base Yale boasts (about $20 billion); almost no one was as early into venture and buyouts investing as Yale; it’s a rare investor who can match the talent and dedication of Yale’s in-house investment staff or investment committee. But the main reason for the failures is far simpler: if you want Yale’s results, you need David Swensen to manage your assets.

By contrast, almost no one has heard of the Norway Government Pension Fund (NGPF). But here are a couple of facts about the NGPF. First, it’s now the largest sovereign wealth fund in the world - $580 billion at mid-2011. Compare this to the largest US pension fund, CalPERS, which has about $230 billion. Second, its investment track record is quite good, and Edwin Truman recently awarded the NGPF top position on his “scorecard,” ahead of 53 other sovereign wealth funds from 37 countries.4 Finally, and most important, it’s only a modest exaggeration to say that the NGPF is the “anti-Yale” in its investment approach.

We’re guessing that few of our readers have ever heard of the chief investment officer of this remarkable fund, the “David Swensen” of sovereign wealth funds. His name is Yngve Slyngstad, and he works for (are you sitting down?) a bank , specifically for the Norges Bank, Norway’s central bank based in Oslo.5 One important reason why no one has heard of Mr. Slyngstad is that Norway uses a team model,” rather than the “star” model embodied by David Swensen. This suggests that to th extent the Norway Model may be of interest to family investors, it ought to be a lot easier to imitate than the Yale Model.

Les resten av Greycourt artikkelen her. Finn ut mer David Swensen og Yale investeringsfondet her.*

*Takk for sakstips til Tarje Lode!

TIRSDAGSREPRISE: NORGE UTEN OLJE = SVERIGE?

Hvordan kan man forestille seg at Sverige hadde vært med store petroleumsressurser? Eller alternativt, hvordan ville den norske økonomien utviklet seg uten olje? Les mer om dette tankeeksperimentet i følgende innlegg: THE SWEDISH COUNTER-FACTUAL

FREMTIDSPRISER FOR BRENT BLEND OLJE

Jeg har skrevet tre petroleumstematiske innlegg i det siste (1, 2, 3). Her er en interessant, relatert graf som viser hvordan finansmarkedene vurderer fremtidige oljepriser for øyeblikket:

Kilde: DN - Energi.

TO DRILL OR NOT TO DRILL? OM Å REDDE VERDEN ET OLJEFELT OM GANGEN

Medblogger Petter skrev på mandag om et debattinnlegg i Aftenposten hvor professor Bård Harstad foreslår at Norge kan kjøpe opp (rettigheter til) mindre lønnsomme oljereserver i andre land som et nasjonalpolitisk klimatiltak.

Ideen som blir fremmet av professoren har sitt utspring i en teoretisk forskningsartikkel som nylig ble publisert i det prestisjetunge samfunnsøkonomiske tidsskriftet Journal of Political Economy med tittel Buy coal! A case for supply-side environmental policy.

En populærvitenskapelig fremstilling av Harstads forskningsresultater kan finnes i Scientific American:

New Emissions-Curbing Strategy: Buy Coal in Ground and Lock Up Supply

A Northwestern University economist who has closely followed strategies for reducing greenhouse gas emissions worldwide has a new recommendation for frustrated climate activists: Buy coal.

In a paper published in the current Journal of Political Economy, Bård Harstad, an associate professor of managerial economics and decision sciences at Northwestern's Kellogg School of Management, argues that the most effective strategies to combat climate change do not focus on demand-side solutions such as carbon taxes or emission caps.

Rather, he argues, climate-concerned governments and nongovernmental organizations (NGOs) should pool their resources and buy up the extraction rights to coal and other fossil fuels from so-called "third countries" that choose not to participate in greenhouse gas-reducing collectives.

The study's title -- "Buy Coal! A Case for Supply-Side Environmental Policy" -- captures the radical essence of Harstad's argument, which he acknowledged will be a tough sell to governments and NGOs that have locked on "demand-side" policies. It may not warm the hearts of those who aim to curb emissions by compelling users of fossil fuels to consume less, or invest billions of dollars in carbon-capture technologies.

But unlike diplomatic efforts thus far, he says, it will have a well-defined and immediate impact:

"By letting coalition countries buy extraction rights in third countries -- and preserve rather than exploit the fuel deposits -- climate coalitions can circumvent the traditional problems of a demand-side policy," said Harstad, who earned a Ph.D. from Stockholm University in Sweden and is a native of Norway.

In a telephone and email interview from Norway, Harstad said he knows of no specific cases in which such approaches are being used by governments or NGOs. But, he noted, "there is already a market for extraction rights, and countries all over the world are already selling or leasing the right to extract their fields to international companies.

"My paper suggests that a climate coalition could benefit vastly by being active in the very same market," he added.

Les resten av Scientific American artikkelen her.

Et  spørsmål som det kunne vært interessant å stille professor Harstad er om han har regnet ut hvor mye dette tiltaket vil koste per enhet med utslippsreduksjon?  Hvordan sammenlikner kostnaden seg med kjøp og kast av utslippskvoter fra det europeiske kvotemarkedet? Hvor plasserer dette tiltaket seg på klimakurgrafen?

Dessverre er jeg er redd for at Harstads ide, - slik den nå har blitt presentert i det norske offentlige rom - vil kunne bli en katalysator for flere farlige tankerekker om samfunnsøkonomisk kostbare ”ut-og-redde-verden prosjekter” fra ymse norske klimafanatikere og klimaprofittører.

La oss håpe jeg tar feil.

"DRILL, BABY, DRILL" ELLER "PUMP SOM FAEN!"

I sin klassiske artikkel ”The Economics of Exhaustable Resource” fra 1931 demonstrerte Harold Hotelling at prisen (eller mer presist, nettoprisen, definert som pris minus marginalkostnad) for ikke-fornybare ressurser langs en optimal utvinningsbane skal stige med rate lik samfunnets diskonteringsrate.

Kjent som Hotellings Rule tilsier dette at realprisen på en ikke-fornybare ressurs, som for eksempel petroleum, skal stige over tid - eksponentielt i følge den enkleste versjonen av Hotellings modell - ettersom ressursen blir knappere og knappere.

Men som denne grafen viser, kan man vanskelig si at realprisen på olje har steget særlig i det hele tatt over de siste 150 årene, muligens med unntak av om man bare ser på de siste tjuve årene med data.

Dette kan skyldes flere faktorer som oppdagelse av nye forekomster, teknologisk fremgang, skjulte kostnader forbundet med oljeproduksjon som ikke har blitt internalisert i prisutviklingen, og mer generelt, at utvinningen ikke har fulgt optimal bane.

På toppen av dette kom nylig professor Jørgen Randers ved BI med følgende dystre spådom for oljeriket Norge: Om 40 år er halvparten av energiselskapenes bokførte reserver av kull, olje og gass fortsatt ubrukt. Men de har liten verdi. [Oljen blir verdiløs, Dagens Næringsliv papirutgave, 20.09.2012].

Professor Randers baserer prediksjonen sin på to utviklingstrender: 1) Verdens befolkningsvekst og samlede etterspørsel vil bremse opp, og 2) klimapolitikk assosiert med det såkalte togradersmålet vil medføre at fossil brensel blir erstattet med fornybare energikilder som sol, vind, vann, og biobrensel.

Dersom Randers prediksjon skulle medføre riktighet (noe jeg sterkt betviler), vil det være stor sannsynlighet for at den fremtidige oljeprisbanen ikke er oppadstigende som predikert av Hotellings analyse – den kan tvert i mot bli fallende...

Bunnlinje og policyimplikasjon for maksimering av samfunnsvelferden i oljenasjonen Norge: Drill, baby, drill! Pump som faen!

THE SWEDISH COUNTER-FACTUAL (PART 1)*

Prior to 1970, Norway's GDP per capita had been lagging that of Sweden for many decades. In fact, the ratio of GDP per capita for Norway to GDP per capita for Sweden was about the same in 1970 as it had been in 1905 (the year that Norway gained its independence from Sweden), roughly 75% (see, for example, this report from Statistics Norway).

Since then, the macro economy of Norway has grown at a significantly higher rate than the economies of the other Nordic countries, including that of Sweden, both in nominal and real terms and regardless of whether differences in purchasing power are adjusted for or not.

The graph below plots the ratio of Norwegian to Swedish GDP per capita between 1970 and 2011. The graph is based on data extracted from the OECD database. As can be seen, GDP per capita for Norway is today about 150% that of Sweden. 

It is intriguing to consider the above graph a Swedish counter-factual scenario, as suggested by the this Statistics Norway analysis. How might the Swedish economy have evolved if the neighbor land to the west with its"black gold" had stayed under Swedish rule?

Or from Norwegian perspective, what would the economy of Norway look like today without the discovery of massive petrolium reserves in the North Sea in the late 1960's?

Many people in Norway - ordinary folks, politicians, and even some researchers - seem to be in denial about how important the oil industry has been for the rise to prominence of the Norwegian economy.

I will write more about this denial, the alternative hypotheses proposed, and implications for current Norwegian economic and environmental policies at a later point here at MILJØØKONOMENE.

*MILJØØKONOMENE is a Norwegian counterpart to the Environmental Economics blog. We mostly write in Norwegian and address environmental and resource issues particularly relevant to Norway. However, from time to time, we will post English language discussions that might be of broad relevance to people with general interests in environmental and resource economics. These can be found under the tag ("etiketter" on the lefthand side): English Blog.

FEM UTVALGTE ONS 2012 NYHETER (3)*

1. Jubel og skepsis for ONS Norway (Stavanger Aftenblad)
2. From whether to when: How increased Arctic exploration became inevitable (Stavanger Aftenblad)
3. ”We need oil sands,” declares IEA head (Stavanger Aftenblad)
4. Full strid i Statoil (Aftenposten)
5. Han vil bygge havbunnsfabrikken (Teknisk Ukeblad)

*Jeg har de siste dagene uten hell forsøkt å finne ONS 2012 nyheter i internasjonale medier, som for eksempel hos BBC og CNN. Det nærmeste jeg har har kommet er engelskspråklige artikler hos Stavanger Aftenblad (som for eksempel 2 og 3 ovenfor).

Det er en god nødvendig påminnelse om at Norge ikke er "verdens senter" og at andre land faktisk IKKE ser til oss i særlig grad med hensyn til hva vi driver med innefor energiteknologi utvikling, enten det er ikke-fornybar eller fornybar.

MILJØØKONOMENE FØLGER ONS 2012

I dag begynner årets oljemesse, som nå ønsker å omtales som "energimesse", i Stavanger.

Fra artikkel i e24.no: "Spesielt de siste fem-seks årene har vi implementert fornybarsiden i større grad, noe vi er veldig glad for å få til. Vi tror at å samle alle disse energimiljøene på en komplett energimøteplass åpner for produkter og løsninger som ikke ellers ville kommet fram, sier markeds- og informasjonssjef Jon Are Rørtveit til NTB".

  

I henhold til samme artikkel blir det mer og mer vanlig at den norske miljøbevegelsen deltar, i tillegg til folk i privat sektor og diverse politikere. Bellonas Fredrik Hauge uttalte følgende: "Vi ser det som viktig å være et korrektiv og bidra med motekspertise til norsk oljenæring. ONS har forsøkt, men ikke maktet å spille en viktig rolle for en miljøriktig energiproduksjon. Vi mener at ONS bidrar mest til å dra verden baklengs inn i framtiden. Dette er først og fremst blitt et møtested for petroholikere, sier leder Frederic Hauge. Bellona åpner allerede mandag med eget fagseminar i Vågen, ettersom de i år ikke fikk invitasjon til selve ONS. Tidligere har vi blitt invitert gratis, men ikke i år, og prisene for å ha stand der er skrudd opp så høyt at vi ikke har råd til å være med. Det gjør ikke akkurat at vi føler oss ønsket på innsiden. Blant Bellonas tolv utsendte er det ingeniører, biologer, statsvitere, økonomer og en fiskeskipper som jobber aktivt med oljenæringen, havbruksnæringen og lobbyisme for fornybar energi."

Dessverre fikk MILJØØKONOMENE heller ikke egen "gratis" stands og har derfor ikke anledning til å delta på denne internasjonale samlingen. Men vi kommer til å følge med på hva som skjer gjennom uken og rapportere interessante "funn" her på MILJØØKONOMENE.

Våre lesere er herved oppfordret til det samme. Legg gjerne igjen kommentarer her hos oss! Den offisielle hjemmeside til energimessen er ONS 2012.

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 1

Miljøtanker fra en ikke-økonom

Den norske ideologien

Leidulf Grude

Masterstudent i historie, UiO

Det spanske firmaet Torresol har utviklet et solkraftverk som kan produsere elektrisitet hele døgnet. Dette klarer Torresol nærmere bestemt ved å bruke buede metallplater til å rette solstråler mot et system av oljefylte rør. Når oljen har fått høy nok temperatur brukes energien den bærer med seg enten til å koke opp vann, som så driver en dampturbin, eller til å varme opp et salt. Ved å bruke dette saltet som et slags batteri blir det mulig for Torresol å levere elektrisitet også når solen ikke skinner.

I det ellers så miljøbevisste Norge er det imidlertid ingen som snakker om Torresols nyvinning innenfor produksjonen av fornybar energi. Etter rundt regnet førti år med utvinning av olje og gass i havet utenfor vår langstrakte kyst har inntektene fra disse naturressursene blitt den viktigste måten å tenke på her til lands.

Den norske ideologien gjør tanken på at det finnes miljøvennlige alternativer til fossile energikilder uutholdelig. Slik sett er den såkalte månelandingen på Mongstad et religiøst rituale, hvor våre politiske yppersteprester framsier profetier om hva forskerne skal få til.

Hvis testanlegget på Mongstad viser seg å holde det politikerne har lovet vil det kreve store subsidier å drive det, som vi alle må være med og betale. Det er heller ikke sikkert at karbondioksidgassen som en gang skal fanges vil holde seg i ro der den etter planen skal lagres.

Så lenge dette prosjektet gjør det mulig å innbille seg at Norge skal redde resten av verden, er det ingen som snakker om utgiftene ved det. Handlingslammelsen i resten av verden viser imidlertid at politikerne ikke er i stand til å redde oss ut av klima-krisen, fordi de tenker mer på å bli gjenvalgt enn noe annet.

Når det kommer til stykket er våre folkevalgte da heller ikke et hår bedre enn sine artsfrender i utlandet: Siden sin tiltredelse i 2005 har den sittende regjeringen latt virksomheten på norsk sokkel løpe fullstendig løpsk, for å finansiere valgløftene sine. Det ingen her på berget klarer å tenke på er at inntektsstrømmen fra Nordsjøen kommer til å tørke opp så snart miljøvennlige alternativer til olje og gass kan produseres på en kostnadseffektiv måte, fordi det da vil bli moralsk umulig å fortsette som før.

I neste innlegg vil jeg skrive mer om den merkverdige logikken i den norske og internasjonale miljøpolitikken.

ONSDAGS HUMOR: OLJE UAVHENGIGHET

The Daily Show with Jon Stewart

INTERESSANT NETTSTED 2: THE CARBON CAPTURE REPORT

Dette er et annet nettsted som jeg kom over nylig: www.carboncapturereport.org/. Det teller og kategoriserer engelskspråklig mediadekning av klima-/energirelaterte temaer (climate change, carbon capture, carbon credits, alternative energy, etc.). Her er ”about the site” beskrivelsen:

The Carbon Capture Report is a free and open service of the University of Illinois devoted to being the preeminent global resource for tracking worldwide perception and developments in Climate Change, Carbon Capture, Carbon Credits, Alternative Energy, Renewable Energy, Green Energy, Biofuels, Geothermal, Hydroelectric, Natural Gas, Nuclear, Solar, Wind, Coal, and Oil. With subscribers in more than 100 countries the Report has become the go-to resource for daily insight into the global media discourse.

Jeg vet ikke hvor legitimt og/eller nyttig dette nettstedet er. Men det har noen tilsynelatende veldig interessante statistiske rapporter. Når jeg får litt bedre tid utover sommeren skal jeg utforske nettstedet nærmere. I mellomtiden oppmuntres leserne til å finne ut mer og legge inn kommentarer hos MILJØØKONOMENE!

GJESTEBLOGG: FREMTIDIGE OLJEPRISER*

DON'T CALL ME STUPID!

Craig A. Bond

Associate Professor

Department of Agricultural and Resource Economics

Colorado State University

English Tags: nonrenewable resources, finance, oil, rent-seeking

In the New York Times on April 10 former Congressman from Massachusetts Joseph P. Kennedy II (D) essentially advocates for the elimination of the futures market in oil (or “speculation”, as he terms it). I say “essentially” because he wants to ban “pure” speculators…those that don’t take physical delivery of oil. Why? Apparently because speculation has caused oil prices to “become disconnected from the costs of extraction.”

So what determines the price of oil? In class this week, we learned that the physical constraint on the extraction of non-renewable resources causes a divergence between the marginal benefit and marginal cost of extraction, known as marginal rent, which must rise at the rate of discount in order to be intertemporally efficient. Even if marginal costs were constant, the slope of the demand curve would determine how quickly prices would ultimately rise But in any case, so long as there is real economic scarcity, the price of oil will be greater than marginal costs.

Of course, since we don’t know future prices with certainty, any individual or firm looking to extract must forecast the future and behave accordingly. How might these agents forecast future prices? Any number of ways: Flip a coin, draw random numbers, assume last period’s price, etc. But of course, better decisions can be made with better information.

Where might we get that information? Well what we really need is an unbiased expectation of the future price of the actual asset. Wherefrom might this be found? Why, a futures market of course!

Not all futures markets function perfectly, but in many cases, they provide excellent, market-disciplined information on future prices, especially in global commodity markets with many players. So, in essence, the former Congressman seems to want to restrict information and at the very least distort, and at most ban, the futures market in order to regulate the oil market. Perhaps he really is that ignorant of the role of price signals in the economy. Or perhaps he thinks the voters are?

*Professor Craig Bond is an up-and-coming resource economist from the United States, currently visiting the University of Stavanger Business School for the main purpose of teaching natural resource economics to the master students in the course MØA350: Environmental and Resource Economics. His academic webpage can be accessed here.

NATURGASS

Stavanger Aftenblad trykket sist uke en meget interessant gjestekommentar (Drivstoff til en energirevolusjon) av internasjonal journalist (CNN, Times Magazine, and Washington Post) og forfatter Fareed Zakaria:

Drivstoff til en energirevolusjon

Ingen kunne ha forutsett at oljeprisene skulle stige til de høyder de har nådd i dag.

Kommentar: Saudi-Arabias oljeminister, Ali al-Naimi, sier de er irrasjonelt høye, idet han påpeker at den globale etterspørselen er lavere enn det tilgjengelige tilbudet, og at saudiarabiske oljelagre rundt omkring i verden i det store og hele er utappet. Den "irrasjonelle" årsaken er selvfølgelig frykten for en krig med Iran. Men det ville også ha vært umulig å spå at en 47 prosent stigning i oljeprisene siden november 2010 ikke ville forårsake en større nedgang i den amerikanske økonomien. En av årsakene til at det ikke er skjedd, kan godt være oppkomsten av skifergass.

I dag er de grunnleggende fakta velkjente. Det er bare noen få år siden de fleste ekspertene advarte mot en overhengende mangel på naturgass i USA. Men takket være anstrengelsene til et lite, privat selskap, Mitchell Energy, kombinert med en horisontal boreprosedyre kalt hydraulisk "fracking", er det blitt mulig å utvinne store mengder naturgass fra skifer, som dette landet har i overflod av.

....

Naturgass-alderen vil få geopolitiske konsekvenser. Til nå har oljen blitt omsatt på et globalt marked, mens naturgassen har vært lokal. Fordi det er vanskelig å transportere gass, får land med overflod av ressurser og gode rørledninger fastsette prisen. Russland er i stand til å forlange opp til 17 dollar per tusen kubikkfot fra naboer som Ukraina og land i Europa. USA kan produsere naturgass til 2,50 dollar per tusen kubikkfot, og det har verdens beste og billigste teknologi for å gjøre gassen flytende. Flytende naturgass vil skape ett samlet globalt marked, og når langsiktige russiske kontrakter med Europa går ut, vil Moskva stå overfor et dramatisk fall i inntekter. Vi kommer til å bevege oss fra en verden hvor noen få land – Russland, Iran, Qatar, Saudi-Arabia – kontrollerer prisen og tilbudet av naturgass, til en verden hvor denne energikilden er mye mer spredt. (For øyeblikket har Iran ikke adgang til noe av den teknologi som trengs for å utnytte dets ressurser.)

Les hele kommentaren her. Kommentaren setter dommedagspessimisme som dette i perspektiv. Statistikk på verdens naturgass forekomster er gjengitt her. 

MANGELFULLE ANALYSER AV GRUVEDRIFTPLANENE

Jeg har ved gjentatte anledninger blogget om de forestående planene for etablering av nye gruver eller gjennopptatt drift i gamle gruver i Norge. Ett av områdene som er til vurdering for slik virksomhet er Engebøfjellet, som ligger ved Førdefjorden i Sogn og Fjordane fylke. Her er planen å utnytte forekomsten av mineralet rutil og dumpe avgangsmassene i et deponi på bunnen av Førdefjorden. Miljøinteressene er bekymret for at dumping av avgangsmassene i fjorden vil ha store negative konsekvenser for livet i fjorden, som forøvrig har status som nasjonal laksefjord. Jeg betviler ikke at dette prosjektet er bedriftsøkonmisk lønnsomt. Men mangel på tilstrekkelige analyser betyr at det er helt i det blå om planene om gruvedrift i Engebøfjellet er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Skal gruvedrift i Engebøfjellet være verdiskapende for samfunnet må summen av nyttevirkningene av prosjektet overgå summen av kostnadene, eller ulempene, som prosjektet medfører. Skal vi kunne gjøre oss opp en kvalifisert mening om hvorvidt det omsøkte prosjektet faktisk bidrar til verdiskaping må det derfor gjennomføres en samfunnsøkonomisk nytte- kostnadsanalyse. Første steg i en slik analyse er å identifisere alle nytte- og kostnadselementer (ulemper) som prosjektet vil medføre. Deretter verdsettes alle nytte- og kostnads elementer som har observerbare markedspriser, i kroner. Så beregnes nettonåverdien av prosjektet. Er nåverdien negativ er prosjektet ulønnsomt og bør skrinlegges. Er nåverdien positiv kan man gå til neste steg. Dette steget innebærer å veie den beregnede nettonåverdien opp mot de ikke-prissatte konsekvensene (typisk miljøkonsekvensene) som prosjektet medfører.

En slik samfunnsøkonomisk analyse er ikke gjennomført i forbindelse med konsekvensutredningen (KU) for gruvedrift på Engebøfjellet. Siden det ikke foreligger vurderinger av de prissatte konsekvensene av prosjektet finnes det heller ikke noe verdianslag som miljøulempene kan veies opp mot. På nåværende tidspunkt er det derfor umulig for en besluttningstaker å vurdere om dette prosjektet vil ha positiv eller negativ verdi for samfunnet. Av den grunn bør det heller ikke åpnes for noen gruvedrift i Engebøfjellet.

De økonomiske vurderingene som er gjennomført i KUen er komplett mangelfulle. Det nærmeste man kommer en økonomisk analyse er dette:

Kommunale inntekter
For Naustdal kommune vil et flertall av de 150 utgjøre en relativt stor andel av de sysselsatte i kommunen. Halvparten av de 150 er omtrent 7 % av den totale sysselsettingen. En enkel beregning tilsier at kommunen kan komme til å få nærmere 4 millioner i inntektsskatt dersom halvparten av de 150 bosetter seg i kommunen. For fylkeskommunen er tallet omtrent 1,5 millioner dersom vi regner med at alle bosetter seg i fylket. I tillegg kommer skatteinntektene for sysselsatte i avledede næringer.Det betales også eiendomskatt av tiltaket. Raten på denne fastsettes av kommunen. I Naustdal er denfor tiden på 6 promille av eiendommens verdi per år. Bergvesenet vurderer det slik at eiendomsskattenbør settes ut fra den verdien eiendommen kan bli solgt for.En totalvurdering i forhold til kommunal økonomi tilsier at tiltaket vil ha en stor positiv konsekvens.Overskuddet fra bedriften skattlegges med 28 % som går til staten. Hva overskuddene kommer til å bli er imidlertid uklart. I tillegg kommer en statlig inntekt fra Arbeidsgiveravgiften, som for Naustdal ligger på 10,6 %. I tillegg kommer eiendomsskatten fra de som er bosatt i kommunen. Disse inntektene er positive for staten.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet måles ikke i antall arbeidsplasser eller ut fra skatteinntekter beregnet på grunnlag av overskudd med "uklar" størrelse. Lønnsomhet vurderes ved å veie nytten av prosjektet opp mot kostnadene, inkludert de ikke prissatte miljøulempene, som prosjektet medfører. Med bruk av fraser som at tiltaket vil ha en "stor positiv konsekvens" eller at "disse inntektene er positive for staten" fremstår KUen for Engebøfjellet mer enn noe annet som et dokument som har som formål å overbevise kommunepolitikere og øvrige myndigheter om at prosjektet, tross innvendingene fra miljøinteressene, er et fornuftig prosjekt. Men basert på den informasjonen som her forelegges er det altså umulig å si noe om godheten i dette prosjektet.

