FREDAGSPOSTEN: HVA SKAL DU GJØRE I HELGEN?

Se flere bilder i denne bildeserien her. God helg - hilsen MILJØØKONOMENE!

*Ideen til dette innlegget er tatt ublygt fra Environmental Economics bloggen.

RØKKES FISKERIPOLITISKE RASERI

Les mer i DN her og hos nrk.no her.

TIRSDAGSREPRISE: TIL KAMP FOR FISKEN

Her er et av Petters tidligere innlegg om fisk (Til Kamp for Fisken, 08.02.2012):

TIL KAMP FOR FISKEN
Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2. Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.

I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.

Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.

Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.

EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.

Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.

For de som gikk glipp av denne serien sendes den nå i reprise på NrK 2 med oppstart i kveld. Se detaljer her.

OPPDRETT I LANDANLEGG

Luseproblematikk, rømming og forurensing av sjøbunnen er blant miljøproblemene som oppdrettsnæringen i Norge blir kritisert for. Løsninger som har vært foreslått for å få bukt med disse problemene har vært å flytte produksjonen av oppdrettslaks fra anlegg i fjordene og over i anlegg på land eller over i lukkede anlegg i sjøen. Men dette vil koste mer, og næringen er ikke villig til å betale denne regningen. Miljøkostnadene forbundet med produksjon av oppdrettslaks forblir dermed eksternalisert.

I Aftenposten fredag kan vil lese at oppdrettselskaper i Danmark, Canada, USA og Kina nå er i ferd med å starte oppdrett av laks i enorme tanker på land. For bedriftene koster det mer å produsere laks på denne måten, sammenliknet med kostnadene for laks som produseres i norske fjorder. Særlig vil høyere kraftforbruk som kreves for pumping og sirkulasjon av vann i landanleggene medfører en ekstra kostnad på 2-3 kr per kilo laks. Samtidig åpner produksjon i landanlegg for at laksen kan produseres på helt nye steder som ligger nærmere markedene. Det vil bidra til å redusere kostnadene forbundet med å transportere fisken til forbrukerne. Disse kostnadene er ikke ubetydelige. I følge artikkelen i Aftenposten er f.eks.  kostnaden per kilo laks transportert med fly fra Norge til USA rundt 8 kr.

Produsentene av landbasert oppdrettslaks vil markedsføre sitt produkt som mer miljøvennlig enn norsk laks og anslår at konsumentene kan være villig til å betale en pris som er opp mot 25 % høyere enn prisen norske oppdrettere oppnår for sitt produkt. Foreløpig foregår produksjon av laks i landanlegg bare i svært liten skala. Men viser det seg at dette er en effektiv produksjonsteknologi (og at den kan bli mer effektiv ved utprøving og læring) og  konsumentene vil ha den nye "basseng"-laksen, kan det bety større konkurranse for norsk opprettsnæring på lang sikt.

Hva vil økt konkurranse bety for viljen til å internalisere de eksterne kostnadene i produksjon av norsk oppdrettslaks? 

KONFLIKTER OM LAKS

Debatten om innvirkningen av oppdrettslaks på bestanden av vill laks og hvordan oppdrettet og vill fisk best skal forvaltes, er et stadig tilbakevendende tema i norsk miljødebatt. Nå, etter at elvefisket etter villaks er avsluttet for i år og statistikk over fangster av både vill fisk og oppdrettet fisk fra landets elver foreligger, ser det igjen ut til å bli en het diskusjon om hvordan laksebestandene best skal forvaltes.

Under følger lenker til tre nylige innlegg i lakse-debatten, og hvor forfatterne har vidt forskjellig syn på hvordan ståa i lakseforvaltningen er:

"Oppdrettslaks med bismak" (Kronikk i Aftenposten 14.08, av professor Anders Skonhoft, NTNU) Et hovedpoeng i denne artikkelen er at oppdrettsnæringen bør betale for de ulemper de medfører for villaks og villaksefisket.

"Vitenskapelig falitterklæring" (Svar til Skonhoft i Aftenposten 30.08, av Jim Roger Nordby i Europharma).

"Villaksens største fiende" (Kronikk i Adresseavisen 31.08 av Frode Reppe, leder i Frøya AP). I denne artikkelen krever forfatteren at Janne Solli som er direktør i Direktioratet for Naturforvaltning må gå av med øyeblikelig virkning.

Det mangler altså ikke på sterke meninger i debatten om forvaltning av villaksen. Vi følger debatten videre utover høsten.

FERIEBLOGG: TRAGEDY OF THE...(FILL IN THE BLANK)?

I følge nylig VG artikkel (Statskog: Det er for mye fisk i Norge, 08.08.12):

Statskog håper Ola Nordmann tar seg ut av huset for å prøve fiskelykken i tiden fremover. De fleste innsjøene er nemlig overfylte av fisk.

- Det har aldri vært lettere å få fisk enn nå. Vi har altfor mange fisk og for få som fisker. Mange steder må vi selv gå inn i med store ruser og fange opp så mange abbor og røye som mulig, sier fiskeansvarlig Frode Knutzen Midtlund i Statskog i en artikkel på an.no.

For få fiskere og for mange fisk er stikkordene for over 60.000 innsjøer i Norge denne sommeren.

Det er for få som fisker for å få mat på bordet, mener Statskog.

- Dette gjelder for hele landet, sier seniorkonsulent i Statskog, Torkel Skoglund til VG Nett. 

Dette problemet med "underfiske" er det motsatte av det klassiske allmenningens tragedie (Tragedy of the Commons). Let's go fishing!!

GJESTEBLOGG: OM DEN NORSKE TORSKEN

Norske fiskebestander:

Kvotesystem og samarbeidet mellom Norge og Russland

Kristoffer Solland Wermundsen*

Den nordøst arktiske torsken er Norges kommersielt viktigste fiskebestand, og er vurdert som en av de viktigste torskebestandene i verden. Hoveddelen av bestanden deles mellom Norge og Russland, mens ca 15% deles av andre land. Fisket etter torsken har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter, og de Norske kvotene var dette året på 345 000 tonn. I løpet av 1980-tallet ble kvotene sterkt redusert som en konsekvens av en kraftig reduksjon i bestandene. Bestandsgrunnlaget var på et tidspunkt helt nede i 0,8 millioner tonn, men streng regulering ga resultater og bestanden var i 1994 oppe i 2,8 millioner tonn. I dag er bestanden igjen oppe på et bærekraftig nivå.

Det er flere hensyn som må tas når fiskekvotene fastsettes. Svingninger i fiskebestandene skyldes flere faktorer, og sammen med fangst spiller også naturlige svingninger en stor rolle. Det er viktig at bestanden holdes innenfor det som kalles den biologiske trygge grensen, som betyr at gytebestanden er høy nok til å sikre jevn reproduksjon.

Forskning har vist at de Norske fiskekvotene holder et godkjent nivå, og bøtene for å fiske mer enn kvotene har vist seg å være høye nok. Fiskeriene maksimerer sin nytte ved å ikke bryte fiskekvotene, ettersom straffen ved å bryte er høyere enn nytten ved å bryte (Hannesson, 2011).

Det finnes likevel problemer knyttet til fangsten av torsken. Som nevnt deles store deler av bestanden med Russland, og det hjelper lite at vi overholder våre fiskekvoter dersom Russerne konsekvent overfisker. Rögnvaldur Hannesson (2007) har forsket på samspillet mellom Norge og Russland, og han vurderte hva som var Norges beste respons på Russlands overfiske. Analysen hans viste at Norges beste respons på et eventuelt russisk overfiske er å selv overfiske. Russisk overfiske fører til at Norge går glipp av avkastning ved at de fremtidige kvotene blir redusert, og kostnaden ved å fiske fra en mindre bestand blir større. Faktum er at desto mindre Russland overfisker, desto mer bør Norge overfiske. Dette samspillet mellom de to landene kan sammenlignes med det spillteoretiske konseptet ”The game of chicken”.

Grafen over er hentet fra Fiskeridirektoratet og viser russisk overfiske i prosent av torsk i forhold til kvote i perioden 2002-2008. Grafen viser at det russiske overfisket var særdeles høyt i 2003, men det har blitt gradvis redusert frem til 2008 hvor det ble registrert et overfiske på 8% av kvoten. Det Norske overfisket var i perioden 2003-2005 på omtrent 3-11% av kvoten. Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av torskebestandene i Barentshavet er styrket siden 2005, men det er fremdeles utfordringer innenfor ressurskontroll og sanksjonering. I en pressemelding fra riksrevisjonen i 2011 vises det til at det antakeligvis ikke har blitt funnet en permanent løsning på problemet med ulovlig, urapportert og uregistrert fiske. Det er gjort store fremskritt, men det er viktig at et godt samarbeid mellom de to landene opprettholdes i fremtiden.

Kilder:
Hannesson, R. (2007): Cheating about the cod. Marine Policy 31: 698-705.

Hannesson, R. (2011): When is fish quota enforcement worth while? A study of the Northeast Arctic cod, Journal of Bioeconomics 13: 139-160.

*Kristoffer er førsteårs masterstudent i økonomi og ledelse på Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Dette semesteret har han tatt kurset miljø- og ressursøkonomi (MØA350) fra Gorm Kipperberg.

STATUS & FREMTID FOR VERDENS FISKEFAT

Fra artikkelen “Global marine fisheries resources: status and prospects” i tidsskriftet International Journal of Global Environmental Issues:

This paper discusses the current status of the world’s fisheries and their prospects for the future, from the perspective of the economics discipline. We focus on governance institutions within which fisheries are conducted, discussing their evolution during the post WW II period with particular emphasis on the jurisdiction extension codified by the Law of the Sea Convention in 1982. We discuss the stages through which governance institutions in fisheries seem to be moving, culminating with a discussion of recent experiences with rights-based systems. Of particular importance is the manner in which behavioural incentives are framed by governance institutions. We discuss evidence about how rights-based systems fundamentally alter incentives in comparison with systems that retain vestiges of open access incentives. Promoting sustainable use of the world’s fisheries is critically dependent upon the alignment of economic incentives with conservation objectives, a prospect that appears possible only when rights-based management is adopted.

Les hele artikkelen her.

MANAGING THE COMMONS: LAKS OG LIDENSKAP

Laksesesongen 2012 er i gang!