KOSTE HVA DET KOSTE VIL

Regjeringen presenterte i går Klimameldingen, hvor det slås fast at myndighetene blir stående ved ambisjonen fra klimaforliket om at 2/3 av kuttene skal tas innenlands.

Hva morroa vil koste har politikerne tilsynelatende fortsatt ingen formening om. Holdningen er altså at  klimapolitikken skal gjennomføres koste hva det koste vil.

Selv om innholdet i Klimameldingen trolig kunne vært enda verre, er det på det rene at økonomenes argumenter i hovedsak ikke har blitt lyttet til. Dette betyr at samfunnet vil pådra seg høyere kostnader enn nødvendig. Dessuten er flere av de foreslåtte tiltakene meningsløse i den forstand at de globale utslippene ikke vil reduseres. Dette er åpenbart uheldig.

Dersom klimaproblemet er så alvorlig som man vil ha det til er det viktig å gjennomføre effektive tiltak for å motvirke klimaendringene. Klimapolitikk er et langsiktig anliggende og den foreliggende klimameldingen vil bare utgjøre forordet når historien om norsk klimapolitikk skal skrives en gang i fremtiden.

Man kan stille spørsmål ved hvordan oppslutningen i befolkningen rundt utforming av fremtidig klima- og miljøpolitikk vil bli den dagen det går opp for folk flest at myndighetene har brukt enorme ressurser på å gjennomføre dyre og lite hensiktsmessige klimatiltak.

Jeg frykter at erfaringer med en kostbar og ineffektiv klimapolitikk neppe vil virke særlig oppmuntrende med hensyn til å støtte opp om framtidige reformer i klima- og miljøpolitikken.

Kanskje tar jeg feil. Det som er sikkert er en klimapolitikk uten budsjetter vil bli dyrere og mindre hensiktsmessig for miljøet sammenliknet med en kostnadseffektiv tilnærming.