Etter min mening har kritikerne av det foreslåtte gruveetablissementet gode kort på hånden. Å beslutte oppstart av gruvedrift i Engebøfjellet basert på foreliggende analyser er ganske enkelt utilrådelig.

OLJEPRISER

I DN innlegg tirsdag (Idiotisk Optimisme, 10.04.2012) fremmer NUPI forsker Helge Lurås en hypotese om at Norge har pumpet oljeressursene sine for fort: ”Vi har pumpet opp oljen i hui og hast og solgt den billig.”

I innlegget fremmer han, indirekte, en prediksjon om at verden nå antagelig står overfor oljetoppen (såkalt peak oil), hvor denne ressursen kommer til å bli knappere og knappere og oppleve raskt eskalerende priser: ”Olje er en begrenset, uerstattelig ressurs”. Og videre: ”Oljepriser godt over 100 dollar er ikke lenger nyheter, men den nye normaliteten” skriver han. En policy implikasjon av dette er at Norge ville være tjent med å dempe letings- og utvinningstempo i petroleumsindustrien, i påvente høyere priser og ressursrenter.

Lurås er ikke den første personen i verdenshistorien som preker om at menneskeheten er i ferd med å gå tom for olje og påfølgende energidommedag. En av fagfeltets mest berømte og viktigste miljø-/ressursøkonomer gjennom tidene, Professor Baumol, har gitt et knippe eksempler (fra USA) på slike prediksjoner i tabell 1 av denne artikkelen (lesere uten tilgang til dette tidsskriftet kan se tabellen her).

Lurås er heller ikke den første forskeren i historien som avslører at han mangler grunnleggende innsikt i forskjellen mellom fysisk ressursknapphet og samfunnsøkonomisk ressursknapphet. Ei heller er han noen original teknologisk pessimist.

Her er en graf som viser historisk trend i nominelle og reelle oljepriser. Jeg lar det være opp til den enkelte leser å tolke grafen og eventuelle pristrender for seg selv.*

*Usubtilt hint om min tolkning: Jeg er villig til å plassere ett ikke-trivielt beløp i veddemål mot Lurås og hans prediksjon, i favør av alternativprediksjonen at gjennomsnittlig oljepris målt i faste priser over tiårsperioden 1. januar 2013 til 31. desember 2022 (eller tyveårsperioden frem ti 31. desember 2032)  blir lavere enn det prisen er i dag (12.04.2012)!

GRUVEDRIFT MED AVFALL 3

Nationen skriver torsdag 29.03 at havforskere advarer mot dumping av gruveavfall i norske fjorder.

Havforskningsinstiuttet mener det vil være å sette gruvedriften i en særstilling dersom det åpnes for å tillate dumping av gruveavfall i fjordene.

Nationen skriver: "Det er et tankekors at det planlegges fjorddeponering av store mengder giftige masser samtidig som Klima og forurensningsdirektoratet (Klif) anslår at det vil koste mange milliarder kroner å rydde opp i gamle miljøsynder i fjordene, skriver forskerne Guldborg Søvik, Terje Van der Meeren, Sonnich Meier og Vidar Wennevik i Havforskningsrapporten 2012".

I følge Havforskningsinstituttet vil tillatelse til dumping av gruveavfall i fjordene innebære at det stilles lavere krav til miljøet i kystnære områder enn det som er vanlig i langt til havs i Nordsjøen. "Kjemikalier som i dag dumpes i norske fjorder ville bli rød- eller svartelistet og forbudt å slippe ut i Nordsjøen", skriver Nationen videre.

Inntrykket av at gruvedrift og tilhørende avfallshåndtering vil medføre betydelige miljøulemper blir stadig sterkere. Jeg er spent på å se hvordan konsesjonsmyndighetene vil evaluere de omsøkte gruveprosjektene.