Her er
et innlegg fra februar 2012 som fortsatt er aktuelt:
For noen år tilbake var det mye rabalder både i USA og Europa om GMO matprodukter. Så føler jeg debatten og kontroversene stillhet en stund.
Nå viser det seg at en GMO mais kalt NK603 kanskje er i ferd med å bli godkjent for salg i Norge.
Ett fransk studie påstår å ha vist at denne maisen, og andre varianter utviklet av det amerikanske konsernet Monsantos, gir uønskete virkninger og skader på hjerte, nyrer, lever, milt og binyrer hos pattedyr.
Dette var det flere som protesterte mot på mandag denne uken i følge avisen
Nationen:
Demonstrerte mot GMO-mais
Om lag 70 demonstrantar trossa minusgradene og sa nei til GMO-mais utanfor Utanriksdepartementet i Oslo måndag.
Nettverk for GMO-fri mat og fôr demonstrerte måndag mot godkjenning av genmodifisert mais og raps frå dei multinasjonale selskapa Monsanto og Bayer CropScience.
Søknaden deira har vore utsett i 3,5 år på grunn av usemje i regjeringa, men ei endeleg avgjerd er ifølgje nettverket ikkje langt unna.
Les resten av artikkelen
her.
Selv om det finnes mange konspirasjonsteorier bak GMO motstanden (som baser på Wikileaks
her), har jeg også min personlige skepsis til ideen om GMO teknologi.
Grunnen til dette er at proponentene ofte påstår at GMO jordbruk gir større og mer stabile avlinger, krever mindre kjemikaliebruk og dermed skaper mindre negative miljøeffekter, samtidig som kostnadene vil være lavere enn med konvensjonelt eller økologisk jordbruk.
For meg høres dette ut som den samfunnsøkonomiske hellige gral: Gratis lunsjen! Når noe høres for godt ut til å være sant, da er det som regel heller ikke sant.
Som pragmatisk samfunnsøkonom bør en derfor stille følgende spørsmål: Hva er den ”skjulte kostnaden” - den reelle alternativkostnaden - forbundet med utvikling og bruk av GMO teknologi i matproduksjon?
