I stedet for å svare på medblogger Petters sviende tiltale av Zero og de andre klimaspesialiserte miljøstiftelsene i Klassekampen (Klimatiltak mot sin hensikt, 23.04.12) omtalt her, går daglig leder i Zero, Einar Håndlykken, ut i samme avis og angriper bruk av natur gass til å forsyne oljeplattformer med strøm under påstand om at dette er mer forurensende enn bruk av kullkraft (Soria Moria til havs, Klassekampen papir utgave 04.05.12).
I innlegget kommer Håndlykken med Zeros sedvanlig entusiasme for å bringe elektrisitet fra land ut til oljeplattformene: ”Hva er så alternativet? Svaret er enkelt: Innlagt strøm. Alternativet til forurensende gasskraftverk på hver enkelt plattform er enkelt og greit å dra lange og avanserte skjøteledninger fra norskekysten og ut til installasjonene offshore. Slik kan vi forsyne plattformene med strøm fra land, den samme strømmen som du og jeg har innlagt i stikk-kontaktene våre. Den 1. oktober 1885 ble det første norske elektrisitetsverket satt i drift i min hjemby, Skien. 126 år seinere er det på tide at også oljesektoren får nyte godt av innlagt strøm fra de fantastiske, norske fornybare og utslippsfrie energiressursene.”
I innlegget spekulerer Håndlykken i politikernes motiver for å tillate offshore gasskraft: ”Hva var logikken i at sentrumsregjeringen gikk til det skritt å gå av for å hindre gasskraftverk på land, mens den samtidig ga tillatelse til gasskraftverk til havs?...Det som er sikkert, er at en genuin vurdering av de miljømessige sidene ved saken ikke kan være forklaringen på hvorfor gasskraftverk til lands og til havs behandles helt forskjellig. Et urenset gasskraftverk blir ikke mer miljøvennlig av at det står langt til havs. Snarere tvert om.”
La oss igjen (som i DEL 1: FREDRIC HAUGE) se bort fra det faktum at reduksjoner i CO2 fra allerede kvotepliktig sektor vil ha null effekter på globale klimautslipp som demonstrert i flere analyser og påpekt av en rekke eksperter. La oss videre se bort fra at CO2 utslipp i petroleumssektoren i tillegg er underlagt nasjonalt ensidige (særnorske) CO2 avgifter som bringer signifikante inntekter til staten (til glede for Zero).
Håndlykken vier ikke ett eneste avsnitt - ikke en eneste setning - faktisk ikke et eneste ord (!), til samfunnsøkonomiske kostnadsbetraktninger. Ei heller nevner Håndlykken uunngåelig nedbygging av uberørt norsk natur og miljøskadene fra den massive fornybare energisatsingen på land - som skal forsyne elektrifiseringen (og gjøre Norge til Europas fornybare batteri).
Tvert om, Håndlykken virker stolt over de forestående naturinngrepene (se illustrerende NVE kart over tilsøkte småskala vannkraftverk nedenfor): At strømmen i disse ledningene vil være fornybar energi, kan vi fastslå med stor sikkerhet. Norge er i ferd med å gå inn i et betydelig kraftoverskudd som følge av mer regn og etableringen av det norsk-svenske el-sertifikatmarkedet. Kraftmengder tilsvarende mer enn 50 Alta-kraftverk er det nå lovfestet at skal bygges ut i Norge og Sverige før 2020.
Hvordan kan slike ulogiske politiske utspill og posisjoner – leksikografiske preferanseuttrykk i favør ekstremt kostbare, impotente særnorske tiltak for adressere ett globalt miljøproblem – komme fra individer og ideelle organisasjoner som påstår at de er genuint opptatt av miljøet?
MILJØØKONOMENE spør: Er Einar Håndlykken bare en idealistisk ignorant eller er han en slu klimaprofitør på vegne av den stadig voksende "miljøstiftelsen" Zero?
I innlegget kommer Håndlykken med Zeros sedvanlig entusiasme for å bringe elektrisitet fra land ut til oljeplattformene: ”Hva er så alternativet? Svaret er enkelt: Innlagt strøm. Alternativet til forurensende gasskraftverk på hver enkelt plattform er enkelt og greit å dra lange og avanserte skjøteledninger fra norskekysten og ut til installasjonene offshore. Slik kan vi forsyne plattformene med strøm fra land, den samme strømmen som du og jeg har innlagt i stikk-kontaktene våre. Den 1. oktober 1885 ble det første norske elektrisitetsverket satt i drift i min hjemby, Skien. 126 år seinere er det på tide at også oljesektoren får nyte godt av innlagt strøm fra de fantastiske, norske fornybare og utslippsfrie energiressursene.”
I innlegget spekulerer Håndlykken i politikernes motiver for å tillate offshore gasskraft: ”Hva var logikken i at sentrumsregjeringen gikk til det skritt å gå av for å hindre gasskraftverk på land, mens den samtidig ga tillatelse til gasskraftverk til havs?...Det som er sikkert, er at en genuin vurdering av de miljømessige sidene ved saken ikke kan være forklaringen på hvorfor gasskraftverk til lands og til havs behandles helt forskjellig. Et urenset gasskraftverk blir ikke mer miljøvennlig av at det står langt til havs. Snarere tvert om.”
La oss igjen (som i DEL 1: FREDRIC HAUGE) se bort fra det faktum at reduksjoner i CO2 fra allerede kvotepliktig sektor vil ha null effekter på globale klimautslipp som demonstrert i flere analyser og påpekt av en rekke eksperter. La oss videre se bort fra at CO2 utslipp i petroleumssektoren i tillegg er underlagt nasjonalt ensidige (særnorske) CO2 avgifter som bringer signifikante inntekter til staten (til glede for Zero).
Håndlykken vier ikke ett eneste avsnitt - ikke en eneste setning - faktisk ikke et eneste ord (!), til samfunnsøkonomiske kostnadsbetraktninger. Ei heller nevner Håndlykken uunngåelig nedbygging av uberørt norsk natur og miljøskadene fra den massive fornybare energisatsingen på land - som skal forsyne elektrifiseringen (og gjøre Norge til Europas fornybare batteri).
Tvert om, Håndlykken virker stolt over de forestående naturinngrepene (se illustrerende NVE kart over tilsøkte småskala vannkraftverk nedenfor): At strømmen i disse ledningene vil være fornybar energi, kan vi fastslå med stor sikkerhet. Norge er i ferd med å gå inn i et betydelig kraftoverskudd som følge av mer regn og etableringen av det norsk-svenske el-sertifikatmarkedet. Kraftmengder tilsvarende mer enn 50 Alta-kraftverk er det nå lovfestet at skal bygges ut i Norge og Sverige før 2020.
Hvordan kan slike ulogiske politiske utspill og posisjoner – leksikografiske preferanseuttrykk i favør ekstremt kostbare, impotente særnorske tiltak for adressere ett globalt miljøproblem – komme fra individer og ideelle organisasjoner som påstår at de er genuint opptatt av miljøet?
MILJØØKONOMENE spør: Er Einar Håndlykken bare en idealistisk ignorant eller er han en slu klimaprofitør på vegne av den stadig voksende "miljøstiftelsen" Zero?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar