Hvordan skal forurensningsproblemet håndteres i næringer/industrier hvor firmaer er i ufullkommen konkurranse med grad av markedsmakt? Hvordan straffer man utslipp av miljøgifter når man ikke vet med sikkerhet hvem som forurenser og hvor mye de forskjellige aktørene bidrar til miljøproblemene? Hva er de beste miljøøkonomiske virkemidlene i en komplisert verden som avviker fra standardmodellene?
Dette er spørsmålene som blir tatt opp i to klassiske forskningsartikler kompetentlig sammenfattet og presentert av to flinke studenter i miljø- og ressursøkonomi faget jeg underviser forrige uke.
Barnett (AER, 1980) sammenlikner markedsutfallet med samfunnsøkonomisk effektiv ressursallokering i monopolindustri med negative produksjonseksternaliteter. Isolert sett vet vi fra grunnleggende mikroøkonomi at monopolfirma tilpasser seg slik at produsert mengde er mindre enn optimal mengde. Under forutsetning om fullkommen konkurranse vet vi også at goder og tjenester med negative eksterne effekter blir levert i for store kvantum av den frie markedsøkonomien. Kompleksiteten oppstår når en har begge disse elementene, monopolsituasjon og negative eksternaliteter, samtidig. I slikt tilfelle kan en ikke umiddelbart vite om markedet under- eller overproduserer og dermed om rette virkemiddel er en subsidie eller skatt, og hvor stor denne skal være. Dette vil hovedsaklig være avhengig av størrelsesorden på de eksterne miljøkostnadene og konsumentenes prisfølsomhet (etterspørselselastisiteten).
Segerson (JEEM, 1988) analyserer situasjoner hvor man står overfor såkalt diffus (ikke-punkts) forurensning (engelsk: nonpoint source pollution). I slike tilfeller er det umulig å nøyaktig identifisere forurenserne og straffe dem i henhold til målt utslippsmengde. I tillegg er slike situasjoner ofte forbundet med at det er forurensningsnivået (for eksempel giftkonsentrasjonen i et vann) som betyr noe for samfunnet, ikke nødvendigvis utslippene i seg selv. Artikkelen viser at et økonomisk incentivsystem som straffer alle som er mistenkt for å bidra til miljøproblemet når forurensningsnivået overstiger det som er policy målet, og belønner aktørene i motsatt tilfelle, kan gi tilfredsstillende, altså samfunnsøkonomisk optimale, renseinnsats og miljøutfall.
I begge kompleksitetssituasjonene beskrevet ovenfor er det viktig for samfunnsplanleggeren ”å kjenne sin besøkstid”. Som alltid når staten griper inn i markedsøkonomien er det en reell risiko for at det resulterende utfallet påfører samfunnet større ineffektivitet og velferdstap enn det som var forbundet med den opprinnelige situasjonen! Med andre ord, en markedsfeil kan fort bli erstattet med en verre statlig policy svikt.
Referanse:
Barnett, A.H. (1980): The Pigouvian Tax Rule Under Monopoly. American Economic Review 70: 1037-1041.
Segerson, K. (1988): Uncertainty and Incentives for Nonpoint Pollution Control. Journal of Environmental Economics and Management 15:87-98.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar