onsdag 29. februar 2012

TILKARRINGSVIRKSOMHETENE

For andre gang i løpet av de siste par ukene får Hydro-sjef Svein Richard Brandtzæg og Zero-leder Einar Håndlykken så hatten passer i DNs-leder. (se Gorms tidligere blogg om saken her)

Bakgrunnen for kritikken er kronikken "Norge må gå foran i klimapolitikken" som de to klimakameratene fikk på trykk i VG for en tid tilbake. Her etterlyser Brandtzæg og Håndlykken opprettelse av et fond som skal benyttes til å finansiere klimatiltak i den konkurranseutsatte delen av industrien. Forslaget er at fondet skal finansieres av inntektene som genereres av CO2-avgiften som oljeselskapene betaler for sine utslipp.

De to påstår at gulrot er bedre enn pisk dersom utslippene i konkurranseutsatt industri skal reduseres. Bakgrunnen for dette er at pålegg om høyere avgifter i konkurranseutsatt sektor vil medføre utflagging av industrien noe som igjen leder til at utslippene flyttes til andre land.

Men som DNs-leder påpeker er dette akkurat det samme som vil skje dersom konkurranseutsatt sektor får penger over et klimafond for å redusere sine utslipp ut over hva prisene på utslippsrettigheter i EU-markedet skulle tilsi. Gulroten, eller overføringene til industrien fra det foreslåtte klimafondet, er derfor utelukkende til gunst for fastlandsindustrien og vil ikke bidra til å redusere de globale utslippene av klimagasser.

At Zero, med leder Håndlykken i spissen, løper kraftindustriens ærend i jakt på statlige subsidier til utbygging av mer fornybar energi er ikke ukjent. Sett bort fra at Hydro trolig allerede nyter godt av gunstige kraftprisavtaler, er meg bekjent ikke dette selskapet først og fremst kjent for å være en tilkarringsvirksomhet. Gjennom sin allianse med Zero og publisering av den omtalte kronikken har selskapet selv bidratt til å skape inntrykk av at slik tilkarringsvirksomhet er en del av forretningsideen til bedriften.

Tilkarringsvirksomhet (bedre kjent som rent-seeking) innebærer enkelt sagt at økonomiske aktører forsøker å vri offentlige reguleringer til sin fordel. I mer klare ordelag; tilkarringsvirksomehetene forsøker å få et sugerør ned i statskassen. Slik virksomhet har vært og er utbredt i mange land som har realisert ressursrenten fra utvinning av ikke-fornybare naturressurser. Når urimelig høye andeler av verdiene i statskassen havner i hendene på noen få private aktører sitter felleskapet igjen som den store taperen. Så lenge det finnes midler å karre til seg vil vi stå ovenfor problemet med at noen vil forsøke å tilegne seg en urimelig stor del av våre felles verdier. Det eneste som kan forhindre at slik virksomhet blir et stort problem er bevisste myndigheter som ikke lar seg målbinde av lobbyistene.

Mens Hydro sjefen og Zero-lederen legger til grunn at andre sektorer skal reguleres med pisk (dvs avgifter) og dermed tvinges til å betale for sine utslipp, er de altså av den oppfatning at felleskapet skal ta kostnadene med å redusere klimaulempene som Hydro og andre industribedrifter i konkurranseutsatt sektor påfører samfunnet.

Hydro og andre industribedrifter tjener penger på å forurense klimaet. At felleskapet skal betale for å rette opp skaden som Hydro og andre industribedrifter påfører klimaet gir ingen mening. Prinsippet om at forurenser skal betale bør derfor også her være gjeldende. Selv om kronikken til Brandtzæg og Håndlykken peker på reelle problemer forbundet med å oppfylle klimaforlikets ambisjoner om store klimakutt hjemme, er forslaget om klimafond både uhensiktsmessig og frekt.

"RETUREFFEKTER" I MILJØPOLITIKK

For en tid tilbake skrev Petter et par innlegg om den såkalte rebound effekten. Jeg hadde nylig et innlegg om liknende fenomen med tittel ”Loven om utilsiktede konsekvenser...”. Her er et nytt internasjonalt eksempel via Science Daily:
CFC Substitutes: Good for the Ozone Layer, Bad for Climate?
ScienceDaily (Feb. 24, 2012) — The Montreal Protocol led to a global phase-out of most substances that deplete the ozone layer, such as chlorofluorocarbons (CFCs). A happy side-effect of the gradual ban of these products is that Earth's climate has also benefited because CFCs are also potent greenhouse gases. However, now a "rebound effect" threatens to accelerate the rate of global warming.
Hele artikkelen kan leses her.
Dette er en fin påminnelse og godt tankekors til alle og enhver - inkludert bastante forskere, ignorante byråkrater og myopiske politikere, såvel som velmenende miljøvernere.

SCI-FI ECON: THE SAHARA FOREST PROJECT

"SCIENCE", "SCIENCE FICTION", ELLER BARE "FICTION"?




Les om prosjektet i Teknisk Ukeblad her, eller i Verdens Gang her,  hos Bellona her, eller direkte på prosjektets hjemmeside her.

tirsdag 28. februar 2012

SAMFUNNSØKONOMEN MED TEMA KLIMAPOLITIKK

Hovedtema i årets første utgave av tidsskriftet Samfunnsøkonomen er klimapolitikk.

Temaer som diskuteres er blant annet klimaforhandlingene (Kvalø og Harboe), Norges rolle som foregangsland i klimapolitikken (Kallbekken), miljøskadelige subsidier (Bruvoll, Skjelvik og Vennemo), elektrifisering av sokkelen (Osmundsen) og karbonlekkasje (Bye og Rosendahl).

Med andre ord er det mye interessant lesning i vente for den som er interessert i klimapolitikken.

Blogging om artiklene vil komme fortløpende etterhvert som de blir lest.

NORSK UTVIKLINGS- & MILJØPOLITIKK

I et innlegg med tittel ”Bistands-Norges koseforskning” publisert i Dagsavisen 4. januar skriver professor Nina Witoszek skarpt og sarkastisk om i hvor liten grad norske bistandsprosjekter blir utsatt for evaluering og hvor dårlige (og lite interessert) den norske politiske makteliten er til å ta inn over seg forskningsinformasjon om seriøse problemer i bistandspolitikken:
Den norske kosen er blitt et verdensbilde som kolonialiserer næringslivet, politikken og forskningen om norsk bistand.
...
I de siste årene har kosen stoppet å være kun en folkelig skikk. Kosen er blitt til et verdensbilde som har kolonisert både næringslivet og politikken. Hvis du kan kos, kan du det hele! Det er nok å nevne den prisbelønte gasellebedriften ChillNorway, som har gjort fenomenal suksess ved å lage koseklær. Norsk næringsliv spesialiserer seg for øvrig på kos i form av arbeidsmiljølover og verdens snilleste kapitalisme. Og jeg overdriver bare litt hvis jeg sier at koseprinsippet styrer den nasjonale bistands- og fredspolitikken. På dette feltet er Norge blitt som ChillNorway: En produsent og eksportør av den fascinerende – og tvetydige – kosen.

Med jevne mellomrom blir den norske turbo-filantropien forstyrret av forskere som Terje Tvedt eller Asle Toje, som viser til rot, kaos, korrupsjon, sløseri i mottakerland, og en dobbeltmoralsk agenda bak den norske bistands- og fredsmeglingsfasaden. Men rabalderet over utskeielsene er alltid kortvarig, og blir fort overskygget av nye entusiastiske bistandsprosjekter. Det som virkelig er sensasjonelt er ikke avsløringene om at 150 millioner norske bistandskroner har fordampet i Tanzania (Aftenposten, 29/10-2011), men at slike avsløringer ikke er noe nytt, og at de viser til en langvarig, delvis fortrengt skandale. I de siste fem årene har jeg lest utallige vitenskapelige artikler og forskningsrapporter som har pekt på moralske og finansielle katastrofer bak den norske romansen med Tanzania. Det er nok å studere Eirik G. Jansens «Bidro vi til korrupsjonskultur?» i Bistandsaktuelt (2008). Man kunne forventet en form for redningsaksjon – eller grundige undersøkelse og en policyendring – der og da. Men nei. Er det slik at korrupsjonsskandalene Jansen avslørte var anti-kosete, og dermed omtrent like viktige som fjorårets snø?
...
Les hele innlegget til professor Witoszek her.

MILJØØKONOMENE SPØR: Er det noen som ser paralleller til norsk klimapolitikk?

KJEKKE FORELESNINGER!

Forrige uke ble vi ferdige med miljømarkedsfeilteori i faget jeg underviser dette semesteret. Det temaet ble avrundet med en generell likevektsmodell med produksjonsforurensning. En versjon av den modellen sitter studentene mine nå og regner på så blekket spruter. Jeg håper dette blir det mest utfordrende de kommer over i løpet av mastergraden. Her er ett fint foto av en av de innledende tavlene med matematisk notasjon.




Denne uken begynner jeg å undervise favorittemaet mitt: verdsetting av miljøgoder. Dette er noe jeg kan mye om. Under dette temaet skal studentene lære mer om eksakte velferdsmål for endret miljøkvalitet, verdsetting av miljøgoder gjennom såkalte metoder for avslørte preferanser (engelsk: revealed preference methods) & uttrykte preferanser (engelsk: stated preference methods), herunder den fantastiske reisekostnadsmetoden (engelsk: travel cost method) og den ekstremt utbredte og allsidige betinget verdsettingsmetoden (engelsk: contingent valuation method).


mandag 27. februar 2012

MANDAGS LYNBLOGG & UKENS LESERUTFORDRING

1. Hval
4. Rev
6. Sild

Hvem skal ut?

KUDOS til første leser med rimelig & rimende svar!  [Ett bloggekommentarpoeng dersom du er  MØA350 student.]

VIKTIG DEBATTINNLEGG #2: STRØM TIL BRØNN ER EN DÅRLIG IDE

I debattinnlegget El til havs gir økte utslipp i Dagens Næringsliv 24. februar forklarer Norges mest eminente miljøøkonom professor Michael Hoel hvorfor elektrifisering er en dårlig ide:
Ett av tiltakene som har vært diskutert og som muligens vil bli foreslått i klimameldingen, er elektrifisering av deler av sokkelen. I dag blir elektrisk kraft til å drive installasjonene på olje- og gassfelt, laget på plattformene av gass som blir utvunnet.

Denne kraftproduksjonen gir betydelige mengder CO2-utslipp. Elektrifisering er et tiltak for å eliminere disse utslippene, ved at installasjonen i stedet får elektrisk kraft via kabler fra land. Tiltaket kan være aktuelt både på eksisterende og nye felt.

Tiltaket vil utvilsomt redusere CO2-utslipp fra Norge. Det er imidlertid dyrt: For noen felt vil det koste mer enn 1000 kroner per tonn reduserte utslipp, som er mer enn ti ganger så mye som det koster å redusere utslipp i utlandet gjennom kjøp av kvoter utover hva Norge bruker.

Sagt på en annen måte: Dersom Norge vil bruke for eksempel én milliard kroner for å redusere utslipp av CO2, får vi mer enn ti ganger så store utslippskutt ved å betale for kutt i utlandet som ved å bruke pengene til å elektrifisere norske olje- og gassfelt.

Tiltaket er ikke bare dyrt: Mens tiltaket helt sikkert vil redusere norske utslipp, kan det godt tenkes at det vil bidra til å øke samlede utslipp i verden.
Les hele professor Hoels analyse her.

La oss gjenta lærdommen fra tidligere post: Stopp galskapen nå - før flere milliarder som har samfunnsmessig nyttigere anvendelser blir kastet bort.

VIKTIG DEBATTINNLEGG #1: Å LÆRE AV ANDRES FEIL

I debattinnlegget Drømmen om Sola i Verdens Gang på fredag 24. februar skriver ”The Skeptical Environmentalist” professor Bjørn Lomborg om Tysklands feilslåtte storsatsing på grønn energi:
Tyskland har vært stolte av å være "verdensmestere" i grønn energi. Det er gitt ut sjenerøs pengestøtte, over 130 billioner dollar ifølge Universitet i Ruhr, til tyskere som ville investere i solenergi. Nå har imidlertid den tyske regjeringen lovt å kutte støtten tidligere enn planlagt, samt å fase ut støtten over de neste fem år. Hva var det som gikk galt?
Disse monsterinvesteringene har kommet hovedsakelig med det altoverfeiende argumentet ”vi må redde det globale klimaet”. Til tross for storsatsing i samfunnsøkonomisk ulønnsom teknologi, bidrar solenergi i dag visstnok med mindre enn en 1/2 % av Tyskland energi behov. Professor Lomborg skriver videre:
I tillegg betyr denne store investeringen bemerkelsesverdig lite i kampen mot global oppvarming. Selv med urealistisk sjenerøse antagelser, er totaleffekten at solenergi reduserer Tysklands CO-utslipp med ca. åtte millioner metriske tonn - eller ca. 1 % - de neste 20 årene. Når effektene er beregnet ifølge en standard klimamodell, er resultatet en reduksjon i gjennomsnittlig temperatur på 0,00005 grader Celsius. For å si det på en annen måte: Ved slutten av århundret vil Tysklands 130 billioner dollar investert i solcellepanel ha forsinket temperaturstigning med 23 timer.
Les hele kommentaren av professor Lomborg her.

I Norge investeres det i dag for milliarder av kroner i samfunnsøkonomisk tvilsomme vindkraftutbygginger og andre fornybar energi teknologidrømmer, støttet med gigantiske statlige subsidier. I tillegg planlegges massiv ekspansjon av strømnettet med påfølgende kabling og reising av strømmaster over verdifull norsk kultur- og naturlandskap. Blant annet ønsker man å bringe strøm ut til olje- og naturgassproduserende oljeplattformer.

La oss stoppe galskapen nå - før flere milliarder som kunne blitt brukt til bedre alternative formål blir ødslet bort. La oss lære av Tysklands katastrofale solenergi eksperiment.

fredag 24. februar 2012

FREDAGS ØLBLOGG: GOD HELG!

Kanskje verdens kuleste bar...

























World Famous Bob's Java Jive var favoritt baren min på 90-tallet i Tacoma, Washington (USA). Det var på denne tiden jeg så det samfunnsøkonomiske lyset som double-major (business & economics) bachelorstudent ved Pacific Lutheran University.

Les mer om dette unike stedet. Se flere Java Jive bilder her. Kommentarer fra blogglesere som er tidligere (eller nåværende) Java Jive'ere er hjertelig velkomne!

FREDAGS GRAF: UTVIKLING I GLOBALE CO2 UTSLIPP 1990 - 2030

Som oppfølger til Petters postering av SSB grafen for norske utslipp, her er tallene for hele verden:


















Kilde: EIA via mongabay.com

FREDAGS REBLOGG: TOPP 10 GRUNNER TIL Å VÆRE MOT "STRØM TIL BRØNN"

10. Veit ikke helt hva det er: Høres for farlig ut!

9. Veit omtrent hva det er: Høres for dumt ut!

8. Kombinasjon av 10 & 9: Sende elektrisitet ut til oljeplattformer? WTF? Vil ikke dette kreve massive naturinngrep på fastlandet?

torsdag 23. februar 2012

MER TOG: INTERCITY UTREDNINGEN

Sist uke kom den såkalte Intercity utredningen til positiv mottakelse fra politikerne. Den beskriver en potensiell massiv utbygging og effektivisering av jernbanenettet på Østlandet. På Jernbaneverkets hjemmeside oppsummeres analyser fra et titalls individuelle rapporter med følgende:
Fakta og anbefalinger fra utredningen:
  • Beregnet kostnad på 130 milliarder inkluderer gjenstående kostnader på øvrige prosjekt som allerede er igangsatt eller planlagt
  • 230 kilometer ny jernbane for InterCity-tog, høyhastighetstog og godstog er utredet
  • For det meste 250 km/t som dimensjonerende hastighet
  • Mulighet for fire Intercity-tog i timen i hver retning
  • Byutvikling og fortetting av arbeidsplasser, boliger og servicetilbud svært viktig for å bygge opp om satsingen Klimanøytralt* etter 5 år for Østfoldbanen, 6 år for Dovrebanen til Lillehammer og 8 år for Vestfoldbanen
  • Reduksjon i CO2-utslipp på 45000 tonn pr år
  • Kan gjennomføres på 10 år (planlegging og prosjektering på 5 år og bygging på 5 år)
  • Sannsynligvis optimalt å gjennomføre på 13 år
  • Avklart sluttdato og forutsigbar finansiering avgjørende for rask gjennomføring
  • Planlegging etter plan- og bygningsloven lagt til grunn
Jernbaneverkets egen "reklamebrosjyre" for InterCity konseptet kan lastes ned her mens detaljerapportene finnes her.

Det er ingen tvil om at dette jernbaneprosjektet vil komme mye bedre ut av en samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse enn lyntogkonseptet som vi har drøftet ved flere tidligere anledninger. Allikevel er det påfallende at det er kostnadsestimater og klimautslippsprognoser som blir uthevet i fremleggelsen av utredningen.

Selv om Kr 130 milliarder er en brøkdel av prislappen på lyntogutbygging er det på ingen måte en triviell sum. Kr 130 000 millioner utgjør ca 15 % av årlig statsbudsjett eller Kr 50 000 per norsk husstand.

MILJØØKONOMENE spør: Hvor er estimater på samfunnets nytteverdier og kostnad-nytte sammenstillingene?

UKENS LESERUTFORDRING

RIDDLE ME THIS: Hvilken person er kreditert som "oppfinner" av reisekostnadsmetoden og hva har han/hun med Nordsjøen å gjøre?

KUDOS til første leser med tilfredstillende svar!

[Er du student i MØA350 kan du få doble bloggkommentar poeng dersom kommentaren blir vurdert som tilfredsstillende av medblogger Petter. Det ligger fortsatt en uløst leserutfordring om fiskeripolitikk her - nå også verdt to poeng!]

UTVIKLING I KLIMAGASSUTSLIPP I NORGE 1990-2010



Figuren er hentet fra SSB sine temasider om klima og luftforurensing som du finner her:
http://www.ssb.no/klima/. For deg som er interessert i fakta om innenlandske klimagassutslipp er dette en solid referanse som inneholder mye god informasjon.

onsdag 22. februar 2012

”LOVEN OM UTILSIKTEDE KONSEKVENSER”, ”DET FINNES INGEN GRATIS LUNSJ”, ELLER ”DEN HERSKENS SUBSTITUSJONSEFFEKTEN!”

Fra forskning.no:

EL-BILER UTEN MILJØGEVINST
Kina kan el-biler gi dårligere luftkvalitet. Elektrisiteten som driver bilene produseres ved kullkraftverk.

Kina satser stort på alternativ teknologi. Elektriske kjøretøyer er en del av satsingen i landet som i kraft av sterk økonomisk vekst har store miljøutfordringer.

En ny studie basert på data fra 34 kinesiske storbyer viser imidlertid at el-biler kan gi negativ miljøeffekt – ikke minst på luftkvaliteten.

Forskerne beregnet utslipp per kjørte passasjer-kilometer for el-biler og konvensjonelle bensindrevne biler. De fant at elektriske biler har større negativ påvirkning på luftkvaliteten og i noen tilfeller står for et høyere samlet CO2-utslipp.

- Det har vært en underforstått antagelse at påvirkning på luftkvalitet og helse er lavere for elektrisk drevne kjøretøy enn for tradisjonelle kjøretøy. Våre resultater utfordrer dette ved å sammenligne hva som slippes ut fra bruk av kjøretøyene og hva folk faktisk utsettes for, sier forsker Chris Cherry ved University of Tennessee, USA i en pressemelding fra universitetet.

Cherry står bak studien sammen med kollegaer ved Tennessee University, University of Minnesota og Tsinghua University i Beijing, Kina.
Les hele artikkelen her.

DET NULLSKATTEYTENDE "LOBBYFIRMAET"

Fra mandags DN-leder med tittel Flaut Fond:
Hvor skamløst kan et angrep på fellesskapets midler egentlig være? Ganske skamløst. Det demonstrerer felles innlegg fra konsernsjef Svein Richard Brandtzæg i Hydro og leder Einar Håndlykken i Miljøstiftelsen Zero i VG før helgen.

Det hele er pakket inn i de aller beste intensjoner. Tittelen er «Norge må gå foran». Temaet er klima. Og budskapet er at «Norge kan ikke vente med vår klimasatsing til klimaproblemet har fått en internasjonal løsning». Det er sant nok. Norge bør sette i verk tiltak både for å få ned utslipp og for å få fortgang i internasjonale forhandlinger. Men den løsningen Brandtzæg og Håndlykken står sammen om, er det all grunn til å være skeptisk til.

De to vil ha et klimatiltaksfond. De vil at fondet skal finansieres av CO2-avgiften på oljesektoren. Det er en inntekt staten allerede har. Det er dermed en tilsløring å si at det er CO2-avgiften som skal fylle opp fondet. De vil slå kloen i penger som oljeselskapene betaler til statskassen. Penger som kan brukes på skoler og helse – eller på klimatiltak som satsing på kollektivtransport og skogvern.

De to vil at oljeselskapene skal finansiere fondet. Støtten fra fondet skal gå både til oljeselskapene og industri på land. Statoil skal betale, Hydro skal få. Blant argumentene for fondet er at det skal bidra til at ikke norske bedrifter «må velge andre land å produsere i enn Norge». Hilsen Hydro, som har åpnet aluminiumsverk med enorme CO2-utslipp i Qatar.

Brandtzæg er altså ganske frekk. Håndlykken er ikke bedre. Han ber om statsstøtte til Hydro, mens Hydro gir økonomisk støtte til Zero. Skamløst er i grunnen en ganske forsiktig beskrivelse.
Les resten av DNs lederkommentar her.

MILJØØKONOMENE SIER DET: Zero er ingen miljøbekymret "ideell" organisasjon. Det er ett glorifisert lobbyfirma for fornybar energi aktører bestående av 30 ansatte med sterke egeninteresser som genererer store driftsinntekter og årlige overskudd som ikke skattelegges.

tirsdag 21. februar 2012

MONSTERMASTENE KOMMER!


40 MILLIARDER TIL MER MASTER
Olje og energiminister Ola Borten Moe vil elektrifisere norsk sokkel. For å få det til må flere strømmaster på plass.

Vi må bygge ut nettet. Det nytter lite å bygge ut mer fornybar strøm dersom den ikke kan fraktes til markedet. Det vil derfor satses stort på nettutbygging fremover, sier olje og energiminister Ola Borten Moe.

Borten Moe er i ferd med å ferdigstille en melding til regjeringen om framtidig bygging av strømnettet. I meldingen vil Borten Moe legge opp til å bruke 40 milliarder i løpet av de neste årene på utbygging av kraftnettet.

- Vi snakker da om master, slår olje og energiministeren fast.

- Dette vil synes ja og jeg forventer en debatt om dette, men kabel koster mye mer, gjør strømmen dyrere og svekker dermed norsk konkurransekraft, sier Borten Moe.
Les hele artikkelen her.


MILJØØKONOMENE ETTERLYSER:  
  1. Miljøorganisasjoner som synes dette er en for høy pris å betale for symbolsk norsk klimapolitikk!  
  2. Samfunnsøkonomer som er opptatt av effektiv bruk av samfunnets begrensede ressurser!

DEN "IDEELLE" ORGANISASJONEN ZERO
















Kilde: proff.no

TIRSDAGS HUMOR: SHIT HAPPENS

mandag 20. februar 2012

MANDAGS LYNBLOGG

LO'S NIMBY!
ZERO'S VILLSPOR!
GLOBAL PERSPECTIVES 1
GLOBAL PERSPECTIVES 2
KAKEBAKING, KAKESPISING, & NYTTEMAKSIMERING

EFFEKTIVITETSPOLITI: YES!

E24 skriver onsdag at OECD mener Norge bør innføre et statlig effektivitetspoliti for å føre kontroll med bruken av nytte-kostnadsanalyser i offentlige budsjettprioriteringer. Paul O'Brien i Economics Department i OECD uttaler følgende: "Norge har generelt gode retningslinjer for kost-nytte-analyser av offentlig forbruk, men det ser ikke alltid ut til at de følges. Det fremstår som underlig."

I nytte-kostnadsanalyser sammenstilles fordeler og ulemper av offentlige prosjekter på en systematisk og oversiktelig måte. Det er vanskelig å se for seg mer bruk av slike analyser vil lede til mindre effektiv bruk av samfunnets knappe ressurser. Det er derfor underlig dersom retningslinjene for slike analyser ikke følges.

Det offentlige forbruket i Norge er høyt. Målt som andel av Fastlands-BNP har Norge det høyeste offentlige forbruket (omlag 55% av Fastlands-BNP) av alle OECD land. Målt som andel av totalt BNP ligger det offentlige forbruket i Norge omlag på gjennomsnittet for OECD-landene (i overkant av 40 % av BNP).

At alle prioriteringer over offentlige budsjetter gjøres til gjenstand for nytte-kostnadsavveininger er derfor en ønskelig utvikling. Siden slike analyser legger til rette for at alle får tilgang til beslutningsgrunnlaget for offentlige tiltak og prosjekter kan vi få en langt mer opplyst og rasjonell debatt om myndighetenes budsjettprioriteringer.

MILJØØKONOMENE er enige: Innføring av et "effektivitetspoliti" som kan si ifra når slike analyser mangler helt eller er mangelfulle er en glimrende ide.

IKKE-OLJE IKKE-FORNYBARE RESSURSER I NORGE



Det kanadiske selskapet Dalradian Resources har kjøpt mineralretter til norske områder som utgjør 5 prosent av Norges landområder.

lørdag 18. februar 2012

WEEKENDBLOGG: INTRODUCING DAVID Z.

I innlegget An academic failure to serve the public good på vannressursbloggen Aquanomics skrev min gode venn David Zetland nylig følgende om manglende virkelighetsrelvans i akademisk forskning:
Let's start with the assumption that an academic professor or researcher is paid to promote new ideas and teach students.

Now, we need to somehow measure and prioritize outputs. Teaching output is relatively easy to measure (student evaluations and progress), but not as important as research that changes how we think of the world.

Research impact is, unfortunately, difficult to measure. The current method relies on "impact," which basically boils down to publishing in "top" journals. (A top journal is one that other journals tend to cite more often.)

Now it gets ugly, since it's pretty common to just count one's publications and give more weight to those that appear in top journals. The actual content of articles is less important.

The importance of this "publish or perish" model has resulted in a massive increase in the number of papers presenting incremental (often trivial) changes on established themes (supply of ideas) and a proportionate increase in the number of journals accepting less-than-stellar papers (demand for ideas).

This "market" suffers in two ways. First, academics spend very little time on promoting their ideas once they are published. Second, those ideas are often irrelevant to the real world.
David er definitivt ikke som akademikere flest. Han har skrevet viktig bok og driver populært diskusjonsforum som gir lite eller ingen formell forskningsprestisje. Han har vært på FOX news og BBC radio, er sitert i New York Times,  har gjesteblogget på Freakonomics, og er regelmessig "livsopplever" på Burning Man festivalen. Og nedenfor er han til og med i virksomhet som miløøkonomisk nyhetsreporter i den virkelige verden!

fredag 17. februar 2012

LYNTOG OG POLITIKK

I en Kronikk i Adresseavisen fredag 17.02 argumenterer Erlend Lenvik for at strekningen Oslo-Trondheim bør bygges ut for Lyntog. Lenvik, som er "politisk leder i Trondheimsregionen", skriver følgende helt innledningsvis i kronikken:
Oslo-Trondheim er ryggraden i det norske transportnettet. En framtidsrettet jernbane mellom Østlandet og Midt-Norge vil styrke Norge som nasjon. Mer enn noen annen strekning kan Oslo-Trondheim stimulere fornyelsen i norsk næringsliv og vise at vi tar landets klimamål på alvor.
Kronikken er et kroneksempel på fremføring av argumentasjon som setter politiske og regionale interesser foran de samlede samfunnsinteressene. Dessverre er denne kronikken langt ifra å være et unikt eksempel på dette. Flere aviser har på kommentar- eller lederplass argumentert for at nettopp den regionen de er representert i bør "få" Lyntogforbindelse.

De store regionalavisene er en viktig informasjonskanal for et stort antall av landets innbyggere. Derfor er det sørgelig å se at disse kanalene er blottet for kritiske vurderinger og at redaksjonene mangler evne til å se på omfanget av Lyntog-saken i et helhetlig perspektiv.

La meg til slutt minne om vår kommentar til Lyntogutredningen som i går var på trykk i Stavanger Aftenblad.

God Helg!

FREDAGS ØLBLOGG

Kanskje fra verdens kuleste, beste, og mest miljøvennlige mikrobryggeri

HA EN FIN FREDAG! HILSEN MILJØØKONOMENE

HÅRSPRAY, OPIUM, & ULØNNSOMME LYNTOG

MILJØØKONOMENE fikk i går debattinnlegget "Hårspray, Opium, & Lyntog" på trykk i Stavanger Aftenblad.

Bakgrunnen for innlegget er uttalelser fra politikere og kommentarer i mediene som har kommet i etterkant av fremleggelsen av Lyntograpporten. Tilsynelatende råder det en oppfatning om at Lyntog i Norge er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Dette tyder på at det er mangel på basal økonomisk kunnskap blant deler av den norske makteliten. Ved å redegjøre nærmere for sammenhengene (og forskjellene) mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet gjør vi det klart at investeringer i Lyntog ikke oppfyller noen av disse lønnsomhetskriteriene.

I innlegget vårt konkluderer vi som følger: Dersom utredningen og konklusjonene er solide, bør politikerne derfor skrinlegge planene om lyntogutbygging. Skulle forutsetningene endre seg for fremtiden har vi fortsatt opsjonen til pånytt å vurdere hensiktsmessigheten av lyntog, for eksempel om noen tiår. Motsatt vil investeringer i ulønnsomme jernbaneprosjekter i dag fortrenge opsjonen det innebærer å kunne bruke ressursene i mer produktive anvendelser i fremtiden. Uansett politisk tilhørighet er det politikernes ansvar å forvalte offentlige budsjetter til samfunnets beste. Samfunnsøkonomi må gå foran politikk og personlige transportpreferanser.

Les hele kommentaren i Stavanger Aftenblad her.

torsdag 16. februar 2012

ZERO SCORER NULL I KLIMAKAMPEN

I en artikkel i nettutgaven av Stavanger Aftenblad lørdag 11.02.12 blåses det stort opp at privatbilisten angivelig betaler 6 ganger mer i avgift per tonn CO2-utslipp sammenliknet med oljeindustrien. Opphavet for påstanden, organisasjonen Zero, kvalifiserer i høyeste grad til prisen "Største pådriver for innføring av meningsløse klimatiltak".

I artikkelen problematiseres det at oljeindustrien, etter skattefradrag, betaler langt mindre i CO2-avgift sammenliknet med hva privatbilistene betaler for sine utslipp. Zero mener at dette leder til at det gjennomføres for få klimatiltak i oljesektoren og at oljeselskapene derfor bør stilles ovenfor en langt høyere avgift.

Det er riktig at oljeindustrien får 78 % fradrag i skatt for sine kostnader. Men siden oljeindustrien også betaler 78 % i skatt av sine inntekter er skattesystemet nøytralt. Alle klimatiltak som er lønnsomme før skatt er derfor også lønnsomme etter skatt. Dette betyr at CO2-avgiften virker etter hensikten og at de klimatiltakene som måtte være kostnadseffektive å gjennomføre i oljeindustrien, blir implementert.

Problematiseringen til Zero representerer derfor ikke et reelt problem og saken føyer seg bare inn i rekken av lite gjennomtenkte utspill fra samme hold. For eksempel er Zero en sterk pådriver for elektrifisering av oljeplattformer og helt ukritisk til konsekvensene av en storstilt utbygging av vindmøller langs hele norskekysten. Som vi har vært inne på i tidligere innlegg representerer disse tiltakene selve oppskriften på en inneffektiv klima- og miljøpolitikk. I sitt jag etter å kutte nasjonale CO2-utslipp ved å bygge ut store mengder fornybar energi ser Zero helt ut til å glemme at også den fornybare teknologien medfører miljøulemper.

Kan Zero kalles en miljøorganisasjon? Etter min mening er svaret på det nei. Ikke er Zero opptatt av kostnadseffektive utslippsreduksjoner, ikke er de opptatt av at utslippsreduksjonene skal være reelle og ikke er de opptatt av miljøulempene som (de dårlige) klimatiltakene de foreslår medfører.

For miljøet og klimaet representerer Zeros forslag til politikk intet annet enn en katastrofe.

onsdag 15. februar 2012

DINE MENINGER

Hva er den viktigste samfunnssaken i Norge? Hva er det viktigste miljøproblemet i Norge? Gi din stemme i de nye meningsmålingene lagt ut på MILJØØKONOMENE i dag!

MILJØØKONOMISK MEDISIN I EN KOMPLISERT VERDEN

Hvordan skal forurensningsproblemet håndteres i næringer/industrier hvor firmaer er i ufullkommen konkurranse med grad av markedsmakt? Hvordan straffer man utslipp av miljøgifter når man ikke vet med sikkerhet hvem som forurenser og hvor mye de forskjellige aktørene bidrar til miljøproblemene? Hva er de beste miljøøkonomiske virkemidlene i en komplisert verden som avviker fra standardmodellene?

Dette er spørsmålene som blir tatt opp i to klassiske forskningsartikler kompetentlig sammenfattet og presentert av to flinke studenter i miljø- og ressursøkonomi faget jeg underviser forrige uke.

Barnett (AER, 1980) sammenlikner markedsutfallet med samfunnsøkonomisk effektiv ressursallokering i monopolindustri med negative produksjonseksternaliteter. Isolert sett vet vi fra grunnleggende mikroøkonomi at monopolfirma tilpasser seg slik at produsert mengde er mindre enn optimal mengde. Under forutsetning om fullkommen konkurranse vet vi også at goder og tjenester med negative eksterne effekter blir levert i for store kvantum av den frie markedsøkonomien. Kompleksiteten oppstår når en har begge disse elementene, monopolsituasjon og negative eksternaliteter, samtidig. I slikt tilfelle kan en ikke umiddelbart vite om markedet under- eller overproduserer og dermed om rette virkemiddel er en subsidie eller skatt, og hvor stor denne skal være. Dette vil hovedsaklig være avhengig av størrelsesorden på de eksterne miljøkostnadene og konsumentenes prisfølsomhet (etterspørselselastisiteten).

Segerson (JEEM, 1988) analyserer situasjoner hvor man står overfor såkalt diffus (ikke-punkts) forurensning (engelsk: nonpoint source pollution). I slike tilfeller er det umulig å nøyaktig identifisere forurenserne og straffe dem i henhold til målt utslippsmengde. I tillegg er slike situasjoner ofte forbundet med at det er forurensningsnivået (for eksempel giftkonsentrasjonen i et vann) som betyr noe for samfunnet, ikke nødvendigvis utslippene i seg selv. Artikkelen viser at et økonomisk incentivsystem som straffer alle som er mistenkt for å bidra til miljøproblemet når forurensningsnivået overstiger det som er policy målet, og belønner aktørene i motsatt tilfelle, kan gi tilfredsstillende, altså samfunnsøkonomisk optimale, renseinnsats og miljøutfall.

I begge kompleksitetssituasjonene beskrevet ovenfor er det viktig for samfunnsplanleggeren ”å kjenne sin besøkstid”. Som alltid når staten griper inn i markedsøkonomien er det en reell risiko for at det resulterende utfallet påfører samfunnet større ineffektivitet og velferdstap enn det som var forbundet med den opprinnelige situasjonen! Med andre ord, en markedsfeil kan fort bli erstattet med en verre statlig policy svikt.

Referanse:
Barnett, A.H. (1980): The Pigouvian Tax Rule Under Monopoly. American Economic Review 70: 1037-1041.
 
Segerson, K. (1988): Uncertainty and Incentives for Nonpoint Pollution Control. Journal of Environmental Economics and Management 15:87-98.

UKENS LESERUTFORDRING #2

Sammendraget i KLIMAKUR beskriver Norges politikk med hensyn til klimautslipp på følgende måte:
Målet er at utslippene i Norge skal reduseres med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020, i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Skogtiltakene anslås å gi et nettoopptak på 3 millioner tonn CO2. De innenlandske utslippene skal dermed reduseres med 12–14 millioner tonn CO2-ekvivalenter, slik at de ikke overstiger 45–47 millioner tonn CO2- ekvivalenter i 2020.
Spørsmålet til leserne er tredelt: 1. Omtrent hva er estimert totalkostnad forbundet med å nå det innelandske utslippsmålet, dersom de mest kostnadseffektive tiltakene blir iverksatt? 2. Hva er den estimerte totalkostnaden for Norge dersom tilsvarende utslippsreduksjon ble oppnådd gjennom utenlandstiltak finansiert til dagens CO2 kvotepris? 3. Dersom Norge oppnår det ovenfor nevnte klimautslippsmålet, hvor mye er da verdens totale klimautslipp redusert?

KUDOS til første leser med tilfredsstillende svar! Er du i tillegg student i MØA350 får du to blogge kommentar poeng i faget! [Medblogger Petter Gudding bestemmer om svaret er tilfredstillende eller ikke. Husk å referere tallkilder og vise/forklare utregninger.]

UKENS LESERUTFORDRING #1

Gi en presis mikroøkonomisk tolkning av følgende likning:






KUDOS til første leser med tilfredstillende svar! Er du student i MØA350 får du to blogge kommentar poeng i faget! [Medblogger Petter Gudding bestemmer om svaret er tilfredstillende eller ikke.]

tirsdag 14. februar 2012

HAPPY VALENTINE'S DAY (2)!










Kilde: xkcd.com

HAPPY VALENTINE'S DAY (1)!

VISSTE DU AT...?

Forgiftet fe ga norsk miljøpolitikk. Det er overskriften på en nylig artikkel fra forskning.no.
Døende husdyr, bekymrede bønder og en engasjert distriktsveterinær i en liten vestlandsbygd på 1950-tallet var ingrediensene i det som skulle bli starten på norsk miljøvern.

Siden da har miljøpolitikken blitt formet av kritikk og motstand, ifølge Kristin Asdal ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo.

– Politikk og vitenskap har tradisjonelt blitt sett på som to atskilte sfærer, men vitenskapsproduksjon har i samspill med lekfolks engasjement en avgjørende betydning for utformingen av politikk, sier Asdal.

Hun har ledet et prosjekt der målet har vært å finne ut hvordan naturpolitikk blir formet og utøvet.

Asdal mener lekfolks makt er blitt undervurdert, og hevder at politikken i stadig større grad påvirkes av både fagekspertise og lekfolk.

– Lekfolks engasjement har vært en integrert del av politikken siden etterkrigstiden. Miljøpolitikken har en helt konkret sammenheng med etableringen av industri etter krigen, sier Asdal.
Les hele artikkelen om det norske miljøvernets histore her.

mandag 13. februar 2012

MANDAGS LYNBLOGG

  1. The end of the world?
  2. Hvor mye er du villig til å betale for å ungå det?
  3. For enkelt 1?
  4. For enkelt 2?
  5. Don't ask don't tell!

MANDAGSGRAFEN: KLIMAPOLITIKKENS PRIS?

"Norske utslipp av nitrogenoksider var i 2010 nesten 20 prosent høyere enn vi har forpliktet oss til i en internasjonal miljøavtale" skrives det i en nett nrk nyhetsreportasje basert på tall fra SSB. Her er mandagsgrafen:






















MILJØØKONOMENE spør: Ofres hjemlig miljøkvalitet på klimapolitikkens globale prestisjealter? Mer om nasjonale og lokale luftforurensingsproblemer (og diesel- kontra bensinbil dilemmaet) kommer på bloggen i fremtiden!

søndag 12. februar 2012

WEEKEND REBLOGG: ELEKTRIFISERING

Noen uker tilbake skrev Petter et flott innlegg om elektrifisering hvor han oppsummerte samfunnsøkonomers holdning til elektrifisering som klimapolitisk virkemiddel med følgende:
Blant økonomer er det bred enighet om at elektrifisering er et lite hensiktsmessig klimatiltak. Generelt er elektrifisering blant de dyreste tiltakene vi kan sette inn for å redusere nasjonale utslipp av klimagasser. Velger vi å gjennomføre slike dyre tiltak betyr det at vi får færre utslippsreduksjoner igjen for pengene enn hva vi ville fått ved å velge de billigste tiltakene. Å velge den mest kostbare vegen er det motsatte av gunstig dersom målet er at vi skal "redde" klimaet.
Dette er en god påminnelse når disse folka igjen er på banen med tvilsomme analyser og samfunnsøkonomiske "zero intelligence" forslag. Les hele innlegget til Petter her. [Les også disse argumentene mot elektrifisering...]

WEEKEND HUMOR: PSYKOLOGISKE MILJØKOSTNADER

Alternative Energy Revolution




































Kilde: http://www.xkcd.com/

fredag 10. februar 2012

HILSEN FRA MIN STRØMLEVERANDØR

Med posten i går fulgte et brev fra min strømleverandør hvor jeg meddeles at påslaget i strømprisen for grønne sertifikater øker fra 1,7 øre/kWh til 2,45 øre/kWh (med virkning fra 01.03.2012). Økningen i påslaget vil medføre økte strømutgifter på kr 150 per år for en husholdning med forbruk på 20 000 kWh per år.

Vedlagt brevet fulgte også et informasjonsskriv fra Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) hvor det opplyses at totalkostnaden forbundet med innføringen av elesertifikater, for en husholdning med årsforbruk på 20 000 kWh, forventes å bli omlag 150 kr per år.

Med prisene vi har sett så langt ligger det an til at de årlige elsertifikatkostnadene for en husholdning med strømforbruk på 20 tusen kWh vil ligge godt over 150 kr.

Skal NVEs spådom slå til, må prisen på elsertifikater altså gå betydelig ned i løpet av året. Det kan godt være at så vil skje. Så langt har imidlertid prisen beveget seg oppover og fasiten på hvor gode NVE er til å spå sertifikatkostnader får vi først mot utgangen av året.

Selv om økningen i strømregningen grunnet elsertifikater er nokså moderat, er den likefullt helt unødvendig. Igjen er det verdt å påpeke at elsertifikatene vil medføre økt utbygging av kraftverk og kraftinfrastruktur i norsk natur, uten at det er grunn til å tro at klimagassutslippene vil gå ned. Miljøkostnadene som følger av slike utbygginger er som vi har påpekt tidligere ikke reflektert noen markedspriser. Hvor høy denne (foreløpig) skjulte kostnadskomponenten vil bli vil først komme for en dag når utbyggingene har funnet sted.

Vi følger utviklingen nøye.

CRUISETURISME & MILJØSKADER

Cruiseturisme er kontroversielt, både i Norge og andre land. Cruiseskip forurenser vann og luft, og det viser seg at cruisepassasjerer ofte legger ned lite penger i lokaløkonomien når de går i land.

Verdens Gang hadde for et par dager siden to reportasjer med kritisk vinkling på cruiseturisme: "Venezia kan komme til å kvitte seg med cruiseskip" (her) og "Reiseguru: slike turister bør Norge ikke ha" (her).

Det er ikke tvil om at de negative miljøeffektene forbundet med cruiseskip sjeldent er priset inn i turene som selges av cruiseselskapene, og at dette derfor er nok et klassisk eksempelnegative eksternaliteter og markedssvikt i miljøsammenheng.

En mulig løsning er å skattlegge cruiseskipene for adgang til turistattraksjoner (som norske fjorder). Denne skatten, eller miljøavgiften, vil delvis bli lempet over på cruiseturistene i form av høyere priser, noe som vil redusere antall cruiseferier som blir etterspurt. Om dette vil medføre merkbar reduksjon i antall cruiseskip som besøker en bestemt destinasjon (og dermed reduksjon i miljøeffektene) er usikkert.

Her kan det hende at et kvantumsfokusert instrument er bedre enn et prisbasert virkemiddel (se Weitzman innlegget). For eksempel kunne man sette maksimumsgrenser eller ”kvoter” for hvor mange cruiseskip tillates til forskjellige destinasjoner innen en bestemt tidsperiode. Disse kvotene kunne deretter bli auksjonert bort til cruiseselskapene som "overførbare inngangsbilletter" etter høyeste betalingsvillighetsprinsippet.*

Denne løsningen ville da både redusere miljøskadene og kunne gi viktige inntekter til lokalsamfunnene. Pengene fra kvoteauksjonene kan brukes direkte til velferdsproduksjon i vertsdestinasjonen eller, alternativt, videreinvesteres for å skape flere aktiviteter og attraksjoner som gjør at cruiseturistene (og andre besøkende) legger ned mer penger i lokaløkonomien.

*I tilfellet norske fjorder, ville det være nødvendig med samkoordinasjon mellom staten og de forskjellige fjordkommunene om hensiktsmessig fordeling av en "totalkvote" over alle destinasjoner.

torsdag 9. februar 2012

NORSKE FISKEBESTANDER

Som oppfølger til Petters innlegg om Til Kamp for Fisken fra i går, her er en graf som beskriver utviklingen i de viktigste norske fiskebestandene:






















Kilde: Statistics Norway (SSB): Guide to Environmental Statistics, 2011.

HINT FOR LESERUTFORDRING #2

Her er et hint for Onsdags Leserutfordring #2 (som ingen har besvart enda): Klimakur.

LØSNING TIL LESERUTFORDRING #1

Oppdagelse av såkalte atmosfærekjølere er dokumentert i en nylig publisert Science artikkel. Det var det tekniske sammendraget fra denne artikkelen som var postert i onsdags leserutfordring #1. Denne vitenskapelige oppdagelsen kan, på sikt, få betydning for klimatiltak og global klimapolitikk. En populærvitenskapelig beskrivelse av artikkelen kan leser fra på forskning.no her.

onsdag 8. februar 2012

TIL KAMP FOR FISKEN

Dette er tittelen på en tv-serie i fire deler som i disse dager sendes på NRK2.

Tema for første program i serien, som ble sendt tirsdag 31.01, var problemet med bifangster i det kvoteregulerte trålefisket i Nordsjøen.

I programmet fulgte vi en britisk fiskebåt som drev tråling nord-vest for de britiske øyer. Problemet med bifangster oppstår når fiskerne har fylt sin kvote med de mest verdifulle fiskeslagene og på nytt drar ut på fiskefeltene for å drive trålfiske etter andre fiskearter. En betydelig del av fangsten (opp mot 50 %) fra dette trålfisket er arter fiskeflåten allerede har fylt kvotene for. Siden kvoten allerede er full er fiskerne forhindret fra å levere denne fangsten til fiskemottakene for videreforedling og salg som menneskemat. Utfallet er nedslående; all slik bifangst dumpes død tilbake i havet.

Selv om fisket er regulert av kvoter forekommer altså et betydelig overfiske, i form av bifangster som dumpes direkte tilbake i havet. Fiskerimyndighetene i EU er klar over problemet men har neppe fullgod oversikt over hvor mye fisk som dumpes. Dette er svært uheldig dersom fiskebestandene skal forvaltes på en effektiv og forsvarlig måte.

Det er ikke bare den direkte sløsingen med verdifullt fiskekjøtt, grunnet dumpingen, som er problemet med dette overfisket. For hver fisk som fiskes opp fra havet i dag blir også gytebestanden og dermed neste års bestand mindre. Fortsetter en praksis med ukontrollert overfiske i mange år vil fiskeriet derfor kunne komme fullstendig ut av kontroll og bestandene bli påført uopprettelig skade.

EUs fiskeripolitikk skal behandles på nytt i 2012. En av sakene som skal diskuteres i den forbindelse er problemet med bifangster i det kvoteregulerte fisket i Nordsjøen. Et forslag til politikk som ble nevnt i programmet var å tildele de enkelte fiskerne bestemte områder på fiskebankene hvor de får enerett til å drive fiske over en lengre sammenhengende periode. Intensjonen med denne koordineringen av fisket, som altså innebærer å gi fiskerne eiendomsrett til bestemte fiskeområder, er å internalisere kostnadene som er forbundet med å ta opp for mye fisk ett år, i fiskernes egen profittfunksjon. Uten at jeg kjenner detaljene i politikken nærmere høres dette i utgangspunktet ut som en fornuftig tilnærming.

Programmet reiser altså viktige bio-økonomiske problemstillinger og burde være noe flere av Miljøøkonomenes lesere kan ha interesse av å få med seg. Program 2 ble sendt i går og de to siste vil følge tirsdager klokken 2045 de kommende ukene.

ONSDAGS LESERUTFORDRING #1

Hva har dette med miljøøkonomi å gjøre? 
Ozonolysis is a major tropospheric removal mechanism for unsaturated hydrocarbons and proceeds via “Criegee intermediates”—carbonyl oxides—that play a key role in tropospheric oxidation models. However, until recently no gas-phase Criegee intermediate had been observed, and indirect determinations of their reaction kinetics gave derived rate coefficients spanning orders of magnitude. Here, we report direct photoionization mass spectrometric detection of formaldehyde oxide (CH2OO) as a product of the reaction of CH2I with O2. This reaction enabled direct laboratory determinations of CH2OO kinetics. Upper limits were extracted for reaction rate coefficients with NO and H2O. The CH2OO reactions with SO2 and NO2 proved unexpectedly rapid and imply a substantially greater role of carbonyl oxides in models of tropospheric sulfate and nitrate chemistry than previously assumed.
KUDOS til første leser med tilfredstillende svar! Er du i tillegg student i MØA350 får du to blogge kommentar poeng i faget! [Medblogger Petter Gudding bestemmer om svaret er tilfredstillende eller ikke.]

ONSDAGS LESERUTFORDRING #2

Gi en presis mikro-miljøøkonomisk tolkning av denne grafen:
















KUDOS til første leser med tilfredstillende svar! Er du i tillegg student i MØA350 får du to blogge kommentar poeng i faget! [Medblogger Petter Gudding bestemmer om svaret er tilfredstillende eller ikke.]

tirsdag 7. februar 2012

TIRSDAGS NERDEHUMOR

IKKE-BÆREKRAFTIG BÆREKRAFTIGHET






















KILDE: http://xkcd.com/1007/ (via Environmental Economics).

Lek med dine egne ordstatistikker på Google Ngrams. [For eksempel: Søk ordet "Norway" og juster ditt nasjonale selvbilde!]

WEITZMANS VAKRE SINN

I masterfaget i miljø- og ressursøkonomi som jeg foreleser dette semesteret hadde to heldige studenter gleden av å presentere Martin L. Weitzmans artikkel Prices vs. Quantities (Review of Economic Studies, 1974) for sine medstudenter (og meg) sist uke.

Under streng instruks om å bruke maksimum 15 minutter fordelt på mindre enn 10 Powerpoint foiler med fokus på å gjenfortelle artikkelens grunnleggende samfunnsøkonomisk intuisjon verbalt og grafisk gjorde disse studentene en fantastisk jobb!

Jeg leste selv gjennom artikkelen dagen i forveien, og ble for n’te gang påminnet dens eleganse og tidløshet. Blantannet er artikkelen høyst relevant til debatten omkring hva som er den beste tilnærmingen til global klimapolitikk: CO2-skatt eller kvotesystem. Med fare for å komme i opphavsrettighetstrøbbel, her er en komplett reproduksjon av artikkelens første side:
The setting for the problem under consideration is a large economic organization or system which in some cases is best thought of as the entire economy. Within this large economic organization resources are allocated by some combination of commands and prices (the exact mixture is inessential) or even by some other unspecified mechanism. The following question arises. For one particular isolated economic variable that needs to be regulated, what is the best way to implement control for the benefit of the organization as a whole? Is it better to directly administer the activity under scrutiny or to fix transfer prices and rely on self-interested profit or utility maximization to achieve the same ends in decentralized fashion? This issue is taken as the prototype problem of central control which is studied in the present paper. There are a great many specific examples which fit nicely into such a framework. One of current interest is the question of whether it would be better to control certain forms of pollution by setting emission standards or by charging the appropriate pollution taxes.

When quantities are employed as planning instruments, the basic operating rules from the centre take the form of quotas, targets, or commands to produce a certain level of output. With prices as instruments, the rules specify either explicitly or implicitly that profits are to be maximized at the given parametric prices. Now a basic theme of resource allocation theory emphasizes the close connection between these two modes of control. No matter how one type of planning instrument is fixed, there is always a corresponding way to set the other which achieves the same result when implemented. From a strictly theoretical point of view there is really nothing to recommend one mode of control over the other. This notwithstanding, I think it is a fair generalization to say that the average economist in the Western marginalist tradition has at least a vague preference toward indirect control by prices, just as the typical non-economist leans toward the direct regulation of quantities. When quantities are employed as planning instruments, the basic operating rules from the centre take the form of quotas, targets, or commands to produce a certain level of output. With prices as instruments, the rules specify either explicitly or implicitly that profits are to be maximized at the given parametric prices. Now a basic theme of resource allocation theory emphasizes the close connection between these two modes of control. No matter how one type of planning instrument is fixed, there is always a corresponding way to set the other which achieves the same result when implemented. From a strictly theoretical point of view there is really nothing to recommend one mode of control over the other. This notwithstanding, I think it is a fair generalization to say that the average economist in the Western marginalist tradition has at least a vague preference toward indirect control by prices, just as the typical non-economist leans toward the direct regulation of quantities.

That a person not versed in economics should think primarily in terms of direct controls is probably due to the fact that he does not comprehend the full subtlety and strength of the invisible hand argument. The economist's attitude is somewhat more puzzling. Understanding that prices can be used as a powerful and flexible instrument for rationally allocating resources and that in fact a market economy automatically regulates itself in this manner is very different from being under the impression that such indirect controls are generally preferable for the kind of problem considered in this paper. Certainly a careful reading of economic theory yields little to support such a universal proposition.
Denne artikkelen er ikke bare et enkeltstående mesterverk i den samfunnsøkonomiske vitenskapen, den er også representativ for den generelle brilliansen man finner i Weitzmans miljøøkonomisike forskning gjennom en lang karriere. Weitzman kan også sies å ha et vakkert sinn som i nærmeste fremtid burde bli tildelt Nobelsprisen i Økonomi!

søndag 5. februar 2012

WEEKENDBLOGG: NYTT KLIMAFORLIK?

DN på nett skriver i dag at FrP ønsker å få Ap med på et nytt klimaforlik.

Som det eneste av Stortingspartiene unnlot FrP å skrive under på klimaforliket i 2008. Dette førte til at FrP ble satt på sidelinjen i alle diskusjoner om klimapolitikken. Nå ser partiet muligheten for igjen å komme på banen i diskusjonen om klima.

En kraftig forsinket klimamelding og uttalelser fra blant andre fagbevegelsen om at klimaforliket bør revurderes tyder på at det er betydelige interne stridigheter i regjeringen om hva som skal være gjeldende klimapolitikk i tiden fremover. Når vi samtidig er inne i en periode med økonomisk gråvær og hvor konkurranseutsatt næringsliv er i en sårbar situasjon, er det ikke utenkelig at det vil kunne komme betydelige endringer i klimapolitikken.

Klimaforliket har vist seg å være et dårlig utgangspunkt for å forme hensiktsmessig klimapolitikk. Det bør derfor endres. Kan partiene på Stortinget samle seg bak et nytt klimaforlik hvor det legges opp til at ressursbruken i klimapolitikken skal stå i forhold til nyttegevinstene er det gode nyheter.

Den kommende Klimameldingen vil gi fasiten på om det er fornuft eller følelser som har overtaket i klimakampen. Vi får bare vente å se.

lørdag 4. februar 2012

WEEKENDBLOGG: UNIVERSITETETS OLJEBRILLER?

I en nylig kronikk i Stavanger Aftenblad kritiserer sosiologistudent Ingvild Fagerheim Skadberg ved Universitetet i Stavanger studiets snevre perspektiv. Hun skriver blant annet:

«Bachelorprogrammet i sosiologi retter seg mot deg som er interessert i å forstå og forklare den verden vi lever i, både på lokalt, nasjonalt og globalt nivå,» heter det i studiebeskrivelsen. Sosiologi er altså et fagområde som spenner vidt, og UiS reduserte spennvidden ved å dele graden opp i ulike spesialiseringer.

Selv valgte jeg spesialisering i personalledelse, og sammen med flere andre lærer jeg om hvordan jeg leder en bedrift mest mulig effektivt, at oljen er en velsignelse for det norske samfunn og hvor synd det er at vi ikke hadde nok ingeniører til å bygge ut nye oljefelt. I det store og det hele handler det om verdiskapning i form av penger, så vi kan få det godt når vi blir gamle.

Da foreleser ble spurt om vi kunne ha et videre perspektiv på verdiskapning, var svaret at vi lever i et kapitalistisk samfunn som det er vanskelig å melde seg ut av. Men en kunne gjerne ta eksempler fra offentlig forvaltning. Jeg måtte dobbelsjekke om jeg var kommet på rett sted, for dette smakte ikke av sosiologi.

fredag 3. februar 2012

torsdag 2. februar 2012

DAVID LETTERMAN & ELEKTRIFISERING

Topp 10 grunner til å være mot elektrifisering av norsk olje- og gass industri:

10. Veit ikke helt hva det er: Høres for farlig ut!

9. Veit omtrent hva det er: Høres for dumt ut!

8. Kombinasjon av 10 & 9: Sende elektrisitet ut til oljeplattformer? WTF? Vil ikke dette kreve massive    naturinngrep på fastlandet?

7. Klimaendringer er ikke reelle – dette er bortkastede penger.

6. Klimaendringer er reelle, men ikke menneske skapt – dette er bortkastede penger.

5. Klimaendringer er reelle, mennesker har bidratt, men det er for seint å snu – dette er bortkastede penger.

4. Ignorer 7, 6, & 5: Dette vil ikke ha noen effekt på globale klimautslipp – Norge er for liten utslippsaktør på verdensbasis. Se KLIMAKUR!

3. Ignorer 4: Dette er ikke en kostnadseffektiv måte å redusere Norges klimautslipp på. Se KLIMAKUR!

2. Ignorer 3: Dette vil faktisk ikke redusere Norges klimautslipp fordi industrien allerede er dekket av klimakvotesystemet. Se KLIMAKUR!

Og # 1 grunn til å være mot elektrifisering er....

1. DET ER IKKE SAMFUNNSØKONOMISK LØNNSOMT!

 
Les Petters siste innlegg om elektrifisering her. Finn ut hvem David Letterman er her.

onsdag 1. februar 2012

KLIMADIREKTØR OG KLIMASTRATEG ØNSKER PÅBUD OM ELEKTRIFISERING

I debattinnlegget "Tid for trinn tre" i Dagens Næringsliv fredag 27.01 agiterer Nils A. Røkke, klimadirektør ved Sintef, og Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved BI, varmt for å innføre et påbud om elektrifisering av oljeplattformer.

Røkke og Randers starter innlegget med å vise til at Norge tidligere har vært svært visjonære med tanke på å ta miljøhensyn i petroleumsvirksomheten; først ble det innført et forbud mot å brenne gass i fakkel på sokkelen og dernest kom CO2 avgiften i 1991.

"Faklingsforbudet og CO2-avgiften har bidratt til at norsk produksjon av olje og gass er blant de mest miljøvennlige i hele verden", skriver Randers og Røkke.

Røkke og Randers mener det nå er tid for trinn tre, som innebærer å innføre et påbud om elektrisk drift av alle oljeplattformer. Målsetningen med dette påbudet er å få petroleumsnæringen til å ta et større ansvar for at Norge skal oppfylle sine klimamål. Kostnaden ved et slikt påbud skal visstnok være på omlag 4 milliarder kroner per år. Det er ikke mye, skal vi tro artikkelforfatterne.

"Vi synes vel egentlig at det er greit at staten tar regningen, dvs. at Petroleumsfondet tilføres fire milliarder kroner mindre pr år, siden fordelen i form av reduserte utslipp tilfaller oss alle", skriver de i innlegget.