En fundamental antagelse i mikroøkonomisk teori er at forretningsforetak er profittmaksimerende organisasjoner. I motsetning til hva folk flest nok ser for seg er målsetningen til ideelle stiftelser som Zero (omtalt med en dose sarkasme her) og Bellona (omtalt likedan her), forventes det at private firmaer og børsnoterte aksjeselskaper maksimerer sine verdier og korresponderende avkastning på vegne av eierne. Mer enn det, grunnleggende samfunnsøkonomi forteller oss at dette også er generelt optimalt for samfunnet som helhet.
Det er derfor ikke overaskende at den norske klimadrevne satsingen på fornybar energi, spesielt på områdene vindkraft og småskala vannkraft, har ledet til at en rekke profittmotiverte aktører har kommet på banen og søkt om virksomhetskonsesjoner fra norske myndigheter. Disse søknadene blir behandlet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som formelt ligger under olje- og energidepartementet.
Som beskrevet i tidligere innlegg av Petter, legger NVE ut omfattende informasjon om tilsøkte prosjekter og behandlede søknader. For øyeblikket ligger det hele 715 søknader om småskala vannkraftvirksomhet til behandling, mens 200 prosjekter har fått aksept siden 2010 (detaljer her). Når det gjelder vindkraft er det 116 søknader under behandling med 65 konsesjoner gitt nylig (detaljer her).
En av de fem innvilgede vindkraftkonsesjonene i Rogaland (som jeg skrev om i denne feriebloggen) gikk til selskapet Fred Olsen Renewables AS. Det såkalte Gravdal vindkraftprosjektet til Fred Olsen Renewables AS er beskrevet i detaljer i sakspapirene til NVE for de som eventuelt skulle være interessert i å lese i slike ting.
Fred Olsen Renewables AS, som i 2011 hadde en omsetning over ½ milliard kroner, er halvt eid av et annet selskap som heter Ganger Rolf ASA og halvt eid av Bonheur ASA. Disse to er holdingselskapene til Fred Olsen familiens forretningsimperium.
I tillegg til Gravdal prosjektet har Fred Olsen Renewables AS hele tolv andre søknader om vindkraftvirksomheter (i Rogaland, Sogn & Fjordane, Nordland, Finnmark, og på norsk kontinentalsokkel) inne til behandling hos NVE for øyeblikket. Interesserte kan finne ut mer om disse i NVE databasen her (la fylke forbli uspesifisert, velg ”under behandling”, og sorter etter ”tiltakshaver”).
I utgangspunktet kan dette se ut som kapitalistisk dynamikk på sitt beste, med økonomisk verdiskapning og arbeidsplasser fremdrevet og fordelt rundt i om i det ganske land!
Dessverre, som vi har skrevet om ad nauseam her på MILJØØKONOMENE (senest også i Petters innlegg i Addresseavisa), er ikke dette tilfellet. Den nåværende klimamotiverte satsingen på fornybar energi er intet mindre enn en samfunnsøkonomisk katastrofe.*
Men uansett kan ikke aktører som Fred Olsen Renewables AS klandres for dette. De agerer innenfor de rammebetingelsene de har blitt gitt - akkurat slik mikroøkonomisk teori tilsier at de skal - og på en måte som oftest også er sammenfallende med samfunnets beste interesser, nemlig med å forsøke å tjene mest mulig penger til sine eiere.
Så med det er det bare å gratulere Fred Olsen & co med Gravdal konsesjonen (og andre fremtidige vindkraftprosjekter som ganske sikkert blir gitt grønt lys av myndighetene). Her blir det nok masse klimaprofitt i pengeskrinet!
*For det første er mange av disse fornybar energi virksomhetene konsentrert på få eiere uten reell intra- og eller inter-industri konkurranse. I samfunnsøkonomi kalles dette problemet imperfekte markeder (Engelsk: imperfekt competition) og pleier som regel å gå ut over konsumentene (altså norske husholdninger). For det andre er vindkraft og småskala vannkraft bedriftsøkonomisk ulønnsomt uten omfattende (direkte og indirekte) offentlige økonomiske støtteordninger. Midlene som går til disse subsidiene har enormt høy alternativkostnad gitt de mange opplagte manglene i den norske velferdsproduksjonen (grunnleggende infrastruktur, skole og utdanning, helse og eldreomsorg, kriminalitetsbekjempelse og samfunnssikkerhet). I samfunnsøkonomi kalles dette problemet statlig sektor svikt (Engelsk: government failure). For det tredje er denne fornybar energi industrialiseringen med på den mest omfattende rasering av norsk natur i vårt lands historie. I samfunnsøkonomi kalles dette eksternalitetsproblemet en miljømarkedssvikt (environmental market failure). I sum er det som skjer i norsk energipolitikk verken samfunnsøkonomisk optimalt eller miljømessig effektiv med hensyn til bekjempelse av globale klimaendringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar