tirsdag 24. april 2012

KLIMAPROFITTØRER ELLER IGNORANTER?

Medblogger Petter Gudding publiserte i går en velskrevet og tankevekkende kronikk om adferden og motivene til norske miljøstiftelser i papirutgaven av Klassekampen (Klimatiltak mot sin hensikt, 23.04.12). Her er første og siste avsnitt:
Med økende oppmerksomhet på å gjennomføre nasjonale tiltak for å motvirke det globale klimaproblemet settes det klassiske miljøvernet i Norge på stadig nye prøver. Foruten påtrykk fra politisk hold om gjennomføring av store utslippskutt i Norge, er sentrale miljøstiftelser pådrivere for at norsk natur skal ofres for utbygging av fornybar energi og overføringslinjer. For dem som kjenner detaljene i de mange analysene av klimapolitikken som foreligger, er dette uforståelig. Innføring av såkalt «grønne sertifikater» og andre støtteordninger til utbygging av fornybar energi, aksept av EUs fornybardirektiv, forslag om elektrifisering av oljeinstallasjoner og ambisjoner om lik strømpris til alle innbyggere i Norge er alle eksempler på politikk som vil kreve nye energiutbygginger som vil forårsake betydelige inngrep i norsk natur. Samtidig peker alle seriøse analyser på at disse tiltakene og virkemidlene, som altså er dominerende i norsk klima og energipolitikk, er både kostbare og uten påviselig virkning for klimaet. Likevel står altså deler av miljøbevegelsen på barrikadene for å få gjennomslag for denne politikken.

Engasjerte miljøvernere er en slags garanti for at miljøspørsmål blir løftet opp på den politiske agendaen. I de tilfeller hvor miljøstiftelsene taler for tiltak og politikk som etterrettelige analyser har avdekket vil virke mot sin hensikt, kan vi imidlertid bare være sikre på at engasjementet deres fører til at miljøproblemene vil forsterkes. Som alle andre som har en rolle i det offentlige rom, er miljøstiftelsene avhengig av tillit i befolkningen for å kunne få gjennomslag for sine argumenter. På lang sikt vil et miljøengasjement basert på feilaktige forutsetninger derfor kunne bety at miljøvernet står i fare for å miste oppslutning. Dette er neppe et heldig utfall.
Dessverre publiserer ikke Klassekampen sine debattinnlegg og kronikker i avisens nettutgave. Men det er beundringsverdig at denne avisen er villig Til å fremme diskusjon om hensiktmessigheten til klimamotivert energipolitikk som utvilsomt kommer på bekostning av norsk natur.

Spesielt er det paradoksalt at dette skjer på samme dag som Dagens Næringsliv gir venstresidens nye miljøvernminister, Bård Vegard Soljhjell, spalteplass på avisens prestisjetunge side tre til personlig trosbekjennelse for det høyst tvilsomme dualitetsargumentet i favør ensidige norske klimatiltak: ”Norge som veiviser” & ”Norge som first-mover”.

Lesere av MILJØØKONOMENE er hermed oppfordret til å få tak i hele kronikken til Petter fra papirutgaven av gårsdagens Klassekampen!

1 kommentar:

  1. En stor del av den norske miljøbevegelsen er tuftet på frivillig innsats. Det vil si engasjerte mennesker som bruker sin tid og engasjement på en bedre verden. Miljøvern og klima er svært kompliserte og intrikate temaer som krever mer enn noen timers engasjement i uka for å kunne finne det korrekte svaret. Ikke om en så jobbet døgnet rundt med verdens utfordringer vil det være lett å finne den optimale løsningen for jordas utfordringer. Rett og slett fordi ingen vet hva den optimale løsningen.

    I tillegg er en miljøorganisasjon, etter min meining, lik en hvilket som helst vanlig bedrift. «Bedriften» lever da av medlemmene sitt engasjement. Gjennom medlemmene sitt medlemskap legger en grunnlaget for at de ansatte har en jobb i «bedriften». Det i sin tur gir en etisk utfordring for enhver miljøvernorganisasjon. Fronte saker som engasjerer medlemmer og bidrar til å opprettholde «bedriftens» fortsatte muligheter til å eksistere, eller velge saker som ikke er i tråd med medlemmenes engasjement, men til det beste for verden.

    Enhver som har vært med i en eller annen form for miljøvernorganisasjon har nok følt hvor tilfeldig organisasjonen ender opp med å støtte en sak. For når ingen vet svaret på gåten er alle ideer gode ideer!

    SvarSlett