Viser innlegg med etiketten nytte-kostnadsanalyse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten nytte-kostnadsanalyse. Vis alle innlegg

onsdag 19. juni 2013

GJESTEBLOGG: VISUELLE KOSTNADER FORBUNDET MED OFFSHORE VINDKRAFT - ET ARTIKKELSAMMEDRAG

 Anonym
Masterstudent i MØA350*

Erfaringsmessig vet en at visuelle og miljømessige påvirkninger ofte fører til bekymringer for lokalbefolkningen. Økonomer må derfor ta hensyn til den visuelle kostnaden når vindkraft skal produseres. Dette gjelder spesielt i områder kjent for sin vakre natur. Det vil med andre ord si, at jo lenger avstand fra bebygde kyststrøk det produseres vindkraft, jo lavere er den visuelle kostnaden. På den andre siden er det slik at jo nærmere kysten vindkraften produseres, jo lavere er etableringskostnaden. Transport- og etableringskostnader øker jo større avstanden fra land til vindkraftproduksjonen ligger. Dette legger grunnlaget for spørreundersøkelsen gjort i en artikkel av Krueger, Parsons og Firestone.

I USA kommer ca 70 % av all energi fra fossile energikilder. Et viktig bidrag for å redusere utslipp av karbondioksid (samt senke tempoet i den globale oppvarmingen) er å se på muligheten for å kunne etablere vindkraft ved kysten. Per dags dato er vindkraft den eneste fornybare ressursen som produserer nok energi til å kunne bidra på et signifikant nivå i produksjon av elektrisitet. Det langsiktige målet er at 20 % av det elektriske forbruket skal være generert av vindkraft innen 2030. Likevel har ikke vindkraft blitt etablert offshore i USA. Den første avtalen for å produsere vindkraft skal nå igangsettes utenfor kysten av Delaware.

Undersøkelsen til Krueger, Parsons og Firestone startet med 12 intervju med innbyggere i Delaware. Målet med intervjuene var å gjøre seg opp et inntrykk av hvilke tanker lokalbefolkningen hadde rundt temaet. I tillegg ønsket de å undersøke lokalbefolkningens holdninger til energiproblematikk. Den påfølgende spørreundersøkelsen bestod i grove trekk av fire deler.

· Del 1 dekket holdninger og meninger knyttet til vindkraft og muligheten for at det etableres i Delaware.

· Del 2 rettet søkelyset mot tre ulike scenarioer: I to av scenarioene bes deltakerne vurdere to ulike vindkraftsprosjekter med ulik avstand til kysten. I det tredje scenarioet bes respondentene å vurdere et alternativ med fossil brennstoff.

· Del 3 delen dekket bruk av kystlinje/strand.

· Del 4 dekket demografi.

En viktig del av spørreundersøkelsen var at respondentene skulle vurdere tre ulike scenario under del 2 av spørreundersøkelsen. Respondentene skulle da vurdere hvilket sted vindmølleparken skulle etableres, avstand til kysten og den visuelle kostnaden. I Delaware er det tre aktuelle steder: I Delaware Bay (nærmest lokalbefolkningen), the northern Atlantic coast og the southern Atlantic coast. Respondentene måtte også vurdere hvilken type fond som skulle etableres. Målet var å finne ut om innbyggerne som bor i nærheten av kystlinjen var villig til å akseptere den visuelle kostnaden fra vindturbinene dersom en strand i nærheten kunne få glede av fondets overskudd. I tillegg måtte en vurdere en fornybar energiavgift som betaltes månedlig i en tre års periode. I det siste spørsmålet ble en bedt å vurdere trade-off mellom avstanden til kysten og betalingsvilligheten (WTP) til den enkelte respondent.

Resultatene fra undersøkelsen ble mer eller mindre som forventet. Avstanden respondenten bodde fra kysten gjør det til i stor grad mulig å forutse om en kommer til å stemme for eller mot vindkraft. Jo lenger bort fra kysten, jo større er sjansen for å velge vindkraft kontra fossilt brennstoff. En interessant oppdagelse var at dersom en har sett en vindkraftsturbin på ett eller annet tidspunkt i livet øker sannsynligheten for at respondentene vil gå for vindkraft. Jo oftere en ser vindkraftterminer, jo mer positiv vil respondentene være. Det var derimot ikke mulig å se store forskjeller knyttet til demografi. Likevel kunne en se at personer med høyere utdanning hadde en preferanse for vindkraft over fossilt brennstoff.

Det var en klar preferanse for at produksjonen av vindkraft skal lokaliseres lenger bort fra kysten. Lokaliseringen av de tre ulike stedene langs med kysten er ikke statistisk signifikant fra hverandre og respondentene har derfor ikke noen klar formening om hvor vindmølleparken bør ligge. Likevel ønsker hele 40 % at vindmølleparken ikke skal legges i Delaware Bay. Dette til tross for at 45 % ikke har noen preferanse til dette spørsmålet. I tillegg viste undersøkelsen at jo større avgift med vindkraft, jo lavere sannsynlighet er det at respondentene valgte vindkraft.

Offshore vindmølleparker er et spennende og lovende alternativ til dagens fossile brennkilder. Særlig når en tar hensyn til den globale oppvarmingen og utfordringer knyttet til helse med luftforurensning. Resultatene fra spørreundersøkelsen ble følgende: Innenlands beboerne har en kostnad på $19, $9, $1 og $0 for vindmølleturbiner plassert i avstander på 0.9, 3.6, 6 og 9 nautiske mil fra kysten. Respondenter som lever ved kysten har derimot eksterne kostnader på $80, $69, $35, $27. Det mest oppsiktsvekkende funnet i denne spørreundersøkelsen må sies å være å se hvordan nedgangen i den visuelle kostnaden når en kommer så mye som 6 til 9 nautiske mil fra kysten.

Vanlig oppfatning har vært at vindmølleturbiner skal plasseres utenfor synsrekkevidde. Gitt at en ser på sparte kostnader ved å flytte turbinene nærmere kysten, kan en stille spørsmål med om vanlig oppfatning er gir det korrekte bildet. Kostnaden ved å flytte produksjonen av vindkraft til 9 nautiske mil vil vare et sted mellom 7-20 millioner dollar per mil. Som sammenligning er de eksterne kostnadene ved å flytte turbinene i samme avstand ca 8-10 millioner dollar per mil. De eksterne kostnadene inkluderer ikke turister og innbyggere i nærliggende byer/fylker. Det vil si at disse kostnadene vil bli høyere. Estimatene i undersøkelsen bygger også på tidligere erfaringen knyttet til flytting av turbiner. Teknologiutvikling kan derimot bidra sterkt til at disse kostnadene synker i forhold til tidligere estimat. Dersom det tas hensyn til både lavere transportkostnader og høyere eksterne kostnader, konkluderer forfatterne med at det kan være logisk å plassere turbinene i avstand der de ikke er mulig og se og nærmere enn de 13 milene som har blitt foreslått.

REFERANSE:
Krueger A.D., Parson, G.R, and J. Firestone (2011): Valuing the Visual Disamenity of Offshore Wind Power Projects at Varying Distances from the Shore: An Application on the Delaware Shoreline. Land Economics 87(2): 268-283.

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

fredag 14. juni 2013

GJESTEBLOGG: HAVNIVÅSTINGNING I KARIBIA

Anonym
Masterstudent i MØA350*

Global oppvarming fører til havnivåstigning. Hvordan vil havnivåstigningen påvirke statene i Karibia og hvilke konsekvenser vil det medføre? På den karibiske øya Grenada, er havet allerede begynt å bite opp fiskeværet, stiger høyere og tvinger innbyggere til å bo høyere. Grenada er kun ett eksempel av flere hvor havnivåstigning er trussel mot den lokale økonomien og befolkningen.

Med dagens instrumenter, modeller og metoder, har målingene på havnivåstigningen vært mer presise, men det er fortsatt stor usikkerhet og vanskelig å estimere havnivåstigningen. 2007 IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) rapporten la frem et forslag om at havet vil stige mellom 19 og 59 centimeter i utgangen av dette århundre. Hvis forslaget viser seg til å stemme, vil det ha store konsekvenser for befolkningen i statene i Karibia. Nemlig 70 % av befolkningen bor i kystnære bosetninger og disse må i tilfelle flytte til høyere bosetninger.

Havnivåstigningen vil også påvirke økonomien til statene i Karibia. I innlandet vil tidevannet bli oversvømt og sjøvann flommet vil true avlingene til bøndene. I kystlinjen, vil den milliarderklasse infrastrukturen (turisthoteller, flyplasser, strender, veier, havner og andre infrastruktur) bli oversvømt, skadet eller ødelagt. I tillegg vil turistnæringen være svært redusert og møter store økonomiske kostnader i form av tapt inntekt og redusert verdi av rekreasjonene.

CARBISAVE har utgitt en rapport i 2010 som forsøkte å tallfeste de økonomiske konsekvensene av havnivåstigning i Karibia. Rapporten har lagt til grunn en meters havnivåstigning i året 2100 og konsekvensene det vil medføre. Om havnivået stiger med en meter, vil hele 3000 kilometer med landjord være oversvømt. Det vil si 21 flyplasser vil være skadet eller ødelagt, 567 kilometer med vei og 35 havner vil være oversvømt. Uten tilpasningstiltak, er kostnadene i form av tapt inntekt fra turistnæringen og andre gjenoppbyggingsarbeid av infrastruktur beregnet til å være gigantiske. Kun gjenoppbyggingen av turisthoteller er beregnet til å være mellom 10 og 23,3 milliarder dollar i 2050, og hvis man regner med skader som følge av erosjon vil kostnadene øke til 48,4 milliarder dollar. I tillegg vil kostnader i form av redusert verdi og skadet strandlinje være på 12 til 17 milliarder i 2080. For å avverge konsekvensene av havnivåstigning i de 19 av de største byene i Karibia, må det bygges 301 kilometer med nye eller forbedret konstruksjoner i dette århundre. Beregnet byggekostnader vil være mellom 1,2 og 4,4 milliarder dollar, og årlig vedlikeholdskostnader på 111 til 128 millioner dollar. Utvikling og bygging av konstruksjoner som beskytter kystlinjen kan ta opp til 30 år.

Det er fortsatt stor usikkerhet på hvor mye havet vil stige i slutten av dette århundre, men det som er sikker er stigningen på havet og at det er akserelasjon i stigningen. I tillegg er Karibias posisjon nær ekvator som vil føre til en kraftigere havnivåstigning enn andre deler av verden. Allerede i dag er det ulike konsekvenser av havnivåstigning på statene i Karibia, ett av eksemplene er Grenada. På grunn av de faktiske og mulige konsekvensene og kostnadene på havnivåstigning, det lange tidsløpet og konstruksjons tid, er det nødvendig å få i gang nye tiltak og planlegging mot havnivåstigningen snarest mulig.

Kilder:

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

torsdag 16. mai 2013

GJESTEBLOGG: KOSTNADEN FOR RENT DRIKKEVANN

Anonym
Masterstudent i MØA350*

En av de største utfordringene innenfor norsk infrastruktur er ikke byggingen av motorveier på vestlandet, men behovet for utbedringer av vann og avløpsnettet. Gamle vann- og avløpsrør er i en faretruende dårlig forfatning mange steder i Norge. Dagens utskiftningstakt er lav og mange rør er underdimensjonerte. Dersom det ikke gjøres drastiske grep for å øke takten på utskiftningene, vil mange kommuner oppleve store utfordringer om få år.

Dagens rørnett stammer i stor grad fra 1950-70 tallet. Alderen varierer en del fra kommune til kommune, men trenden er at en stor andel av nettverkene nå nærmer seg og til dels overskrider den forventede levealder som er omtrent 40-50 år. Ettersom rørene eldes vil slitasje i større grad føre til lekkasjer og dårligere kapasitet. Opprinnelig var rørene riktig dimensjonert for forholdene, men økt levestandard og klimaendringer med mer nedbør har sammen med slitasje, gjort at kapasiteten nå mange steder er sprengt. Rørene som skal erstatte de gamle er dimensjonerte for å takle tre ganger så stor gjennomstrømming. Dette vil være nok til å dekke behovet i overskuelig fremtid.

Det å erstatte de gamle rørene er i seg selv en stor ufordring siden vann- og avløpsnettet stort sett ligger under jorda i tettbygde strøk. Arbeidsprosessen ved utskiftninger både dyr, upraktisk og teknisk vanskelig å gjennomføre. Dette, sammen med liten vilje fra politikerne til å bevilge midler, har gjort at utskiftningene går tregt. I dag ligger utskiftningsraten på rundt 200 år.

De samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til ikke å oppgradere avløpsnettet raskere er vanskelige å beregne, men det vil være rimelig å anta at de vil bli betydelige. Jo eldre rørene blir, desto større vil sannsynligheten være for at rørene sprekker og skaper negative eksternaliteter. Eksempler på dette er som lokale oversvømmelser som kan føre til skader på eiendom, og forurenset drikkevann kan som kan bidra til sykdomsutbrudd og generelt lavere kvalitet på drikkevannet. Kostnadene ved slike situasjoner må selvsagt veies opp mot kostnadene knyttet til utskiftninger av rør. Det er helt klart et nytte-kostnads-forhold må legges til grunn for vurderinger om utskiftningstakt, men kostnadene vil helt klart eskalere ytterligere dersom man venter med utskiftningene. Beregninger viser at det trengs så mye som 490 milliarder kroner innen 2030 for å sikre at avløpsrørene blir oppgradert i tide. Dette er store tall, og kostnadene må nok i stor grad belastes de ulike kommunene og innbyggerne der, med mindre staten kommer inn med ekstra tilskudd.

Samtidig er også kostnadene betydelige både ved å skifte ut rørnettet og ved å la være. Det er vanskelig å tallfeste nytten av rent drikkevann, men den samfunnsøkonomiske nytten er uten tvil betydelig.


Mer Informasjon:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.10937218
http://www.nrk.no/video/trenger_490_milliarder_for_a_sikre_vann_og_avlop/AF9069F32C7BA248/
http://www.stavanger.kommune.no/Tilbud-tjenester-og-skjema/Vann-og-avlop/Avlop/Alder-pa-avlopsnett/
http://olimb.no/rehabnyheter/vann-og-avlop-har-ogsa-sin-eldrebolge/
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8256750

*MØA350 er et masterkurs i miljø- og ressursøkonomi som er tilbudt på Handelshøgskolen ved UiS.

fredag 15. mars 2013

SOLHJELL VS. GISKE: MILJØ VS. NÆRING

FAVØR SOLHJELL: Fra Natur og Ungdom (nu.no):

JUBLER FOR GRUVE-NEI
Planene om å dumpe gruveavfall i Førdefjorden ble i dag lagt foreløpig på hylla av Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. - I dag spiser vi kake for Miljøverndepartementet og for framtida til Førdefjorden, samtidig lover vi å jobbe knallhardt for at planene skrinlegges for godt, sier NU-leder Silje Lundberg
Det er selskapet Nordic Mining som ønsker å etablere å utvinne mineralet rutil fra Engebøfjellet i Sogn og Fjordane. De store avgangsmassene vil de dumpe i Førdefjorden. Natur og Ungdom har vært svært kritiske til prosjektet, som kan føre til fatale konsekvenser for livet i fjorden. Førdefjorden er en nasjonal laksefjord og et gyteområde for kysttorsk. Det finnes også flere rødlistearter som ål, uer og elvemusling i fjorden.

Onsdag 13. mars ble mineralstrategien lagt fram av Nærings- og handelsminister Trond Giske. Kun få timer etter at strategien ble lagt fram gikk miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ut og sa at kunnskapshullene om konsekvensene for livet i Førdefjorden var for omfattende til at Miljøverndepartementet kunne tillate det, og har satt i gang nye miljøkartlegginger. Natur og Ungdom er svært fornøyd med avgjørelsen miljøvernministeren har tatt.
...
Les resten her.


FAVØR GISKE: Fra VGs økonomi-avspinning (e24.no):
NYE ANKLAGER MOTSOHJELL I GRUVESAKEN
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV) møtes av kraftige anklager om trenering.
Den omstridte behandlingen av selskapet Nordic Mining ASA er blitt en plage for regjeringen. Næringsminister Trond Giske trodde det var et krav som gjenstod før Sogn- og Fjordane-selskapet skulle kunne få starte deponering av steinslam i fjorden.

Fem krav
Solhjell fremmet i går fem omfattende krav, som det vil ta lang tid å utrede.

Naustdal-ordfører Håkon Myrvang (Ap) er for å si det forsiktig oppgitt over det han opplever som trenering av en sak som kan gi 170 nye arbeidsplasser.

- Ja, vi opplever det som en skandale. Årsaken til det er ikke emosjonelle, men rent faglige: Vi tilbød oss å utrede det Fiskeridirektoratet måtte mene var nødvendig for saken høsten 2010.

- Solhjell viser til vurderingene til Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Nettopp dette direktoratet fremmet sine innsigelser høsten 2010. Vi tilbød oss å utrede det de måtte mene var nødvendig for saken, men da trakk direktoratet kravet om utredninger.
...
Les resten her.

Så hvem har rett? Kjør samfunnsøkonomisk nytte-kostnad analyse, stupid! Hvor er KLIF-økonomene? 

onsdag 6. mars 2013

GODE TANKER - MEN HVOR ER KLIF SINE MILJØ- OG RESSURSØKONOMER?

I et nylig innlegg på bloggen sin skriver KLIF (Klima- og forurensningsdirektoratet) Direktør Ellen Hambro følgende:
Vi må sette pris på miljøet

Et naturlig tema for Klif-direktøren? Ja, faktisk! Klif har brukt samfunnsøkonomiske analyser som verktøy i mer enn 30 år.

Det er vår jobb å gi Miljøverndepartementet råd om utvikling av miljøvernpolitikken og lage forslag til virkemidler og analyser av mulige tiltak for å nå miljømålene. Da må vi vite konsekvensene av det vi foreslår. Vi må ha kunnskap om nytten for samfunnet og samtidig vite prislappen på forslaget.

Pris på miljøet
Miljøbelastningen har ofte ingen pris i noe marked, men er likevel en kostnad for samfunnet. Utslipp av miljøgifter og klimagasser, dårlig avfallsbehandling eller farlige stoffer i produkter – hva innebærer det egentlig av kostnader for samfunnet? Dette må vi forsøke å sette en pris på gjennom ulike verdsettingsmetoder, eller hvis det ikke er mulig, ved en god framstilling av hvordan folks helse eller naturen lider av miljøbelastningen.

Nytte og kostnader 
Om hva koster de tiltakene vi foreslår? Når vi krever nye, reduserte utslipp fra en fabrikk: Hva finnes av ny renseteknologi, og hvilke investeringer vil være nødvendig? Eller, hvis vi vil forby bruk av farlige stoffer: Hvilke erstatningsstoffer finnes og hva koster det? Eller, hvis vi vil gjenvinne mer avfall: Hva vil innsamling, transport og gjenvinning koste?

Vår jobb er å få fram denne helheten. Vi må få fram totalbildet så vi vet at det gir en samlet samfunnsnytte. Vi bør jo helst vite at det ikke koster mer enn det smaker.

Noen syns at vi ikke skal bry oss om kostnadene, at vi bare skal være opptatt av å løse miljøproblemet. Og ja, selvsagt er vi mest opptatt av å løse miljøproblemet. Men hvis vi ikke samtidig kan dokumentere at miljøgevinsten står i forhold til prislappen, når vi ikke igjennom. Jeg tror at noe av grunnen til at vi har kommet langt med å redusere mange forurensingsproblemer, er nettopp at vi har hatt god kunnskap om nytte og kostander.

...
Les resten av innlegget her.

Dette er i utgangspunktet flotte tanker fra en direktør som ikke har bakgrunn i samfunnsøkonomi. Men hvor er egentlig miljø- og ressursøkonomene i KLIF? Og hvor er kostnad-nytte analysene de eventuelt har utført i viktige saker som bygging av monstermaster i Hardanger, oljeutvinning i Lofoten, forurensning fra diesel- versus bensinbiler, og regjeringens nåværende satsing på naturbelastende vindkraft og småskala vannkraft?

Hvor mange PhD samfunnsøkonomer med ekspertise i miljø- og ressursøkonomi finner man egentlig blant KLIFs 360 ansatte?

tirsdag 9. oktober 2012

TIRSDAGSREPRISE: UFORTJENTE PENGEGAVER

Her er et innlegg som flere burde ta seg tiden til å lese:
KRAFTSUBSIDIER (Petter Gudding, 17.09.2012)

Norske politikere gjentar til stadighet at de har ambisjoner om å få til reduksjoner i klimagassutslippene og mer utbygging av fornybar energi i Norge. Det viktigste virkemiddelet som er innført i klimapolitikken og som vil bidra til å oppnå begge disse målsetningene er CO2-prising gjennom deltakelse i EUs kvotesystem. Men når effektene av den vedtatte klimapolitikken gjør seg gjeldende i realøkonomien er det tydelig at andre politiske målsetninger enn klima- og miljø blir viktigere. Et bevis på dette er den nylig vedtatte støtteordningen til industrien, hvor industribedrifter skal kompenseres for de høyere kraftprisene som følger av CO2 prisingen. Subsidiebeløpet er fastsatt til 0,5 milliarder kroner per år. Vedtaket er opplagt en gavepakke for de som har tilhold i industrisamfunn på Vestlandet. Men for felleskapet og miljøet er subsidieordningen ikke gode nyheter.

torsdag 4. oktober 2012

GJESTEBLOGG: EN UNDERJORDISK IDE!

Miljøtanker fra en ikke-økonom*
T-BANE PÅ NORDJÆREN

Leidulf Grude
Masterstudent i historie, UiO

Ved å bygge en t-bane fra Tasta til Grannes kan en unngå de inngrepene i vårt bymiljø som bybane og busway vil føre med seg. Fra Grannes kan t-banen skrå over Forus til Sandnes i en nedgravd tunell, og derfra videre til Klepp og Bryne. En annen linje kan skrå over Forus fra flyplassen til dobbeltsporet på Jærbanen, i nedgravd eller opphøyd form.

Selv om en t-bane muligens blir dyrere enn alternativene kan den gi både SUS, UiS og Forus et raskt og pålitelig kollektivtilbud med plass til alle som vil med, med minimalt forbruk av den stadig knappere ressursen som plass er her i området. I Stavanger sentrum kan stasjonen nemlig bygges inn fra Olavskleiva, mens en på SUS og UiS kan gå ned i bakken.

*Leidulf Grude har tidligere gjesteblogget hos MILJØØKONOMENE i serien MILJØBETRAKTNINGER DEL 1, DEL 2 og DEL 3.

torsdag 20. september 2012

TORSDAGS REPRISE: DET TYSKE FORNYBAR-EKSPERIMENTET

Sist uke la jeg ut en serie poster om de siste års storsatsing på fornybar energi i Tyskland. Denne satsingen, og da spesielt investering i solenergi, var også tema i en tidligere post basert på en Bjorn Lomborg kronikk publisert i VG. Her er lenker til alle disse innleggene:
  1. TIL GRØNN ETTERTANKE: SLUTTREPLIKK
  2. TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 3
  3. TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 2
  4. TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 1
  5. VIKTIG DEBATTINNLEGG #1: Å LÆRE AV ANDRES FEIL
Det kunne vært interessant å høre de klimaspesialiserte miljøørganisasjonene spinne dette til en solskinnshistorie!

tirsdag 18. september 2012

TIRSDAGS REBLOGG: NORSK UTVIKLINGS- & MILJØPOLITIKK

I forbindelse med den nedslående rapporten om effekten av 10 år med norsk bistand til Afghanistan (bestilt av NORAD fra konsulentselskapet Ecorys) kan det være interessant for leserne å gå tilbake til denne tidligere posten:


Hva kommer politikerne til å foreta seg nå? Holde seg for ørene og lukke øynene i forhold til det ekspertene forteller dem - som de har for vane å gjøre...?

fredag 14. september 2012

FREDAGS ØLBLOGG: DE INKOMPETENTES DIKTATUR

Relatert til mitt hjertesukk fra tidligere denne uken:


Skål - Takk og pris det er fredag...God helg - hilsen MILJØØKONOMENE!

torsdag 13. september 2012

RONALD REAGAN OG MILJØFORVALTNING

Her er et trolig interessant tilbakeblikk til politikk inført av president Ronald Reagan på 1980 tallet i USA (via  Environmental Economics):
EO 12291: those were the days

While teaching benefit-cost analysis (ECO 4660/5660) the other day I googled Reagan's EO 12291 and found a New York Times article from November 1981. It sounds like many of the hopes and fears never materialized:
When President Reagan signed Executive Order 12291 on Feb. 17, he transformed with a stroke of his pen what had been a useful economic tool into an imperative of Federal decision making.

The order is designed to reduce the burden that Federal regulation places on the economy. Among other things, it provides that, to the extent the law permits, ''regulatory action shall not be undertaken unless the potential benefits to society from the regulation outweigh the potential costs to society.''

Cost-benefit analysis has been used for some years by economists, including Government analysts, as an aid to efficient decision making. But by making the quantification of the pluses and minuses of Administration action a central element of policy making, the President has touched off an intense economic, political and philosophical debate.

Administration and business officials and others who applaud the President's decision say that the uniform application of cost benefit analysis, which simply looks at the returns that come from any action in relationship to the cost, will stem the tide of unnecessary and excessive regulations that they say have been a severe and growing burden to the nation's economy.

They insist that without it the nation has been forced to spend many billions of dollars on actions that do not return anywhere near commensurate benefits to society.

But opponents of the measure, including those concerned with the Administration's efforts to reduce environmental, health and safety programs, view the cost-benefit requirement as little more than a justification for deregulating business and industry.

They also complain that the rule requires assigning dollar values to things that are essentially not quantifiable: human life and health, the beauty of a forest, the clarity of the air at the rim of the Grand Canyon.

The intensity of opposition to the use of cost-benefit analysis in the regulatory process ranges from those who oppose any application on the ground that, once adopted, it would reduce all decisions to simple-minded weighing of dollars, to those who think it is a useful tool for administrators but worry about its rigid application.

There is broad agreement that the process can be manipulated by choosing numbers that will produce the desired results. But some opponents of universal application of cost-benefit analysis concede that it can unmask exceptionally rigid rules.
via www.nytimes.com

As it turns out, many environmental regulations generate benefits that exceed costs, no doubt partly because some clever economists figured out ways to assign dollar values to things "that are essentially not quantifiable."
Hvem skulle trodd at systematisk bruk av nytte-kostnadsanalyser i offentlige beslutningsprosesser ville beskytte naturen og lede til forbedret miljø- og ressursforvaltning? Kanskje en god ide for deg å inføre en liknende "sjefsordre" i norsk politikk kjære Statsminister?

torsdag 6. september 2012

FORSKNINGSRÅD PÅ VILLE VEIER?

Fra nylig artikkel i Stavanger Aftenblad (Mener bransjen stritter imot, 28. august 2012):
Klimautslippene på sokkelen kan reduseres betydelig, hevder Forskningsrådet. – Oljeselskapene kunne nok med fordel vært litt spenstigere med å implementere ny teknologi, sier avdelingsdirektør Siri Helle Friedemann.
Olje- og gassinstallasjoner på norsk sokkel står for nærmere 1/4 av det totale CO2-utslippet i Norge – et årlig utslipp på cirka 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Drøye 80 pågående forskningsprosjekter med finansiering fra Forskningsrådets PETROMAKS og DEMO 2000-programmer, utvikler teknologi og løsninger som vil kunne gi et betydelig bidrag til å oppfylle klimamålene for 2020, hevder Forskningsrådet i en fersk brosjyre.

- Det er velvilje i bransjen i forhold til å bidra med finansiering til forskning for å forsterke den statlige innsatsen, men oljeselskapene kunne nok med fordel vært litt spenstigere med å implementere ny teknologi, sier Siri Helle Friedemann, avdelingsdirektør i Forskningsrådet.»

Hun får støtte fra Kari Elisabeth Kaski i miljøorganisasjonen Zero.

- Dette viser det vi allerede visste, det er et stort potensial for utslippskutt i oljeindustrien, og ikke slik du ofte kan få inntrykk av fra industrien selv, at de fleste klimatiltak allerede er gjennomført, sier hun.
675 millioner

Forskningsrådet har bevilget totalt 675 millioner kroner til de drøyt 80 prosjektene som tar for seg energieffektivisering og utslipp til luft offshore. Forskningsprosjektene omhandler alt fra energieffektivisering i form av mer optimalisert kraftgenerering, til ny teknologi ala West Product Drillings løsning med uavbrutt boring.
 Les resten av artikkelen her.

Det er mulig at det kan forsvares samfunnsøkonomisk (gjennom offentlig gode-/positive eksterne ringvirkningsargumenter) at staten er aktivt inne med finansiell støtte til produktivitetsfremmende eller kostnadseffektiviserende teknologiforskning. Men det er forkastelig at landets forskningsråd fremmer kostbar teknologi-implementering i privatsektor som vil ha null effekt på globale klimautslipp.

Utslipp fra oljesektoren er allerede underlagt det europeiske kvotesystemet, slik at enhver utslippsreduksjon på norsk sokkel innebærer en tilsvarende økning i utslipp i annen sektor/land. Igjen, klimaproblemet er et globalt problem som Norge hverken har moralsk ansvar eller tekniske/økonomiske forutsetninger for å løse unilateralt gjennom særnasjonale klimatiltak.

At forskningsrådet tilsynelatende ikke evner å forstå dette (eller av en eller annen grunn velger å ignorere disse realitetene) er et tegn på at knappe forskningsmidler antagelig er på ville veier. Kanskje burde forskningsrådet vurdere å opprette et miljøøkonomisk programområde med særskilt ansvar for å fremme fullstendige kostnad-nytteanalyser i offentlig miljøforvaltning og politikk?

onsdag 5. september 2012

TIL GRØNN ETTERTANKE: SLUTTREPLIKK

Ikke var bekymret kjære nordmenn! Ingen grunn til å tro at vi i Norge skulle møte liknende utfordringer eller begå liknende feil. Den norsk fornybar energi satsingen er mye nøyere gjennomtenkt og planlagt enn den tyske!

[Lesere kan gjerne legge inn sin egen personlige sarkasme i kommentarfeltet nedenfor!]

TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 3

Fra Der Spiegel (International Edition) sin serie om den "tyske energi revolusjonen"  (German Energy Revolution):

Biogas Boom in Germany Leads to Modern-Day Land Grab

Creating energy from corn once seemed like a revolutionary idea in Germany. But subsidies for the biogas industry have led to entire regions of the country being covered by the crop, and investors are eagerly waiting for local farmers' land to go for sale. Some of those farmers who lease their land say they have been "ruined."


North Sea Wind Offensive Plagued by Problems
Germany wants to pepper its northern seas with offshore wind turbines as part of its ambitious energy revolution. But strict laws, technology problems and multiple delays are turning the massive enterprise into an expensive fiasco. Investors and the public are losing patience.

TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 2

Fra Der Spiegel (International Edition) sin serie om den "tyske energi revolusjonen"  (German Energy Revolution):
Doubts Rising over German Switch to Renewables

Germany's revolutionary switch to renewable energies is stalling and the country's new environment minister has now admitted as much by casting doubt on the ambitious goals set last year. Media commentators say that he and the rest of Chancellor Merkel's government must do more.
Chancellor Angela Merkel outlined a grand vision for an energy revolution a year ago, shortly after her government had decided to shut down all nuclear reactors by 2022 in a spectacular about-face following the Fukushima accident.

Germany was to put itself at the forefront of the fight against global warming by radically expanding the use of renewable energy to 35 percent of total power consumption by 2020, rising to 80 percent by 2050. Currently, it represents 20 percent of the country's energy mix.

But now two ministers, Environment Minister Peter Altmaier and Economy Minister Philipp Rösler, have cast doubt whether the targets are reachable and said their priority is to make sure that electricity prices don't rise too much.

Altmaier, a close ally of Merkel who took over the ministry after his predecessor Norbert Röttgen was sacked in May, on Sunday cast doubt on whether Germany will be able to cut its energy consumption by 10 percent by 2020 as planned -- a precondition for reaching the 35 percent renewables target that year.

"If we still want to manage that somehow it will take huge efforts," he told Bild am Sonntag newspaper. Altmaier said his ministry had made mistakes, that there had been a lack of coordination and that forecasts for electricity prices had had to be revised. He even warned that the energy revolution could lead to social problems if prices rose too high. "For me it's a priority that electricity remains affordable," he told the paper.

He also questioned the country's ability to reach its goal to introduce one million electric cars by 2020. As of the beginning of 2012, only 4,541 electric cars were in use, according to the German Federal Motor Transport Authority. "We may have far fewer electric cars than assumed so far," said Altmaier.

Economy Minister Philipp Rösler echoed Atmaier on Tuesday, telling Bild newspaper: "The timeframe and the goals of the energy revolution are intact. But we will have to make adjustments if jobs and our competitiveness should become endangered." He said it was a "top priority" that electricity should remain affordable for consumers and customers.
The similarity between the two ministers' comments is noteworthy, as is the fact that two of Merkel's top  ministers are calling one of her government's central projects into question a mere year after it was launched.

TIL GRØNN ETTERTANKE DEL 1

Fra Der Spiegel (International Edition) sin serie om den "tyske energi revolusjonen"  (German Energy Revolution):
Germans Cough Up for Solar Subsidies

Solar subsidies cost German consumers billions of dollars a year and are widely regarded as inefficient. Even environmentalists are concerned that Berlin's focus on solar comes at the detriment of other renewables. But the solar industry has a powerful lobby, and politicians have proven powerless to resist.
Germany's new environment minister Peter Altmaier had only been in office a week before he traveled to Bonn for an urgent appointment. Important representatives from the German renewable energy industry were expecting him, including Frank Asbeck, CEO of the Bonn based Solarworld AG. And they were not to be put off. They wanted to know from Altmaier, who assumed his office in May, what was going to happen with solar industry subsidies.

The results of those closed-door negotiations will soon be passed on to the general public via their electricity bills, which are once again about to go up -- even though Germans already pay the second highest energy prices in Europe. Next year, a three-person family will likely have to pay up to an additional €175 ($220) to finance the construction of renewable energy infrastructure.

The biggest culprit behind this increase is the German government's misguided subsidy policy. To the delight of the solar industry, Altmaier has decided to divert the largest share of renewable energy subsidies to photovoltaics, the most expensive renewable energy technology. As a result the solar industry is expecting continued record growth, despite the fact that photovoltaics are also the renewable energy least suited to the German climate.

Altmaier's concessions to the solar industry are all the more baffling given that the German government had announced intentions to cut subsidies significantly, making plans to reduce the construction of photovoltaic systems to a reasonable level. And Altmaier himself, in his previous role as whip for the Christian Democrats in German parliament, warned that subsidies for the solar industry were bringing about "billions in additional costs, every week, every month."

Altmaier's switch to the Environment Ministry would appear to have changed his view of the situation. When Altmaier met with representatives from Germany's federal states last week for final negotiations on an amendment to the country's Renewable Energy Sources Act (EEG), there was little talk subsidy cuts.

Ultimately, the lawmakers agreed on a plan that makes considerable concessions to the solar industry, saddling energy consumers with billions in additional costs. The plan calls for funding to install up to 25 additional gigawatts of solar power in the coming years, nearly doubling the current supply. "It's a compromise made at the expense of third parties," says energy expert Holger Krawinkel at the Federation of German Consumer Organizations, "and a disastrous debut for new Environment Minister Peter Altmaier."

Costly Mistake

A new study by Georg Erdmann, professor of energy systems at Berlin's Technical University, reveals just how far Germany's current center-right governing coalition -- made up of Chancellor Angela Merkel's CDU and the business-friendly Free Democrats (FDP) -- has strayed from its own self-imposed goals. Erdmann has calculated the effects that the latest changes to the EEG will have between now and 2030. He believes that subsidies for renewable energy, including an expansion of the power grid, will saddle energy consumers with costs well over €300 billion ($377 billion).

fredag 24. august 2012

REBLOGG: OM HØYTHENGENDE FRUKTER

I et tidligere publisert innlegg (Klimapolitikk og Handlingsregelen, 29.03.2012) skrev medblogger Petter Gudding følgende:
Hvorfor er det større politisk interesse for elektrifisering enn for økt satsing på kollektivtrafikk?
Dette spørsmålet åpner innlegget "De dyreste tiltakene" som professor Petter Osmundsen skriver i Aftenposten onsdag 27.april.

Mens elektrifisering av norsk sokkel bare innebærer flytting av utslipp til andre land via kvotehandel og dessuten medfører store oppofrelser av finans- og naturkapital, er økt satsing på kollektivtrafikk et høyst lønnsomt og effektivt tiltak allerede før eventuelle klimagevinster er tatt høyde for (i følge Klimakur). I tillegg følger det av økt satsing på kollektivtrafikk at lokale miljøproblemer og køkostnader vil bli mindre. Likevel foretrekker altså politikerne å satse på elektrifisering. 
.....
En kan alltids håpe at entusiasmen for denne type galskap ("strøm til brønn") har dempet seg etter vårens klimaforliksrunddans. Men jeg ville ikke satset mye penger på at dette ikke kommer på banen igjen, kanskje allerede i anledningen den kommende energikonferansen i Stavanger (ONS 2012).

Hele innlegget til Petter Gudding kan leses her.

mandag 20. august 2012

NATURVERDIENE TAS IKKE PÅ ALVOR*

Statssekretær Eli Blakstad i Olje- og energidepartementet skriver i ett innlegg i Adresseavisen 1.august at mer fornybar energi er en viktig del av klimapolitikken. Videre gjør hun oppmerksom på at utbygginger av fornybar energi medfører store naturinngrep som fører til at det oppstår "viktige og vanskelige avveininger". Endelig betrygger statssekretæren oss med at myndighetene vet å foreta disse avveiningene på en tilfredstillende måte. Kritiske analyser av norsk energi- og klimapolitikk peker imidlertid på at så ikke er tilfellet.

Gjennom pålegg om kjøp av såkalt grønne sertifikater subsidierer forbrukerne i Norge utbygging av ulønnsomme vind- og vannkraftverk. Hovedargumentet for denne støtteordningen er at utbygging av ny fornybar energi skal erstatte fossil energi og dermed bidra til å redusere utslippene av klimagasser. Men på grunn av at de norske utslippene er omfattet av EUs kvotemarked, noe som innebærer at det er antallet kvoter som er tilgjengelig i dette handelssystemet som bestemmer hvor høye utslippene vil bli, tyder alt på at det ikke vil oppstå noen reduksjoner i de globale klimagassutslippene som følge av energisatsingen i Norge. Heller enn å erstatte forbruk av fossil energi kommer forbruket av den subsidierte fornybare energiproduksjonen bare i tillegg til eksisterende konsum. Effekten av politikken er derfor at det samlede forbruket av energi øker.

Som Blakstad skriver forårsaker fornybarutbyggingene og linjetraseene som følger med, til dels store naturinngrep. I en samfunnsøkonomisk analyse må disse miljøkostnadene, sammen med de øvrige prosjektkostnadene, veies opp mot den samlede nytten som energiutbyggingene fører med seg. Jamfør analysen ovenfor er dette en enkel øvelse. Uten støtte er utbygging av fornybar energi ulønnsomt. Uten noen påvisbar klimagevinst, men med opplagte miljøulemper, blir samfunnsregnskapet forbundet med slike utbygginger entydig negativt. Subsidiene til fornybar energi bidrar altså bare til å forsterke miljøproblemene. Dette kan ikke kalles å ta naturverdiene på alvor.

*Innlegget stod på trykk i Adresseavisen mandag 6.August.

fredag 13. april 2012

MANGELFULLE ANALYSER AV GRUVEDRIFTPLANENE

Jeg har ved gjentatte anledninger blogget om de forestående planene for etablering av nye gruver eller gjennopptatt drift i gamle gruver i Norge. Ett av områdene som er til vurdering for slik virksomhet er Engebøfjellet, som ligger ved Førdefjorden i Sogn og Fjordane fylke. Her er planen å utnytte forekomsten av mineralet rutil og dumpe avgangsmassene i et deponi på bunnen av Førdefjorden. Miljøinteressene er bekymret for at dumping av avgangsmassene i fjorden vil ha store negative konsekvenser for livet i fjorden, som forøvrig har status som nasjonal laksefjord. Jeg betviler ikke at dette prosjektet er bedriftsøkonmisk lønnsomt. Men mangel på tilstrekkelige analyser betyr at det er helt i det blå om planene om gruvedrift i Engebøfjellet er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Skal gruvedrift i Engebøfjellet være verdiskapende for samfunnet må summen av nyttevirkningene av prosjektet overgå summen av kostnadene, eller ulempene, som prosjektet medfører. Skal vi kunne gjøre oss opp en kvalifisert mening om hvorvidt det omsøkte prosjektet faktisk bidrar til verdiskaping må det derfor gjennomføres en samfunnsøkonomisk nytte- kostnadsanalyse. Første steg i en slik analyse er å identifisere alle nytte- og kostnadselementer (ulemper) som prosjektet vil medføre. Deretter verdsettes alle nytte- og kostnads elementer som har observerbare markedspriser, i kroner. Så beregnes nettonåverdien av prosjektet. Er nåverdien negativ er prosjektet ulønnsomt og bør skrinlegges. Er nåverdien positiv kan man gå til neste steg. Dette steget innebærer å veie den beregnede nettonåverdien opp mot de ikke-prissatte konsekvensene (typisk miljøkonsekvensene) som prosjektet medfører.

En slik samfunnsøkonomisk analyse er ikke gjennomført i forbindelse med konsekvensutredningen (KU) for gruvedrift på Engebøfjellet. Siden det ikke foreligger vurderinger av de prissatte konsekvensene av prosjektet finnes det heller ikke noe verdianslag som miljøulempene kan veies opp mot. På nåværende tidspunkt er det derfor umulig for en besluttningstaker å vurdere om dette prosjektet vil ha positiv eller negativ verdi for samfunnet. Av den grunn bør det heller ikke åpnes for noen gruvedrift i Engebøfjellet.

De økonomiske vurderingene som er gjennomført i KUen er komplett mangelfulle. Det nærmeste man kommer en økonomisk analyse er dette:
Kommunale inntekter
For Naustdal kommune vil et flertall av de 150 utgjøre en relativt stor andel av de sysselsatte i kommunen. Halvparten av de 150 er omtrent 7 % av den totale sysselsettingen. En enkel beregning tilsier at kommunen kan komme til å få nærmere 4 millioner i inntektsskatt dersom halvparten av de 150 bosetter seg i kommunen. For fylkeskommunen er tallet omtrent 1,5 millioner dersom vi regner med at alle bosetter seg i fylket. I tillegg kommer skatteinntektene for sysselsatte i avledede næringer.Det betales også eiendomskatt av tiltaket. Raten på denne fastsettes av kommunen. I Naustdal er denfor tiden på 6 promille av eiendommens verdi per år. Bergvesenet vurderer det slik at eiendomsskattenbør settes ut fra den verdien eiendommen kan bli solgt for.En totalvurdering i forhold til kommunal økonomi tilsier at tiltaket vil ha en stor positiv konsekvens.Overskuddet fra bedriften skattlegges med 28 % som går til staten. Hva overskuddene kommer til å bli er imidlertid uklart. I tillegg kommer en statlig inntekt fra Arbeidsgiveravgiften, som for Naustdal ligger på 10,6 %. I tillegg kommer eiendomsskatten fra de som er bosatt i kommunen. Disse inntektene er positive for staten.
Samfunnsøkonomisk lønnsomhet måles ikke i antall arbeidsplasser eller ut fra skatteinntekter beregnet på grunnlag av overskudd med "uklar" størrelse. Lønnsomhet vurderes ved å veie nytten av prosjektet opp mot kostnadene, inkludert de ikke prissatte miljøulempene, som prosjektet medfører. Med bruk av fraser som at tiltaket vil ha en "stor positiv konsekvens" eller at "disse inntektene er positive for staten" fremstår KUen for Engebøfjellet mer enn noe annet som et dokument som har som formål å overbevise kommunepolitikere og øvrige myndigheter om at prosjektet, tross innvendingene fra miljøinteressene, er et fornuftig prosjekt. Men basert på den informasjonen som her forelegges er det altså umulig å si noe om godheten i dette prosjektet.

Etter min mening har kritikerne av det foreslåtte gruveetablissementet gode kort på hånden. Å beslutte oppstart av gruvedrift i Engebøfjellet basert på foreliggende analyser er ganske enkelt utilrådelig.