ÅPENBARE MEN KLOKE ORD FRA ENERGIPROFESSOR

Fra artikkel Stavanger Aftenblad (3. oktober, 2013):

 

Økonomiprofessor: Karbonutslipp må bli dyrere
Oljeselskapene er ikke barmhjertige klimasamaritaner, men dyrere karbonpriser er det som kan tvinge oljeselskapene til å redusere produksjonen i takt med klimaambisjonene, tror økonomiprofessor Klaus Mohn ved UiS.

 - Klimautfordringen er en global problemstilling som ideelt sett bør møtes med globale tiltak og løsninger. I denne sammenheng spiller Norge en forsvinnende liten rolle.

- Norge står for rundt to prosent av oljeproduksjonen og om lag 1,5 prosent av verdens samlede klimagassutslipp. Utover eksemplets makt, vil derfor særnorske tiltak ha lite og ingenting å si for den retning verden vil ta. Vi må heller støtte opp om en politisk omlegging på globalt nivå som norske bedrifter og husholdninger deretter må tilpasse seg, sier Klaus Mohn, økonomiprofessor ved Universitetet i Stavanger.

Den tidligere sjeføkonomen i Statoil utelukker at oljeselskapene selv vil gå i spissen for en nedtrapping av virksomheten av rene klimahensyn. Men ett tiltak mener han selskapene ikke kan la være å forholde seg til, og det er høyere utslippskostnader som følge av en verdensomspennende klimaavtale.

- Dette er noe oljeselskapene er helt nødt til å ta med i regnestykkene når de skal vurdere lønnsomhet i prosjekter og nye utbygginger. Ved et globalt utslippstak og omsettelige utslippskvoter må de som forurenser betale ekstrakostnader som reflekterer klimabelastningen ved CO2-utslipp.
...

Les resten av intervjuet her. Vil politikerne (i Norge) lytte?

MER OM KYOTO 2

Via nytimes.com:

Climate Talks Yield Commitment to Ambitious, but Unclear, Actions

DOHA, Qatar — The annual United Nations climate change negotiations concluded here late Saturday after the customary all-night negotiating session and recriminations over who must bear the costs and burdens of a warming planet.

Delegates from more than 190 nations agreed to extend the increasingly ineffective Kyoto Protocol a few years and to commit to more ambitious — but unspecified — actions to reduce emissions of climate-altering gases.

Wealthy nations put off for a year resolution of the dispute over providing billions of dollars in aid to countries most heavily affected by climate change. Industrial nations have pledged to secure $100 billion a year by 2020 in public and private financing to help poor countries cope with climate change, but have been vague about what they plan to do before then.

Only a handful of countries, not including the United States, have made concrete financial pledges for adaptation aid over the next few years. Todd D. Stern, the senior American negotiator, said that the United States would continue to provide substantial climate-related aid to vulnerable countries. But he said he was not in a position, given the budget talks in Washington and the Congressional process, to promise new American financing.

The participants noted with “grave concern” the widening gap between what countries have promised to do to reduce emissions and the growing concentration of greenhouse gases in the atmosphere. They declared it unlikely that on the current path the world would be able to keep global temperatures from rising more than two degrees Celsius (3.6 degrees Fahrenheit) from pre-industrial times, a central goal of the United Nations process.

But the group left for future years any plan for addressing the mismatch between goals and reality, merely stating an intention to “identify and explore in 2013 options for a range of actions to close the pre-2020 ambition gap.”

The accomplishments of this year’s meeting of the United Nations Framework Convention on Climate Change were modest, but so were its aims.

The meeting, formally known as the 18th Conference of the Parties, or COP 18, was always seen as a transition from the longstanding division of nations into industrialized perpetrators and developing-world victims of dangerous climate change. That division was enshrined in the Kyoto Protocol, which the United States never joined and which assigned pollution reduction targets to advanced nations but none to developing countries, including the world’s current largest greenhouse gas emitter, China.

The parties agreed last year in Durban, South Africa, to work toward a new protocol or other legally binding instrument that would require actions of all parties, not just rich nations as under the Kyoto agreement of 1997. The new agreement is to be concluded by 2015 and enter into force in 2020.

The Doha meeting did not produce even the barest outline of what that new agreement would look like, leaving those questions for future meetings.

...

Les resten av NYT artikkelen her.

KYOTO 2

Via aftenposten.no:

KYOTO 2 ER VEDTATT

Landene på FNs klimakonferanse er enige om å forlenge Kyoto-avtalen om kamp mot global oppvarming. 

- Det var tøffe forhandlinger og vi er fornøyde med resultatet, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell på telefon fra Qatars hovedstad Doha.

Sammen med sin brasilianske kollega Louis Figueiredo la Solhjell lørdag morgen frem et forslag til hvordan Kyoto-protokollen kunne forlenges. Den eneste internasjonale klimaavtalen som forplikter til å redusere klimagasser som CO2, løper ut ved nyttår. Derfor har det vært intense forhandlinger om å få på plass en ny.

Bare noen få land som ble med

Et av de store stridsspørsmålene gjalt såkalte overskuddskvoter, det vil si rett til utslipp som land har til rådighet etter den første Kyoto-perioden fra 2008 til 2012. I tillegg er er det diskutert hvorvidt rike land skal gi erstatning til fattige land som lider tap på grunn av klimaendringene.

Nærmere 200 land deltok på møtet. Kyoto 2, som den nye avtalen kalles, omfatter imidlertid bare et lite antall industriland, deriblant Norge, Australia og de 27 EU-landene. Til sammen står de for rundt 15 prosent av verdens samlede klimagassutslipp.

Kyoto 2 er et kompromiss som innebærer at Kyoto-protokollen forlenges til 2020. Da skal en ny, juridisk bindende klimaavtale tre i kraft. Den nye avtalen skal etter planen være ferdig utarbeidet innen 2015.

Den eneste avtalen
Kyoto-protokollen inngått i 1997, og er den eneste avtalen der det er enighet om å begrense utslipp av klimagasser som CO2. Men den pålegger bare noen få land klimatiltak.

Kina, landet i verden som slipper ut mest klimagasser, er ikke blant dem. Det er heller ikke nummer to, USA. Kongressen ratifiserte aldri Kyoto-protokollen.

I Kyoto 2 har også Canada, Japan, New Zealand og Russland valgt å stå utenfor.

I møtet i Doha forklarte den russiske delegaten Oleg Shamanov at Russland, sammen med Hviterussland og Ukraina, er imot å forlenge Kyoto-protokollen utover 2012. Derimot vil Russland ha mindre strenge grenser for hvor mye ubrukt CO2 man kan slippe ut.

Norge i fokus

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell medgir at landene har stått langt ifra hverandre. Men til tross for at Kyoto 2 ikke ble så omfattende som mange hadde håpet, var det likevel viktig å få den på plass, mener han.

- All handling som raskt kan kutte utslipp, er ekstremt viktig, og Kyoto 2 betyr utslippskutt for en rekke land frem mot 2020, sier Solhjell.

Han understreker samtidig at det er langt igjen til den globale klimaavtalen som skal erstatte Kyoto 2 i 2020.

- Kyoto 2 er viktig, men ikke den avtalen verden virkelig trenger - en avtale der alle land, inkludert Kina og USA, forplikter seg til kraftige utslippskutt, sier han.

Les resten av artikkelen om Kyoto 2 her.

KLIMAKVOTEHANDEL

Som oppfølger til Petters innlegg i går, og som foranledning til kveldens NRK program om kvotehandel, her er en visualisering og kritikk av kvotesystemer. 

Som miljøøkonom er jeg uenig med mye av denne  kritikken, men det som går på "clean development mechanism (CDM)" er definitivt problematisk. 

Petter har tidligere foreslått at kanskje klimaskatter er en bedre løsning. Dette er en diskusjon som går for fullt i USA for øyeblikket, hvor slike skatter blir ansett om en mulig måte å redusere budsjettsunderskudd på. 

Følg denne linken for en god faglig oppdatering.

OPPGJØRETS TIME

Denne uken sender NRK1 en dokumentarfilm i to deler som retter et kritisk lys mot Norske kjøp av klimakvoter i utlandet. Første del av filmen sendes tirsdag 4.12 klokken 21:30, del to sendes onsdag 5.12 kl 21:30.

 

Under følger NRKs egen omtale av filmen:

 

OPPGJØRETS TIME

Norsk dokumentarserie i to deler. For å oppfylle forpliktelsene i Kyotoavtalen kjøper Norge klimakvoter fra prosjekter i hele verden. Dokumentarfilmskaper Erling Borgen tar oss med på en reise verden rundt. Han viser hvordan Norge og norsk næringsliv pynter på klimaregnskapet ved å kjøpe kvoter fra et selskap som hugger ned regnskogen, fra damanlegg i Kina som har gjort at mennesker er blitt tvangsflyttet, og fra en fabrikk som forurenser fattige landsbyer i India.

Honnør til NRK for å ta opp en relevant og viktig problemstilling. Les mer her.

EN GOD MILJØHISTORIE

Den 16. september i år var det 25 år siden 197 land ble enige om å undertegne Montrealprotokollen.

Formålet med denne miljøavtalen var å redusere bruken av gasser som bidro til å lage hull i ozonlaget. Ifølge Klif-direktør Ellen Hambro viser overvåkningsdata at nedbrytingen av ozonlaget nå har stoppet opp. Montrealprotokollen er derfor et eksempel på at det er mulig å komme til internasjonal enighet om å sette inn effektive tiltak for å bekjempe globale miljøproblemer.

Gir denne suksesshistorien grunn optimisme med hensyn til at det også må være mulig å komme fram til en internasjonal løsning på klimaproblemet? Det er ikke utenkelig. Men i alle fall to forskjeller mellom de to miljøproblemene peker på at det fortsatt er grunn til å være pessimist mht en internasjonal løsning på klimaproblemet:

1) forbrenning av fossil energi og klimagassutslipp henger nøye sammen med produksjon og økonomisk vekst. Alternativer til fossil energi er dessuten kostbare.  Klimaproblemet  er dermed langt mer gjennomgripende og vil bli langt dyrere å bekjempe, sammenliknet med ozonproblemet.

2)  mens nedbrytingen av ozonlaget var en prosess som skjedde raskt og hvor både de negative virkningene og effekten av å sette inn tiltak ville få betydning i relativt nær fremtid, er klimaproblemet et snikende problem hvor både  konsekvenser og tiltak først vil få betydning for fremtidige generasjoner. Tilbøyeligheten til å utsette klimatiltak er derfor stor.

I så måte vil det å komme fram til internasjonal enighet om en effektiv løsning på klimaproblemet være en større bragd enn det at vi klarte å komme til enighet om å redde ozonlaget.

Det er noe å strekke seg etter.