Bergens Tidene har laget et interaktivt kvotekart som viser ulike kvoteprosjekt-typer, hvor i verden prosjektene ligger, og hvilke norske selskaper som har investert i hver kategori av prosjekter. Også myndighetenes kjøp av kvoter kan spores.
Her kan det nok være mye interessant informasjon. Det finnes mange typer klimakvoter, og det kan være nokså krevende å sette seg inn i hvordan alle disse ordningene henger sammen.
Mens det europeiske kvotesystemet er nokså transparent er det reist betydelig kritikk mot kvotehandelen som retter seg mot gjennomføring av klima- og energiprosjekter i u-land. Et sentralt spørsmål er hvorvidt kvotekjøp i u-land bidrar til å realisere prosjekter som faktisk vil begrense utslippene av klimagasser. En sentral forutsetning for at disse prosjektene skal ha et positivt bidrag i klimaregnskapet er at disse ikke ville blitt gjennomført uten investeringer fra industribedrifter i den vestlige verden. Hvordan kan vi være sikre på det?
Kvotemarkeder legger til rette for spekulasjon på samme måte som i andre finansielle markeder. Systemene er dessuten ikke enkle å få fullgod oversikt over. I sum kan dette bidra til lav troverdighet og liten oppslutning rundt reguleringer av klimagassutslipp.
Internasjonal enighet om en Pigou-skatt på utslipp av klimagasser ville derfor trolig vært en bedre løsning for å begrense klimaproblemet. Men veien dit er i beste fall svært lang. Et forhold er at landene vegrer seg for å påta seg kostnader. Et annet forhold er at de som lever av å formidle kvoter vil sette sterke krefter inn for å opprettholde dette virkemidlet.
Tiden vil vise hvor vi ender opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar