GJESTEBLOGG: MILJØPOLITIKK - VALG 2013

Anonym

Masterstudent i MØA350*

Det nærmer seg nytt stortingsvalg. I denne posten har jeg prøvd i korte trekk å få frem de viktigste punktene til de største partiene, mtp miljøpolitikk. Forskjellene i synspunkter og prinsipper er ikke så store mellom partiene når det kommer til miljøpolitikk, men litt er det da.

Sosialistisk Venstreparti: Definerer seg selv som et miljøparti, og vil nok ha et relativt stort og sentralt fokus på miljø- og klimapolitikk i den kommende valgkampen. SV er opptatt av å løse dagens og fremtidens miljøproblemer. Naturmangfoldet skal ivaretas, ønsker at Norge er et foregangsland her. Forbruket av energi, areal og andre ressurser skal reduseres – økt satsning på kollektivtrafikk. Ønsker å bruke vitenskapelige beregninger som grunnlag for klimapolitikk.

Arbeiderpartiet: I sitt politikkprogram er AP først og fremst veldig opptatt av å trekke fram hvilke områder Norge er gode på innenfor klima, miljø og energi. I tillegg er de som SV opptatt av naturmangfoldet. Ønsker å ivareta naturen og ikke gi videre et forurenset og urettferdig samfunn til de neste generasjonene. Mer fornybar energi, reduksjon av klimagasser og teknologiutvikling blir trukket frem.

Senterpartiet: Utgangspunktet for Senterpartiets miljøpolitikk er forvaltertanken og samspillet mellom mennesket og natur. Langsiktige hensyn til naturgrunnlag overordnes mer kortsiktige hensyn. Det skal ikke skapes vekst som er større enn hva naturen kan tåle. Ønsker mer ansvar til lokalsamfunnet, skape engasjement for miljøpolitikk blant folket og at de beste løsningene dermed skapes lokalt.

Venstre: Legger vekt på miljøpolitikk i sitt partiprogram. Vil gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland. Ønsker en utslippsfri samferdselssektor med en grønnere bilpark. Ønsker frihet til å sette lokale miljøstandarder som er høyere enn de statlige miljøstandardene. De vil ha bort subsidieordninger som har naturskadelige effekter. Ønsker økt vern av naturen for å sikre det biologiske mangfoldet.

Kristelig Folkeparti: Er også opptatt av at naturen skal overlates videre til neste generasjoner i minst like god stand som da vi fikk ansvar for den. Økonomiske hensyn kan ikke gå på bekostning av økologisk, sosial og kulturell utvikling. Ønsker en reduksjon i globale klimautslipp innen 2015. Norge skal innen 2020 slippe ut mindre enn 35 millioner tonn CO2 – ekvivalenter. Utslippene skal kuttes med 30 % i forhold til 1990-nivå.

Høyre: Høyre tar utgangspunkt i forvalteransvaret i deres miljøpolitikk. Er mer optimistiske i sitt fremtidssyn, har troen på at mennesket vil løse eventuelle utfordringer på samme måte som det har blitt gjort tidligere. Setter en sammenheng mellom markedsøkonomi og miljø. Et aktivt og sterkt næringsliv som sørger for økonomisk vekst er en forutsetning for å løse miljøproblemene. Høyre ønsker å gjøre det dyrere å forurense og billigere å være miljøvennlig.

Fremskrittspartiet: Legger lite vekt på miljøpolitikk i programmet sitt. Føre-var-prinsippet, som brukes av de aller fleste andre partier, er Frp skeptisk til å bruke ukritisk. Norge bør ikke innføre særregler og særavgifter, med utgangspunkt i forurensing, for næringslivet. Er opptatt av resultater og ønsker kun å kutte utslipp hvor det gir størst effekt. Dersom det inngås klimaavtaler, skal de være globalt forankret, for å unngå svekket konkurranseevne for industrien.

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

TIRSDAGSREPRISE: HE'S BACK!

For litt under ett år siden skrev vi om Erik Solheim som akkuratt hadde blitt kastet ut av regjeringen mot sin vilje:

Som de fleste kanskje har fått med seg, fikk Erik Solheim sist fredag sparken som miljø- og utviklingsminister av den nyvalgte SV partilederen Audun Lysbakken, som uken før selv måtte gå av som minister (for likestillingsdepartementet) grunnet høyst tvilsomme håndteringer av midler fra statens pengesekk.

Mye kunne sikkert sies om politikernes spill og tilhørende bitre personkonflikter. Men vi lar det ligge. Dette er tross alt en fagblogg om miljø- og ressursøkonomi!

La oss likevel si litt om Erik Solheim som miljøminister. Han gikk kicking & screaming, med sleivspark både til eget parti og til såkalte ortodokse sosialøkonomer i regjeringen.

Men han har tross alt vært en nokså stille og hardtjobbene politiker. Han har også utvist stort engasjement og genuin interesse for det han driver med. Samtidig har han hatt evne og vilje til å lytte til andre politiske filosofier og, ikke minst, samfunnsøkonomiske og miljøøkonomiske tanker.

For eksempel, i forbindelse med artikkelen ”Vil På Telletur i Norsk Natur” (DN 20.10.2010) sa Solheim til DN at han ønsket en norsk rapport som setter søkelys på verdien av det norsk natur bidrar med i kroner og øre. Han uttalte følgende: Det viktigste er at vi begynner a se på verdien av natur i økonomiske termer....Målet er at kostnadene ved å ødelegge økosystemer blir tatt med i beregningene og beslutningene om for eksempel veiutbygginger.

Dette er vakre ord i ørene til en miljøøkonom. Spesielt klinger det flott i disse dager hvor klassisk miljøvern er tilsidesatt til fordel for symbolsk klimapolitikk. Solheim har likevel ikke fullt ut etterlevd prinsippene om at alle miljøulempene (også de som følger av klimapolitikken) må tas i betraktning i politikkutformingen. Dette er noe vi håper at den nye miljøministeren Bård Vegar Solhjell vil rette et enda sterkere fokus på.

Denne fredagsølbloggen går til Erik Solheim: Skål og farvel! Sett deg ned i godstolen og nyt en six-pack med kald pils eller en god flaske med vin etter din lange miljøpolitiske innsats. Det synes MILJØØKONOMENE at du fortjener!

Nå er han tilbake med full kraft og et hav av kritiske "refleksjoner" i boken "Politikk er å ville". Avisoverskriftene har ikke latt vente på seg: Erik Solheim skjeller ut Jagland, Erik Solheim stiller spørsmål ved Lysbakkens karakter, Solheim etterlyser visjonær Stoltenberg, «Kloakkrøret Stein Kåre Kristiansen».

TAKK NRK BRENNPUNKT!

Se sannheten om den norske fornybar energi satsingen her: 

ET SLAG I LUFTEN?

Svaret som blir gitt uten fnugg av av vitenskapelig tvil er et utvetydig "JA!" 

Etter denne dokumentaren kan ikke innføringen av grønne sertifikater og resulterende rasering av norsk natur kalles annet enn en gigantisk utøvelse av samfunnsøkonomisk kriminalitet.

Spørsmålene nå blir følgende: Vil de skyldige bli stilt til ansvar? Vil det nå oppstå politiske reversingsprosesser? Vil galskapen endelig opphøre?

TAKETH GIVETH AWAY NOW...WTF????

Hva i all verden er dette? Hvordan kan samfunnsøkonomen Stoltenberg gå god for dette? Fersk policy-nyhet fra regjeringen.no:

Pressemelding, 11.09.2012

Nr.: 113/12

CO2-kompensasjonsordning for industrien

Regjeringen vil etablere en CO2 kompensasjonsordning for industrien. Formålet er å hindre at norsk industri flytter sin virksomhet til land med en mindre aktiv klimapolitikk. – Vi vil legge til rette for en god utvikling for norsk industri. Derfor vil vi benytte handlingsrommet for slike ordninger, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Karbonlekkasje betyr at utslipp av klimagasser flyttes til andre land i stedet for å kuttes. Det er både dårlig klimapolitikk og dårlig næringspolitikk. CO2-kompensasjonsordningen skal motvirke en slik utvikling. Den nye ordningen skal forvaltes av Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif).

– Norsk industri ligger langt fremme på lave utslipp og energieffektivitet. Vi må sikre at industrien kan utvikle seg i en miljøvennlig retning uten at strenge miljøkrav medfører flytting av utslipp og karbonlekkasje. En god CO2-kompensasjonordning i en overgangsfase vil bidra til dette, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell.

Etableringen av kvotesystemet i EU i 2005 har gitt økte kraftpriser i Norge. Det har skjedd som følge av at kraftprodusentene velter deler av sine kvotekostnader over i kraftprisen. Dermed har også norsk vannkraft et CO2-påslag til tross for at kraften er utslippsfri. Dette har bidratt til å svekke industriens konkurranseevne sammenlignet med virksomheter i land uten slik klimaregulering.

– Ordningen vil lette byrdene for den kraftintensive industrien og sørge for at god klimapolitikk kombineres med god industripolitikk. Den vil også bidra til å styrke bredden i industrien, sier nærings- og handelsminister Trond Giske.

EU har vedtatt retningslinjer for statsstøtte som åpner for CO2-kompensasjon. Formålet er å oppnå større globale utslippsreduksjoner ved å hindre karbonlekkasje fra industrien i Europa til land med mindre stram klimapolitikk. Norge er tidlig ute når det gjelder å utforme en nasjonal CO2-kompensasjonsordning. [Les resten her.]

F##$%*#S%!!!! Jeg orker ikke en gang foreta en enkel samfunnsøkonomisk vurdering av/refleksjon over denne politikk nyheten. Det er bare til å bli  totalt deprimert av. Tilkarringsvirksomhetene har overtalt  makteliten at dette er politisk  lønnsomt. Hva kan man egentlig gjøre da?

Les treffende VG kommentar her. Og fra Dagens Næringsliv her.

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 3

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Ut og redde verden

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Regjeringens regnskogfond gjør det mulig for statsministerens kommunikasjonsrådgivere å framstille ham som miljøets frelser, andektig vandrende rundt i Amazonas’ tette grønnsfær.

Samtidig teller Interpols avdeling for bekjempelse av miljøkriminalitet ikke mer enn rundt femten ansatte. Hvis midlene som nå går til regjeringens regnskogsfond heller hadde blitt gitt til Interpol kunne en i framtiden ha gjort mye mer for å ta markedene fra dem som driver den ulovlige handelen med tømmer, fisk og truede dyrearter enn i dag.

Jeg tror imidlertid ikke at de bevilgende og utøvende myndighetene kommer til å se skogen for bare trær med det første, fordi den politiske lønnsomheten i å framstille Stoltenberg som et ikon for vår tilsynelatende uegennyttige miljøbevissthet er mye større enn å snakke om alt det ubehagelige som skjer ute i den store verden.

Den ubehagelige sannheten om rikdommen i Norge er imidlertid at den ikke er et produkt av vår egen fortreffelighet, men verdiskapingen i verdensmarkedet. Sett i forhold til de mørke skyene som hviler over økonomien i resten av verden kunne det etter min mening nå ha vært like greit å flytte en del av pengene i Statens pensjonsfond, utland fra finans-til realkapital.

For å vise at Norge er verdens beste land burde en nærmere bestemt investere i utbygging av solkraftverk på sydligere breddegrader enn våre, heller enn å subsidiere vindmøller her i nord. Fordi regjeringen har latt olje- og gassindustrien løpe løpsk er trykket i den norske økonomien allerede for høyt, og en investering i solkraft ute i stedet for subsidiering av vindmøller her hjemme kunne ha gitt oss noe å leve av i framtiden.

Et norsk krafttak i Middelhavsområdet kunne for eksempel ha gitt både elektrisitet, hydrogen og avsaltet havvann til både Europa, Afrika og Midt-Østen. Fordi Jens & Co i løpet av sin regjeringstid har vært mer opptatt av å bygge byråkratiske elfenbeinstårn enn noe annet er det nok ikke realistisk å håpe på at dette kommer til å skje, i alle fall ikke i den inneværende stortingsperioden.

Hvis noen plutselig finner opp et samtidig både miljøvennlig og kostnadseffektivt alternativ til fossile energikilder kan Norge plutselig befinne seg i et like dypt økonomisk uføre som Hellas, Spania og Italia er i nå, fordi bølgene fra Nordsjøen slår lenger inn over fastlandet for hvert år som går.

I neste innlegg vil jeg fortelle hvorfor det er bedre å være føre vàr enn etter snar i forhold til dette scenariet.

FERIEBLOGG: KARBONFANGST & LAGRING

Som oppfølger til Leidulf Grudes innlegg om politisk lønnsomhet, her er et bilde som illustrerer ideen om karbonfangst og lagring (det de holder på med på Mongstad), fra bbc.co.uk artikkelen Whatever happened to carbon capture?

GJESTEBLOGG: MILJØBETRAKTNINGER DEL 2

Miljøtanker fra en ikke-økonom
Politisk lønnsomhet

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Logikken i miljøpolitikken er helt generelt at ingen vil ta kostnadene ved å kutte i utslippene av karbondioksid. I Norge har en imidlertid penger til å kjøpe seg kostbare plastre på såret.

Sett i forhold til de teknologiene for fangst og lagring av karbondioksid som allerede finnes er milliardene som har blitt og fortsatt sløses bort på Mongstad prisen vi alle må betale for at de rød-grønne trengte et miljøalibi i 2005.

Dette er imidlertid ikke en kritikk av den sittende regjeringen i seg selv. Det er slettes ikke sikkert at politikere av andre farger ville ha oppført seg på en annen måte enn Stoltenberg og de stadig skiftende medlemmene av hans ministerium.

Årsaken til dette er nærmere bestemt at størrelsen på det som nå kalles for Statens pensjons-fond, utland fører til at ingen her til lands tenker over den alternative kostnaden ved et slikt politisk sett lønnsomt prosjekt som arbeidet med å utvikle en ny metode for fangst av karbondioksid er.

Hvis det ikke hadde vært så om å gjøre for regjeringen å bygge et monument over vår egen fortreffelighet, kunne norsk kapital nå heller ha blitt brukt til å støtte de forskerne som jobber med å utvikle en slags sil for karbondioksid.

Med denne teknologien kan det bli mulig å fange karbondioksid i industriell skala, på en mye mindre kostbar måte enn det er mulig å gjøre dette i dag. Idéen til dem som vil produsere olje av karbondioksid er enda mer lovende.

Hvis den sistnevnte metoden viser seg å være brukbar kan en for det første resirkulere det karbondioksidet som allerede har blitt sluppet ut, i stedet for å utvinne enda mer fossil energi. For det andre kan en da også redusere mengden av karbondioksid i atmosfæren, ved å pumpe gjenvunnet olje ned i tomme reservoarer.

På grunn av den norske ideologien kan våre folkevalgte imidlertid ikke gjøre noe som er i strid med olje-og gassindustriens interesser, hvis de ønsker å bli gjenvalgt. På grunn av dette imperativet gir en heller støtte til vern og planting av skog i utlandet og subsidier til vindmøller her hjemme.

I neste innlegg vil jeg skrive om hvilke rolle slike miljøtiltak spiller i produksjonen av den norske ideologien, innenfor det en kan kalle for et mytologisk-industrielt kompleks.