MILJØPRAT VERSUS MILJØVALG

Via forskning.no:

Fra Miljøprat til Miljøvalg 

Vi vet godt hva vi skal gjøre for å oppføre oss miljøvennlig, men det er langt mellom liv og lære. Vi gir myndighetene skylden for gapet.

Det er få som vil bekjenne at de ikke synes miljø og ressursvern er viktig. Det mangler heller ikke på kunnskap om hva vi kan gjøre for å opptre mer miljøvennlig. Dette har likevel ikke resultert i en mer bærekraftig utvikling for verden.

– De færreste er villige til å endre sitt forbruk, konstaterer Caroline Dale Ditlev-Simonsen.

Hun er forsker og nestleder ved Senter for bedriftens samfunnsansvar ved Handelshøyskolen BI.

Gap mellom liv og lære 

Ditlev-Simonsen har gjennomført en studie av gapet mellom liv og lære innen miljøvern i Norge. Hun tar for seg fem konkrete områder der vi sier noe annet enn det vi faktisk gjør. Dette er områder der det er fullt mulig å endre sin atferd.

1. Avfallssortering: 63 prosent i Oslo synes det er svært viktig at den enkelte husstand kildesorterer sitt avfall. Samtidig er det bare 40 prosent som deltar i den utvidede kildesorteringen.

2. Energiøkonomisering: Over 60 prosent sier de på bakgrunn av ny informasjon om menneskers påvirkning på global oppvarming, vil redusere energiforbruket sitt. Vannbåren varme er en viktig kilde til å redusere strømforbruk. Likevel er det bare 25 prosent av norske nybygg som er basert på vannbåren gulvvarme.

3. Kollektivtransport: 67 prosent av Norges befolkning er opptatt av hva de personlig kan gjøre for å verne om miljø og natur ressurser. Likevel er det kun fire prosent som velger tog når de skal ut og reise.

4. Sparedusj: Over 60 prosent sier at de på bakgrunn av ny informasjon om menneskers påvirkning på global oppvarming vil redusere energiforbruket sitt. Allikevel utgjør salget av sparedusj i det private markedet bare 25 prosent av salget (selv etter økt markedsføring).

5. Økologisk mat: 44 prosent sier at de er villige til å betale mer for sosialt og miljøansvarlige produkter. Regjeringen har som mål at 15 prosent av matomsetningen skal være økologisk i 2015. Tre prosent av det bøndene produserer er økologisk, men vi kjøper bare én prosent økologisk mat (de resterende to prosent blandes inn i standard mat). 

Les hele artikkelen her.

For samfunnsøkonomer/miljøøkonomer er disse observasjonene ikke noe forskningsmysterium:

I enhver valgsituasjon hvor forbrukere (eller husholdninger) står overfor to (eller flere) alternativer, som for eksempel valget mellom miljøvennlig eller konvensjonelt versjon av et produkt, vil 99.9 % av folk velge det alternativet som forventes å gi høyest netto nytteverdi til dem personlig. Med andre ord, marginalverdier veies opp mot marginalkostnader i identifiseringen av det som er optimalt valg (handling, kjøp, e.l.) for individet.

Dette er fundamental mikroøkonomisk teori. Når folk ikke kildesorterer, effektiviserer energibruk, reiser kollektivt, kjøper sparedusj, eller spiser økologisk, er det fordi det ikke er i deres nyttemaksimerende egeninteresse. De økonomiske insentivene til å velge miljøvennlig, eller disinsentivene mot å velge konvensjonelt, er ikke sterke nok. Med andre ord, kostnadene forbundet med såkalte miljøvalg er ansett å overstige nytteverdiene, relativt til alternativ adferd. Kostnadene kan dreie seg om penger (økologisk mat er dyrt), tid (å kildesortere krever ekstra innsats), ubekvemmelighet (mange kollektive transportalternativer har lav komfort), og kognitiv slitsomhet (det er vanskelig å orientere seg i elektronikkproduktenes verden).

Dersom adferdsendringer skulle være ønskelige fra et miljøpolitisk perspektiv, er det bare en ting som virker: økonomiske insentiver! Økonomisk politikk må rettes mot endring av kostnadene og nytteverdiene folk møter i markedsplassen og hverdagen generelt.* Som Alfred Marshall en gang så genialt beskrev den altomfattende samfunnsøkonomiske vitenskapen: ”Economics is the study of man in the ordinary business of life.” 

At økonomiske insentivering må til er konsistent med konklusjonen som forskeren i studiet, Caroline Dale Ditlev-Simonsen (som selv ikke er samfunnsøkonom), også kommer med: ” Myndighetene må i sterkere grad gripe inn ved å endre pris, tilgjengelighet, og utvalg av miljøteknologi, produkter og tjenester om vi skal styre mot en mer bærekraftig fremtid."**

 

*Dette betyr ikke nødvendigvis at slike adferdsendringer er ønskelige og bør frembringes gjennom økonomisk politikk. Dette vil være avhengig av de samfunnsøkonomiske kostnadene og nytteverdiene assosiert med alternative markeds-/samfunnsutfall (som, for eksempel, i tilfellet avfallssortering).

**At nåværende forbrukermønster i Norge, Europa, eller verdensbasis ikke er bærekraftig er en påstand som ikke har mye støtte i knapphetssignaler fra ressurspriser, diverse miljøstatistikker, helse- og levekårsdata, makroøkonomiske nøkkelstall for både utviklingsland og industrialiserte land, eller annen basis.