Den 16. september i år var det 25 år siden 197 land ble enige om å undertegne Montrealprotokollen.
Formålet med denne miljøavtalen var å redusere bruken av gasser som bidro til å lage hull i ozonlaget. Ifølge Klif-direktør Ellen Hambro viser overvåkningsdata at nedbrytingen av ozonlaget nå har stoppet opp. Montrealprotokollen er derfor et eksempel på at det er mulig å komme til internasjonal enighet om å sette inn effektive tiltak for å bekjempe globale miljøproblemer.
Gir denne suksesshistorien grunn optimisme med hensyn til at det også må være mulig å komme fram til en internasjonal løsning på klimaproblemet? Det er ikke utenkelig. Men i alle fall to forskjeller mellom de to miljøproblemene peker på at det fortsatt er grunn til å være pessimist mht en internasjonal løsning på klimaproblemet:
1) forbrenning av fossil energi og klimagassutslipp henger nøye sammen med produksjon og økonomisk vekst. Alternativer til fossil energi er dessuten kostbare. Klimaproblemet er dermed langt mer gjennomgripende og vil bli langt dyrere å bekjempe, sammenliknet med ozonproblemet.
2) mens nedbrytingen av ozonlaget var en prosess som skjedde raskt og hvor både de negative virkningene og effekten av å sette inn tiltak ville få betydning i relativt nær fremtid, er klimaproblemet et snikende problem hvor både konsekvenser og tiltak først vil få betydning for fremtidige generasjoner. Tilbøyeligheten til å utsette klimatiltak er derfor stor.
I så måte vil det å komme fram til internasjonal enighet om en effektiv løsning på klimaproblemet være en større bragd enn det at vi klarte å komme til enighet om å redde ozonlaget.
Det er noe å strekke seg etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar